Kurt Elling demonstrerte tirsdag kveld på Plassen at han er en av tidenes beste jazzvokalister.

I den utsolgte Teatret Vårt-salen dro han i gang showet med Sinatras klassiker Come Fly With Me og deretter U2s hit Where The Streets Have No Name.

Elling har en fantastisk stemme og leverer egenartede tolkninger av disse kjente låtene som tilfører dem mye nytt liv. Ellings sangteknikk er fascinerede både å beskue og lytte til. Han leker seg med pust, stemme, mikrofonplassering og tar hele kroppen i bruk for å levere varene.

Låtene hadde tøffe og tette arrangementer, og Ellings improvisasjoner og vokalise innenfor disse rammene var den pureste jazzbalsam for sjelen.

På den skotske låten Loch Tay Boat Man fra hans siste album Passion World begynte pianist og organist Gary Versace å vise hva han er god for. Fra flygelet rant det ut godtoner som stjernedryss fra en fes tryllestav og snart svarte gitarist John McLean på sitt bluespregede vis i godt samspill med Versace.

På Si Te Kontera – også den fra Passion World – slår Elling takten på en kubjelle og bandet beveger seg fra klassisk salongjazz og inn i et bossanovapreget musikalsk landskap. Elling, som nå altså synger på spansk, tar seg tid – som den solide (og typisk amerikanske) entertainer han er – til å oversette for publikum (det vil si til engelsk) at sangen handler om tapt kjærlighet og at mannen ønsker at kvinnen som har forlatt ham skal se hva slags svart høl hun har satt ham i. Nokså vittig, det der.

Trommeslager Christian Euman begynte i Si Te Kontera å demonstrere hva han er god for i en perle av en solo, men det var igjen for all del pianist Gary Versace som virkelig imponerte på B3-orgelet så det virkelige spant og hvinte i Leslie-høytaleren. Versaces soloer på denne låta var i særklasse imponerende og det virket som om hele bandet begynte å finne virkelig spilleglede med tøffe brudd og tette overganger.

Denne anmelder vil også trekke fram en nydelig fremføring av The Waking med bare Ellings vokal og Clark Sommers på bass. Sommers synkoperte traktering av kontrabassen var i verdensklasse. Bassisten både svettet og gliste så godt at det ikke noen kunne være i tvil om at han storkoste seg. Ellers var en knallversjon av Nature Boy et av konsertens store høydepunkter.

Ellers kan det nevnes at Silje Nergaard var innom scenen og fremførte finfint blant annet sin egen komposisjon The Dance Floor i duo med Elling.

Dette var en jazzkonsert av det klassiske slaget, med en ruvende vokalist løftet opp av særdeles gode musikere. Det eneste jeg faktisk savnet var et glass god cognac i den ene hånden og en kubansk sigar i den andre, men det får bli en annen gang.