Regjeringen har kalt stortingsmeldingen om strukturreform i universitets- og høgskolesektoren for «Konsentrasjon for kvalitet». Den mener altså at konsentrasjon av ressursene er nødvendig for å øke kvaliteten i forskning og høyere utdanning. Samtidig har den sagt at ingen studiesteder skal legges ned.
Det skal bli færre institusjoner, men samme antall studiesteder. Det siste er naturligvis adressert til de som er opptatt av høgskolene i regionene. Regionene har ikke noe å frykte.
Eller? Selv om det ikke er fare for nedlegging av studiesteder i denne regjeringens levetid, er det viktig å spørre om høgskolemiljøene i regionene svekkes eller styrkes gjennom strukturreformen. «I en universitets- og høgskolesektor med færre institusjoner må institusjonene samarbeide slik at alle har tilgang på gode kandidater og kompetanse på ulike nivåer» sier regjeringen i meldingen (s. 19). Lett sagt. Men vil det bli slik?
I 2012 og -14 kom to rapporter om betydningen høgskolene på Vestlandet hadde for sysselsettingen i regionene (Gythfeldt og Heggen 2012, Røberg, 2014). Begge dokumenterte hvor viktig høgskolene er, og sistnevnte slo fast at «Lite av rekrutteringen og sysselsettingen av kandidatene foregår på nasjonalt nivå, noe som innebærer at kvaliteten og tilbudet ved de lokale og regionale lærestedene blir avgjørende for kvaliteten på arbeidskraften som ansettes i det lokale næringslivet.» (s. 4). Når vi vet hvor viktig dette næringslivet er, så bør ikke strukturendringen i sektoren svekke tilbudene i regionene. Vi vet også at det i dag er kvinneunderskudd i flere regioner og at kvinner tar høyere utdanning i større grad enn menn. Regionene trenger altså et godt høgskoletilbud for å tiltrekke seg og holde på kvinnene. Vil «Konsentrasjon for kvalitet» bety kvalitet også i regionene?
Strukturendringene som har vært i gang, dels under SAK-vignetten, og nå under SAKS, har så langt etterlatt seg tre modeller. Den ene er den klassiske, dvs. institusjoner som i hovedsak har aktivitet på ett sted. Dette gjelder de gamle universitetene i Bergen og Oslo, Universitetet i Agder, de vitenskapelige høgskolene, og statlige høgskoler uten partner.
Den andre modellen er sammenslåing av høgskoler uten noe naturlig sentrum, og med flere relativt jevnstore campus. Høgskolen i Buskerud og Vestfold er det beste eksemplet på denne distribuerte modellen. At HBV nå går sammen med Høgskolen i Telemark endrer ikke på dette. Det vil bli en høgskole med til sammen åtte campuser av varierende størrelse i tre fylker, men uten at en campus er dominerende.
Den tredje modellen er den som nå blir kalt satelittmodellen. De beste eksemplene på denne modellen blir nå NTNU som har valgt å fusjonere inn høgskolene i Gjøvik og Ålesund, og Universitetet i Tromsø som allerede har overtatt den tidligere høgskolen i Finnmark, og som ventelig også får Harstad og Narvik inn i sin fold. Begge disse universitetene har også fusjonert med en høgskole i egen by. Den vedtatte fusjonen mellom Universitetet i Stavanger og Høgskolen i Stord/Haugesund kan vel også sies å havne i denne kategorien. En liten institusjon med to campus går inn i en betydelig større institusjon lokalisert i en større by.
I hvilken grad en fusjon mellom Universitetet i Nordland og høgskolene i Nord-Trøndelag og Nesna kan plasseres i kategori to eller tre er kanskje mer åpent. De to siste institusjonene har nesten like mange studenter som UiN har i dag, men Bodø ligger an til å bli det dominerende campus blant seks når studenter og ansatte telles opp.
Konsentrasjon og desentralisering er teoretiske motsetninger, og viser seg ofte å bli det også i praksis. Det er derfor en reell fare for at konsentrasjonen i sektoren fører til prioritering av store universiteter og campus mens de små svekkes. Politikken preges av ambisjoner om det som kalles robuste fagmiljøer. Sammenslåing av fagmiljøer som er lokalisert langt fra hverandre fører ikke i seg selv til at de blir mer robuste. Over tid er det imidlertid sannsynlig at ressurser overføres mellom campus innenfor samme institusjon. Noen miljø vil da bli styrket, mens andre utarmes.
Denne problematikken er ikke tematisert av regjeringen, verken i strukturmeldingen eller i prosessen. Den er omgått gjennom løfter om å bevare studiestedene. Men studiesteder kan etter hvert vise seg å bli noe annet enn det dagens høgskoler eller et campus inneholder, jf. diskusjonen om lokalsykehus, akuttsykehus etc. i helsesektoren.
