Pressen lar seg overraske over det de oppfatter som et MFK i oppløsning. Fra toppen av Haugen er vi på ingen måte enige. Her må sportsjournalistene se bak resultatene, på lag og spill. Fotball kan ikke forstås tabloid, til det er spillet som gudene har gitt oss alt for komplekst.

Lokalpressen har, som bildet over antyder, fått det for seg at MFK er i oppløsning. Sett bort i fra det enkle faktum at her oppe (over tregrensa) har vi liten sans for å snakke ned hjemmelaget i forkant av årets viktigste kamp, mener vi definitivt at her tar sportsjournalistene feil. Allerede når lagoppstillingen mot Strømsgodset ble kjent fikk undertegnede lett bange anelser. Faksimilen av en SMS-samtale (se nedenfor) med professorkollega Olstad (de første 5 minuttene av kampen) indikerer vel dette nokså klart.

Sentrallinja i et fotballag oppfattes av mange som relativt viktig i et lags evne til å prestere. MFK-laget mot SIF hadde, som de fleste oppegående supporterne nok fikk med seg, gjennomgått total utskifting. Den vanlige (sentral)linja med Nyland, Forren, Berg Hestad og Chukwu var hjemme i Molde og så antagelig kampen på TV. Man kan ikke gjøre så store endringer (Moström spilte for øvrig heller ikke) uten at det får konsekvenser. Når Toivio til alt overmål ble skadet og måtte forlate banen i pausen (på 0-0) bestod altså MFKs stopperpar av Flo og Gabrielsen i hele andre omgang. Misforstå meg rett, verken Flo eller Gabrielsen fortjener kritikk, tvert imot. Men når så vidt dramatiske endringer i sentrallinje og forsvarsstruktur blir implementert, må en vel forvente et mål eller to imot. Slik ble det også i Drammen.

Allikevel spilte MFK en langt bedre kamp enn mot Sogndal sist. Laget skapte mer enn nok sjanser til å ende opp med poeng. I så måte synes planen fram mot cupfinalen å være klar. La flest mulig få prøve seg og la de viktigste spillerne hvile. Fra toppen av Haugen oppfatter vi dette som taktisk fingerspitzgefühl av aller beste merke. La nå poengrekorden til RBK ligge. Trønderne har hatt nok skuffelser de siste åra. Vårt mål må være å vinne «the double».

Hva kan vi så forvente i årets siste seriekamp, på hjemmebane mot 2-er eller 3-er Odd? Jo, i alle fall en lang kveld. To lag skal nemlig få medaljer og gullet vet vi hvem som får. Når det gjelder sentrallinja i denne kampen, er mitt tips at Bugge Pettersen står også denne kampen. Han mangler – så vidt vi her oppe har brakt på det rene – én kamp for å motta gullmedalje for tredje gang med Molde.

Når det gjelder øvrig lagoppstilling er vi mer usikre. Selvsagt ville det smake godt for hjemmepublikum at gullmedaljene følges opp med en fortjent og spillemessig overlegen hjemmeseier i kampen, men sannsynligheten er vel da rimelig stor for at Odd taper sølvmedaljene. Det er slett ikke sikkert at et tap (til) for Odd nå gir maksimal mulighet for MFK i cupfinalen. Tvert imot, en seier for Odd i denne kampen, kan faktisk være riktig gode nyheter for hjemmelaget. Da vil Odd i forkant av finalen på Ullevål ha oppnådd noe, sølvmedaljer, og vil antagelig senke skuldrene litt.

Vi tror nok allikevel at Tor Ole kjører et lag som har større prestasjonsmuligheter enn mot SIF. Årets siste kamp, hjemmebane, gullmedaljer, gullkonfetti og fyrverkeri tilsier det. Men, vårt poeng er enkelt: Et tap i denne kampen trenger slett ikke å bety noe negativt for den kommende kampen i Oslo, snarere tvert imot. Uansett, vi har (som alltid) usvikelig tro på Skulleruds taktisk disposisjoner og ser med lett hjerte fram mot årets viktigste kamp. Det er altså ikke den første kampen mot Odd.

Heia Molde.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.