Arild Rønsen, en legende innen norsk musikkjournalistikk, er på plass i Molde for å styre festivalavisa Fire Flate. Og han har størst forventning til nattens midnattskonsert på Plassen.
– Når så festivalavisa dagens lys?
– Det begynte med daglige utgivelser av Festival Puls i 1990, da jeg var redaktør for Puls. Det var noen veldige morsomme år, jeg tror det var fra 1990 til 1993. Vi sendte datafiler til Oslo, fikk avisene trykket der og de ble så fløyet opp med første morgenfly. Det var et maratonprosjekt av sinnsyke proposjoner. Men de siste ti årene er det Fire Flate som har vært avisas navn, selv om den ikke er mye forskjellig fra Festival Puls. Fra 2011 har avisa vært en ren nettavis.
– Hvor mange har du med deg i staben?
– Vi er en 12-15 stykker, fra 11 år til godt voksen alder. 11-åringene tar selfies og sånn. De er mye flinkere enn oss andre med teknologi, så vi lærer mye av dem. To jobber mest med IKT, men ellers så skriver og fotograferer folk. Det er vel egentlig bare jeg som er journalist til daglig. Redaksjonen består av kapable amatører, folk som er f.eks. skolelærer eller grafisk trykker resten av året. Og så er Dagfinn Nordbø med. Han får skrive hva han vil i spalten sin.
– Er dette lønnet arbeid?
– Noen får litt såkalt frivillighetslønn, men den er så liten at jeg vil påstå at vi driver med dugnadsarbeid.
– Hvorfor gjør du denne jobben år etter år?
– Fordi det er gøy. Da jeg fant på det med Festival Puls, så hadde jeg vært på Moldejazz allerede i en fire-fem år. Festivalen er geografisk så liten og strekker seg over så mange dager at jeg så at det var mulig å lage en festivalavis. Man får samlet seg om et slikt prosjekt når festivalen varer en hel uke, men ikke om den bare varer to-tre dager. Jeg får jobbet sammen ambisiøse og flinke ungdommer og får hørt mye god musikk. Men det er også hardt arbeid. Arbeidsdagene er minst på tolv timer i døgnet.
– Er du jazzmann?
– Jeg har vel skrevet mest om rock, men også alltid mye om jazz. Fra siste året på ungdomsskolen og ut gymnasårene hørte jeg bare på Miles Davis, så i de årene gikk jeg glipp av mye god rock. Jeg fikk med meg alle de seks konsertene Miles Davis holdt i Norge. Den første på Chateau Neuf i 1917, de tre konsertene på Sardines og de to han holdt i Molde.
– Hva er ditt beste konsertminne fra Moldejazz?
– Da må jeg nesten svare at det var midnattskonserten med Miles Davis i 1984. Det er den jeg husker best. Men ærlig talt så vrimler det av store konsertopplevelser jeg har hatt på Moldejazz.
– Hvordan står det til med jazzen nå om dagen?
– Den lever i beste velgående og Norge er i front. Jeg tror ikke at det fins en sjanger innen jazzen hvor ikke norske musikere er i verdenseliten. Ikke noe annet kulturuttrykk her til lands kan måle seg med den styrken.
– Hvilken konsert har du størst forventninger til i år?
– Sly, Robbie og Molvær. Sly og Robbie har nok spilt mest reggae, men de kan karakteriseres som verdens beste komp. De spilte f.eks. på Joe Cockers plate Sheffield Steel fra 1982.