Sykehussaken i Helse Møre og Romsdal HF har preget det lokale (og til dels også det nasjonale) mediebildet i desember. Og det med en slik styrke at regionen ifølge enkelte er satt i brann.

Lokalavisene må ha hatt en god måned både på papir og på sine nettsider. Leserne har vært mange, og skrivelysten har også presset seg fram hos svært mange. Saken har engasjert og den engasjerer. Og den splitter. Og åpner gamle sår.

Som Møre og Romsdal-borger fra oppveksten av hadde jeg en relativt klar bevissthet om fogderiforskjeller da jeg dro fra fylket for å studere som 20-åring. Ikke slik at jeg engasjerte meg i spesielle saker som hadde fogderiovertoner. Jeg var nok for ung, og jeg husker ingen slike saker. Men da den nye fylkeskommunen ble etablert midt på 1970-tallet ga det sikkert grunnbunn for forsøk på å fravriste Molde den posisjonen byen hadde hatt som sete for amtmennene i Romsdal amt, med fogderiene Nordmøre, Romsdal og Sunnmøre. Uansett, bevisstheten om at vi i dette fylket prioriterte vårt eget fogderi når det sto noe på spill, fikk jeg med meg. Også at Moldes popularitet tapte seg jo nærmere en kom Ålesund. For på Molde (sunnmøringene sier av en eller annen grunn: på Molde!) satt det mange folk som staten hadde satt der, og som ikke gjorde noe nyttig. Og som til alt overmål bare var til bry for de som gjorde noe nyttig. Slik som på Sunnmøre, der man produserte ting som var nyttig.

Med far fra Hustad, besteforeldre bosatt utenfor Molde og fjerne slektninger både på Averøya og i Kristiansund, var minnene fra Romsdal og Nordmøre både gode og spennende. Fra Brattvågen var det dessuten kort vei til romsdalsøyene, og det var flere romsdalinger enn min egen far som fant veien til den unge bygdebyen. Hvis ikke I.P. Huse hadde kommet fra Steinshamn og Sandøy med kapital og teknisk kunnskap hadde nok heller ikke mitt opphav funnet veien dit. Til A/S Hydraulik, i dag en del av Rolls Royce Marine A/S. Var det noe problem? Nei, i min verden var fogderigrensene bare dialektforskjeller.

Jeg innser at jeg var naiv da jeg vendte tilbake til fylket i 1990 etter studier i Trondheim og Bergen. Fordi jeg lot meg overraske og frustrere over at fogderibevisstheten ikke var svekket. Nei, kanskje tvert imot. Jeg burde jo ha skjønt at verden ikke nødvendigvis gikk framover selv om jeg sjøl hadde blitt trent i statsvitenskapelig analyse og evne til å se ting på avstand. Vel hadde jeg på avstand fått med meg etableringen av Sunnmørslista som stilte til Stortingsvalget i 1985, men jeg hadde ikke ventet at den, sammen med Tverrpolitisk liste for Sunnmøre, skulle få 10 representanter på fylkestinget i 1992. Og at Foreningen Sunnmøres Venner, inspirert av suksessen, satte i gang et arbeid for å danne et politisk Sunnmørsparti.

Det ble ikke noe av partiet, men begrunnelsen for ønske om partidannelse synes å leve videre i beste velgående: «… sterk misnøye med fordelingen av godene i Møre og Romsdal er den fremste årsaken til at mange sunnmøringer vil ha et eget politisk parti,» var begrunnelsen fra daværende gruppeleder for Sunnmørslista på fylkestinget (NTB, 02.03.1993). Nå har også initiativet for en Nordmørsliste kommet. Initiativtaker på Facebook, Alf Helge Fevaag, bruker samme argumentasjon. Sykehussaken var «… bare den siste dråpen.» (Tidens Krav 20.12.2014) Nordmøringene får altså heller ikke sin del av godene i Møre og Romsdal. Godt da å sitte i velsignede Romsdal.

