Den betente sykehussaken i Møre og Romsdal preges av seiglivete myter, velvillig holdt i live av lokale og riksdekkende media.
Av RASMUS RASMUSSEN, førsteamanuensis ved HiMolde
Mens helseforetaket sliter med økonomien fortsetter spekulasjonene fra tillitsvalgte leger og politikere på Sunnmøre om at det nye fellessykehuset for Nordmøre og Romsdal (SNR) vil overta funksjoner fra sykehuset i Ålesund. Samtidig proklamerer legene offentlig uvilje mot å spare til det nye fellessykehuset på Hjelset. De mener et krympet nytt fellessykehus ikke bare vil erstatte sykehusene i Molde og Kristiansund, men også overta funksjoner fra sykehuset i Ålesund. De vil derfor følge nøye med når funksjonsinnholdet i det nye sykehuset skal avgjøres.
Det er det all grunn til å gjøre. Mange husker brosjyren som helseforetaket distribuerte sensommeren 2014. Vi ble forespeilet at det nye fellessykehuset for Nordmøre og Romsdal skulle bli både bedre og større enn summen av de to sykehusene det erstatter. Å oppfylle slike løfter blir vanskelig med en anstrengt økonomi og krav om krymping. Men dette er neppe fokus for legene på Sunnmøre når de «følger utviklingen nøye».
Nordmøringer benytter nå retten til fritt sykehusvalg til å boikotte sykehusene i HMR for slik å svekke økonomien og så stoppe planene om et fellessykehus nær Molde. De er bekymret for at det nye fellessykehuset lettere vil miste funksjoner til Ålesund og krympe, siden Hjelset ligger 30 minutter nærmere Ålesund enn Storbakken. Man har en uforklart forestilling om at økonomien vil bedres om fellessykehuset legges nær Kristiansund, og at det derved kan bygges større, med flere funksjoner.
Paradokset er at på Sunnmøre frykter man at SNR vil overta funksjoner fra sykehuset i Ålesund, mens man på Nordmøre er bekymret for at SNR vil miste funksjoner til sjukehuset i Ålesund. Argumentene slår hverandre i hjel, men det hindrer ikke at de tillitsvalgte legene på Sunnmøre og Nordmøre har gått i kompaniskap og erklært mistillit til de fleste i HMR og HMN, og også reist mistillitsforslag mot konserntillitsvalgt lege fra St. Olav.
I Molde vurderte legene på sin side mistillit til avgåtte direktør Eidsvik, som mente prosessene under hennes ledelse slettes ikke var gode. Bl.a. presset hun på og gjennomførte helgestegning av en rekke avdelinger ved sykehusene i Kristiansund, Molde og Volda, og flyttet dette til sykehuset i Ålesund. Verken økonomiske analyser eller ROS analyser var utarbeidet. Da disse omsider forelå ble de unndratt styrebehandling. Hennes økonomistyring var åpenbart ikke faktabasert, kun fokusert på styrking av sykehuset i Ålesund. Mistillit til Eidsvik ble likevel ikke reist, for å la henne fullføre prosessen omkring lokaliseringen av fellessykehuset. Resultatet ser vi, økonomien er ikke blitt bedre, og følgene av helgestengingen av barneavdelingen i Kristiansund er rikelig utbrodert i media.
I Romsdal er mange meget skeptisk til direktør Eidsvik, og mener hun har presentert alternativene lengst mulig unna Ålesund i et manipulerende gunstig lys. Eidsvik selv hevder at «nullstilling» av alternativene i Idefaserapporten ble gjort fordi hun hadde en annen konklusjon enn HMN. Riksrevisjonen er anmodet om å se på denne ensidige nivelleringen.
Da Eidsvik trakk seg, like før hun skulle legge fram sin Idefaserapport som nærmest fikk helslakt av Holte Consulting, satte hennes tilhengere i gang en kampanje uten like med beskyldninger om korrupsjon og urent spill hos direktører, styreledere og helseminister. Korrupsjonsanklagene ble raskt avvist av Eidsvik selv, og Stortingets Kontrollkomite ser ut til å konkludere med at det ikke er noe grunnlag for kritikk av helseminister Høie. Det endrer ikke skråsikkerheten blant Eidsviks tilhengere om at prosessen har vært udemokratisk, som hevdet helt fram til Eidsviks frivillige avgang at prosessen var forbilledlig.
Eidsviks tilhengere mener nå at prosessen har vært råtten, fordi styreledere og direktører har trukket seg, etter påstått utilbørlig press. Og kritiserer forsøkene på å skape enighet innad og mellom styrene i HMR og HMN, samt manglende innsyn i lukkede møter. Men nekter innsyn hos seg selv. På Nordmøre har denne følte urettferdigheten skapt meget sterke reaksjoner mot helseforetakene og helseministeren.
Også i Romsdal har man følt urettferdighet. Først statssekretær Ingebrigtsens krav å flytte nye Molde sykehus nærmere Kristiansund for å tilfredsstille Arbeiderpartiets velgere der, og så – da konklusjonen i begge helseforetakene fortsatt var uforandret – da helseminister Strøm-Erichsen suverent forkastet begge vedtakene, og avsatte hele styret i HMN «fordi det hadde vært intern uenighet». I dag er som nevnt «enigheten» i styrene selve problemet. Strøm-Erichsen slo så de to helseforetakene i Møre og Romsdal sammen til ett, for å oppnå et mer helhetlig syn i helseforetakene. Den nye direktøren, Eidsvik, ignorerte dette og brukte interne pasientlekkasjer i helseregionen som en vesentlig begrunnelse i sine analyser, et irrelevant og helt meningsløst argument som ensidig favoriserte alternativet i minst konkurranse med Ålesund.
Strøm-Erichsen byttet ut alle eierrepresentantene i alle styrene siden ingen gikk frivillig, mens to direktører og en styreleder har trukket seg under Høie, de fleste frivillig. Direktørene er administrativt ansatt og har som oppgave å foreta faglige saksforberedelser for styrene, hvor de ikke har stemmerett. Likefullt hevdes det at direktørenes avgang har påvirket utfallet av lokaliseringen.
En lokalisering nær Molde har også vært konklusjonen i alle tidligere faglige analyser. Nå forsøker man å reversere beslutningen, med begrunnelse i at prosessen ikke har vært korrekt, og boikotter sykehuset i Molde for å ramme økonomien til eget helseforetak. Samtidig ber man om at sykehuset i Kristiansund ikke boikottes, spesielt ikke barneavdelingen. Noen på Nordmøre har kanskje innsett at man i Romsdal hadde hatt minst like god grunn til å bli opprørt med lokaliseringsvalg nær Kristiansund, som ville ha rammet omlag 10.000 flere pasienter.
Fokus i media har vært preget av følelsesbaserte sensasjonsoppslag, fakta har kommet i annen rekke. Avgåtte direktør Eidsvik hylles for sin integritet. Samtidig ser ikke hennes tilhengere at hun indirekte beskyldes for å lyve for SKK når hun sier at hun ikke ble presset til å gå – de hevder fortsatt det motsatte. Istedenfor kritikk av Eidsvik, hamrer media, sammen med forkjemperne av en lokalisering lengst mulig unna Ålesund, ensidig løs på helseminister Høie, som urettmessig beskyldes for ureglementert styring av helseforetakene, og barnedødsfall.