Et styrket lokaldemokrati er en av de viktigste målsetningene med den nye kommunereformen, men kan føre til at færre deltar i lokalpolitiske prosesser.

Av INGUNN GJERDE og THEA JOHANNE GLOMMEN, HiMolde

Regjeringen ønsker å styrke lokaldemokratiet gjennom større og mer robuste kommuner som kan tilføres flere oppgaver og føre en velferdspolitikk mer i tråd med nasjonale mål. Mer makt og myndighet til den enkelte kommune vil gi frihet til lokale tilpasninger, og behovet for statlig detaljstyring vil reduseres. Fagmiljøene vil bli styrket og kvaliteten på tjenestetilbudet øke. Kommunen vil også kunne overta styringen med noen av de oppgavene som i dag tilligger interkommunale samarbeid.

Hva som ligger i et styrket lokaldemokrati er imidlertid ikke entydig. Frihet og effektivitet utgjør bare en side ved lokalstyret. Like viktig er den rollen kommunen utgjør som en demokratisk arena for innbyggerne. Spørsmålet er hvordan endringer i kommunestruktur vil påvirke lokal deltakelse og engasjement, og om det finnes tiltak som kan kompensere for en eventuell reduksjon i deltakelse. Spørsmålet er svært viktig. Ikke bare for lokaldemokratiet, men også for et velfungerende demokrati på nasjonalt nivå. Lokaldemokratiet bygger opp tillit og legitimitet nedenfra og fungerer som en rekrutteringsarena og en «skole i demokrati».

To dimensjoner kan knyttes til et godt og velfungerende lokaldemokrati: Borgereffektivitet og systemkapasitet. Mens borgereffektivitet refererer til innbyggernes evne og muligheter til å påvirke og øve innflytelse over lokale beslutninger, går systemkapasitet på kommunenes evne til å imøtekomme innbyggernes preferanser og krav på en tilstrekkelig måte. Et ideelt demokrati vil være et politisk system som klarer å kombinere disse to dimensjonene. På den ene siden må kommunen være åpen og mottakelig for ytringer fra innbyggerne og tilrettelegge for arenaer som best mulig ivaretar hensynet til demokratiske prosesser. Samtidig er man avhengig av at kommunen kan virkeliggjøre målene som lokalpolitikerne vedtar, slik at den politiske deltakelsen blir meningsfull.

Å kombinere disse to dimensjonene er imidlertid lettere sagt enn gjort. Borgereffektivitet og systemkapasitet kan oppfattes å stå i et motsetningsforhold til hverandre i det vi antar at i små kommuner vil borgereffektiviteten være høy, mens systemkapasiteten vil være lav. Motsatt antas borgereffektiviteten å være lavere i store kommuner, mens systemkapasiteten forventes å være høy. I og med at disse dimensjonene trekker i ulike retninger, vil det ikke finnes noen optimal kommunestørrelse. Hvordan dette balanseres blir derfor i stor grad et politisk spørsmål, da ulike hensyn vil kreve enheter av forskjellig størrelse.

Viktige sider ved borgereffektiviteten blir utfordret som et resultat av større kommuner. De mest sentrale argumentene mot kommunesammenslåing er at det vil gå ut over nærhet, lokalpolitisk kunnskap og engasjement, politisk rekruttering, mangfold og muligheter for å stille de folkevalgte til ansvar. Kan det tenkes tiltak som kan møte disse demokratiske utfordringene? Regjeringen trekker bl.a. fram ulike nærdemokratiske ordninger som et alternativ for å kompensere for tapt borgereffektivitet. Slike ordninger har vært testet ut i andre nordiske land, særlig er de danske erfaringene etter strukturreformen i 2007 aktuelle. Dette er ordninger som omfatter et avgrenset geografisk område mindre enn kommunen, f.eks. kan de sammenslått kommunene utgjøre egne kommunedeler. Slike ordninger kan hindre at avstanden mellom innbyggere og politikere øker. Felles for organene i Danmark er at de er rådgivende organer uten beslutningsmyndighet.

De nærdemokratiske ordningene som har vært evaluert i de danske kommunene blir opplevd som positive både av innbyggerne og lokalpolitikerne. Deltakerne opplever ordningene som en erstatning for den uformelle kontakten i mindre kommuner og at lokalpolitikerne er lydhøre overfor deres meninger. På denne måten sikres innbyggerne en viss innflytelse over lokalpolitikken.

Slike ordninger kan se ut som gode løsninger på de demokratiske utfordringene knyttet til større kommuner, men man må imidlertid trå litt forsiktig. For det første må man være klar over at ordningene kan slå ulikt ut i Norge og i Danmark. Danske kommuner har ikke like store geografiske avstander som tilfellet ofte er i Norge.

For det andre kan ikke disse ordningene kompensere for antallet politikere som går tapt i kommunesammenslåinger. Deltakerne er også mest opptatt av sin egen kommunedel og har vanskeligheter med å tenke helhetlig. Dette er problematisk dersom man ser demokrati som deltakelse for å ivareta fellesskapets interesser.

Lokale fora vil heller ikke løse problemene knyttet til en eventuell nedgang i den politiske rekrutteringen. Ordningene har et klart grunnlag for å skape og mobilisere politisk engasjement, men veien til nasjonal politikk vil trolig fremdeles gå gjennom formelle organ som kommunestyret. Nærdemokratiske ordninger har også den ulempen at de først og fremst vil mobilisere de som allerede er politiske engasjert. De som tidligere deltok lite, vil delta enda mindre. Ordningene vil derfor ikke gjenspeile et tverrsnitt av befolkningen. Nærdemokratiske ordninger vil med dette neppe fullt ut kunne sies å kompensere for tapt borgereffektivitet.