Semesterslutt byr på blandede følelser. Og refleksjoner over vårt oppdrag.

På denne tiden av året har jeg (og mine kollegaer) det litt som fotballsupportere som må se gode spillere blir solgt: studenter som vi har blitt kjent med på mange vis (både faglig og gjennom studentenes tillitsverv) har nådd sine utviklingsmål hos oss. De får sine vitnemål og forlater oss. Vi kjenner gleden ved å ha hjulpet dem i deres faglige og menneskelige utvikling, og skulle gjerne ha jobbet videre med dem. Som regel har vi likevel ikke det tilbudet de ønsker, eller trenger, eller skal ha. Det er vemodig at de drar, men også hyggelig å se at de er klar for nye oppgaver i arbeidslivet og i samfunnet.

Høgskoler og universiteter skal utvikle og overlevere kunnskap. Vitenskapsbasert kunnskap. Kunnskap som er bygget stein på stein gjennom systematiserte undersøkelser, eller krystallisert gjennom utallige faglige diskusjoner, formelt så vel som uformelt. Denne kunnskapen får studentene overlevert, og ikke bare det, gjennom utdanningen får de fleste også oppleve forskerrollen og hvordan de systematisk kan undersøke problemstillinger i natur og samfunn.

Når vi sender våre studenter ut fra oss håper og tror vi at vi har bidratt til det store oppdraget, å utstyre dem med kritisk kunnskap og en kunnskapstørst som gir samfunnet bedre løsninger og en mer fornuftig bruk av ressurser, i både privat og offentlig virksomhet. Vi utdanner kritiske arbeidstakere. Og kritiske borgere.

Kunnskapen gir likevel ikke alltid svaret. Dels fordi den mangler eller er ufullstendig. Noen ganger fordi ulike kunnskapssyn står mot hverandre, og andre ganger fordi man er tvunget til å velge mellom verdier eller ulike hensyn som hver for seg kan være gode. Ofte må det tas valg også i slike situasjoner. Det er dette vi har politikere til.

Vi har feilslåtte reformer i dette landet som ingen i dag står opp og tar æren for. Vi trenger ikke flere slike. Skyldes det mangel på kunnskap eller beslutningstakernes manglende ydmykhet for kunnskapen? Kunnskap er makt, har vi lært, men makt kan også sette kunnskap til side.

Det viktigste spørsmålet er ikke om kunnskapen alltid gir klare svar, men om kunnskapen vi har tas på alvor og inn i debatten. Denne våren har vi hatt et par tilfeller der statsråder (NRK-lenke) åpenbart har lagt seg ut med forskere fordi kunnskapen ikke har passet inn de politiske prioriteringene. Slike stridssaker blir lett pikante, men kanskje bør vi være mer oppmerksomme på de sakene der kunnskapen nærmest ignoreres, fordi den ikke passer inn. Kunnskapen kommuneforskerne sitter på har for eksempel ikke fått noen sentral i plass i den politiske debatten om kommunereformen, og den kunnskapen vi har om vår egen type institusjoner er effektivt skjøvet til side i spørsmålet om sammenhengen mellom struktur og kvalitet i vår sektor. Når det politiske flertallet er enig ignoreres den kunnskapen som ikke passer inn. Selv i kunnskapsdepartementet driver man denne øvelsen. Det er grunn til å reflektere over slikt.

Kommunepolitikeren Siv Katrin Ulla (Sunnmørsposten-lenke) i Haram kommune dro på konferanse om kommunereformen. Reformtilhengeren snudde etter møtet med partifellen, Ålesunds ordfører, og statsråden: «Eg hadde gledd meg til kva Sanner hadde å seie. Men då gjekk det opp for meg kor lite dei eigentleg veit, og då fekk eg tvil. Eg tenkte at herlighet, så mange spørsmål, og så få svar.»

I Midsund kommune har innbyggere startet en underskriftskampanje mot sammenslåing. Mørebenkens Helge Orten (H) imøtegår dette med argumentet om at «Sterke og robuste kommuner har større sjanse til å lykkes med å realisere samferdselsprosjekt» i Romsdals Budstikke.

Hvilken kunnskap eller logiske argumenter bygger slike konklusjoner på? Nå er det jo slik at Stortinget ønsker mange kommunesammenslåinger. Vil da alle kommuner som slår seg få større sjanse til å få realisert nye veier og bruer? Hvis regjeringen lykkes med reformen må det vel i så fall bety at det skal bli flere slike prosjekter og mye mer penger til dette formålet? Hvordan skal det finansieres? Ligger det store dokumenterte besparelser i kommunesammenslåinger? Så store at de kan finansiere flere samferdselsprosjekter? Og fører kommunesammenslåinger til at det blir mer trafikk og større behov for slike prosjekter? Betyr større kommuner flere innbyggere og mer trafikk? Er kommunereformen et samferdselsprosjekt?

Mange spørsmål. Få svar.

Det gjør ikke samfunnet dårligere om beslutningstakerne kjenner kunnskapskravet fra borgerne. Om vi også denne våren har sendt fra oss borgere som stiller kunnskapsbaserte spørsmål og krever gode svar, har vi gjort jobben vår.

La meg avslutte med et ønske om god sommer. Ikke bare til studentene som har forlatt oss, men også til kolleger og studentene vi skal arbeide med til neste studieår. Og til politikerne våre.

Mange er kunnskapsrike, men kanskje ikke alltid kompromissløse nok når posisjoner og ettermæle står på spill? Jeg er deres kritiske venn. Slik et velfungerende samfunn er avhengig av frie faglige institusjoner er det også avhengig av politikere som tar og tåler kritikk på de argumentene de fører til torgs.

Vi som kritiserer er dem takk skyldig!

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.