Det tragiske i situasjonen er selvfølgelig at den intense krigingen internt i fylket gjør at det blir færre goder å fordele. Ære være fylkeskommunen (det skal man kanskje ikke si på Sunnmøre?) som febrilsk forsøker å selge dette fantastiske fylket til ungdommen, f.eks. gjennom magasinet Spor. Men når hærførerne i de ulike fogderiene ikke er i stand til å dra i samme enden av tauet, blir oppgaven vanskelig. I det hele tatt mangler dette fylket samlende institusjoner og hærførere som er i stand til å ta den andres posisjon. Og ikke bare stå på sin egen. Ikke rart egentlig. Den som prøver blir fort mistrodd. Og kanskje revet i stykker.

Ære være det nye reiselivsselskapet Visit Nordmøre og Romsdal A/S, som bygger over fogderigrensene. Ære være NoRo Fotball A/S, som støtter fotballklubbene både i Molde og Kristiansund (og Surnadal). Ære være næringslivet vårt som iallfall delvis greier å samarbeide over fogderigrensene. Ære være innbyggerne i fylket vårt, som jeg tror ikke vil ha det slik. Iallfall ikke tilflytterne. Tilbakeflytterne. Og ungdommen.

Vi ved Høgskolen i Molde prøver også å bidra positivt i Kristiansund. Men også vi må erkjenne at det ikke bare er lett. Fordi Kristiansunderne gjerne ville ha hatt sin egen høgskole. De vil ha mer og de vil ha et ord med i laget.

Og nå når de ikke får det nye sykehuset, så ser de seg om etter andre offentlige arbeidsplasser. Naturligvis. Det samme ville man ha gjort i Ålesund og i Molde. Ingen ønsker å oppleve stagnasjon og tilbakegang i sitt eget lokalsamfunn. Og like viktig, det er vel heller ikke i Moldes og Ålesunds interesse at Nordmøre svekkes? Vokser vi ikke mer og mer sammen, alt mens vi krangler? Var ikke Krifast en forutsetning for denne sykehusstriden?

I sykehussaken lider Kristiansund under det som i sosiologien er kjent som Matteus-effekten. Betegnelsen er hentet fra Matteusevangeliet der det heter at «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» Den rike blir rikere, den fattige fattigere. Og det er selvfølgelig slik Kristiansunderne opplever beslutningen om sykehusplassering. De som har minst statlige arbeidsplasser skal nå fratas de de har, mens Molde som har mye fra før – fra langt tilbake – skal få mer!

Av nysgjerrighet tok jeg en nærmere titt på Matteus-utsagnet. Det er hentet fra lignelsen om talentene (en gammel mynt- og vektenhet), der en rik mann reiser bort og overlater forvaltningen av rikdommen sin til tre tjenere. Da han kom hjem finner han at den ene av dem bare har gjemt talentet i jorda, mens de to andre har doblet verdien av det de fikk tildelt. De to siste får ros og blir satt til å forvalte mer, mens tjeneren som ikke har fått noe ut av talentet sitt får høre at han skal fratas selv det lille han har. Han har ikke en gang satt talentet i banken og fått renter.

Jeg ser ikke bort fra at en og annen ivrig leser nå kan tenke at tjenerne er Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre, og at Nordmøre er den unyttige tjeneren. Som ikke forvaltet sitt talent, men blir kastet «i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner». En slik ivrig leser vil kanskje selv havne i mørket utenfor.  Moralen i historien er vel heller at vi alle bør se til at vi forvalter vårt pund og vårt talent slik at det øker i verdi.

Så spørs det om det er det vi gjør i Møre og Romsdal når vi bruker så mye av energien vår på å dyrke geografiske og kulturelle skiller? At vi fremdeles har mange muligheter og talenter er det vel neppe tvil om, men forvalter vi det slik vi bør? Nå når Kristiansund og Nordmøre har lidd et reelt tap av framtidige statsarbeidsplasser bør vel både sunnmøringer og romsdalinger stå sammen med nordmøringene i kampen for slike arbeidsplasser. Det er vel bare med en slik mentalitet det kan gå bra for denne regionen?

Godt nytt år Møre og Romsdal!