Hvordan «svarer» modell 2 og 3 på den regionale utfordringen, spesielt i en langt perspektiv? Satelittmodellen med sine dominerende sentra vil sannsynligvis være sentraliserende, selv om sentralisering ikke er en nødvendig konsekvens av konsentrasjon. Sterke men faglig ulike miljøer kan nemlig godt spres geografisk. Styringsordningen i sektoren, som ikke er foreslått endret, er likevel slik at ansatte og studenter velger sju av elleve styremedlemmer. Dermed vil nok student- og ansatterepresentater fra de store studiestedene dominere i styrene. At regjeringen påpeker at alle styremedlemmene representerer den samlede institusjonen er fattig trøst når det kommer til praktisk politikk. Hvor du sitter bestemmer som kjent også utsikten.
Hvilken regional effekt vil så den distribuerte modellen ha? I mangel av et dominerende sentrum vil denne modellen trolig opprettholde større aktivitet på de mange campusene. Presset for sentralisering vil være mindre fordi evnen til å gjennomføre sentraliserende tiltak vil være mindre. Fusjon som virkemiddel for å skape større fagmiljøer vil dermed også være mindre effektivt, men både fellesfunksjoner og fakultetsadministrasjoner kan distribueres på ulike campus for å opprettholde balanse. Slike institusjoner vil likevel lett bli utsatt for interne konflikter eller lange og energikrevende prosesser, spesielt knyttet til reduserte budsjetter og kostnadsreduksjoner, forsøk på overføring av ressurser mellom enhetene og harmonisering av ordninger som skiller enhetene. De kan dermed bli byråkratiske, kostnadskrevende og innadvendte institusjoner.
Tre av de høgskolen som fremdeles står alene, Lillehammer, Molde og Volda, har foreslått å inngå i en alliansemodell. Med politisk godkjenning vil dermed allianse kunne gå inn som en fjerde modell i sektoren. Hva innebærer en slik modell for den regionale tematikken?
En allianse betyr at selvstendige institusjoner organiserer sin virksomhet gjennom formelle avtaler og datterselskaper som utfører de delene av institusjonenes virksomhet der det er stordriftsfordeler å hente. Dette gjelder administrative oppgaver og viktige støttefunksjoner, eksempelvis forskningsadministrasjon, internasjonalisering, pedagogisk utdanning, markedsføring, etter- og videreutdanning osv. Slike fellesfunksjoner kan helt eller delvis konsentreres hos ulike partnere. Samtidig danner allianseslektskapet grunnlag for utvikling av faglig samarbeid som organiseres utenfor en selskapsmodell. Tett interaksjon innad i alliansen vil skape grobunn for organisk faglig utvikling, fellesgrader og tilrettelagte studieløp på tvers av institusjonene. Målet er naturligvis å innfri alle kvalitetskriterier for sektoren med god margin.
Alliansen har likhetstrekk med den distribuerte modellen, men siden enhetene er selvstendige gir alliansen større rom for forskjellighet og for å dyrke lokale særtrekk og kulturer. Der fusjon medfører press for omfattende standardisering (lønnssystemer, arbeidstid, rettigheter osv.) på tvers av enhetene, har alliansen større rom for at partnerne løser oppgavene ulikt og dyrker egne særtrekk. Partnerinstitusjonene har fullt ansvar for egen virksomhet, og må mobilisere rundt denne. Det betyr også at partnerinstitusjonene vil fortsette å ha en sentral rolle ikke bare som tilbyder av utdanning, forskning og formidling i egen region, men også som utvikler av slike tilbud, gjerne i samarbeid med andre institusjoner både innenfor og utenfor alliansen. Rommet for lokalt entreprenørskap vil være ivaretatt.
Flere i ledelsen ved HiM deltar i dag i lokale næringsfora, klyngeprosjekter, kunnskapsparker og i styrer i Møreforsking. Dette gir god informasjon om hva som rører seg i det regionale arbeids- og næringslivet, og det påvirker våre valg og beslutninger. Forholdet mellom arbeidslivet og universiteter og høgskoler har alltid vært komplisert, og spesielle grunner gjør at det antakelig vil fortsette å være slik.
Likevel, i et samfunn der forskningsbasert kunnskap blir bare viktigere for arbeidslivet blir det også viktig med tettere relasjoner lokalt og regionalt. Dette forutsetter beslutningsmyndighet lokalt og regionalt. Ansatte ved et studiested, fakultet eller institutt som styres utenfra vil ikke ha denne myndigheten. Innenfor en allianse vil derimot høgskolen fortsatt kunne være en aktiv partner i det regionale innovasjonssystemet. Her kan både små- og stordriftsfordeler dyrkes.
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.