14. juli 1998. Vi hadde reist til sentrum av Nice sammen med gode venner for å feire Frankrikes nasjonaldag og bivåne et spektakulært fyrverkeri i havnen.
Av LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, førsteamanuensis ved HiMolde
Vår sønn på 2,5 år, vanligvis verdens gladeste gutt, sutret. Kanskje var det varmen, kanskje merket han at hans mor var stresset på grunn av alle menneskene. Et par dager tidligere hadde han løpt på stranden ved strandrestauranten i Mandelieu ved Cannes, hvor vi så på VM-finalen mellom Frankrike og Brasil som fant sted i Paris.
Der på stranden møtte vår lille lysluggete gutt en mørk fransk liten jente. De lekte så fint sammen. Uten språk. Det var ikke nødvendig. Jeg husker jeg tenkte at vi egentlig er så like vi mennesker, uansett hvor vi kommer fra.
Til nasjonaldagen hadde vi reservert et bord på en restaurant på Promenade des Anglais for å få orkesterplass til fyrverkeriet. Umiddelbart etter de første smellene innså jeg at her kunne vi ikke være. Gutten var hysterisk. Jeg hadde aldri sett ham så redd før. Et øyeblikk holdt jeg for ørene hans, for jeg hadde lyst å oppleve min første franske nasjonaldag, se på fyrverkeriet. For det var oss voksnes prosjekt dette.
Men morsinstinktet fikk meg til å ta ham opp fra barnestolen, holde rundt ham. Jeg bevegde meg raskt bak i lokalet, gikk på måfå inn i bygningen bak. Langt bak fant jeg en mørk stille krok. Der satt vi lenge, helt til jeg ikke hørte de stille drønnene i bakgrunnen lengre, mens jeg snakket beroligende inn i øret hans for å få ham til å føle seg trygg.
I går kveld kom dette uskyldige minnet tilbake. Bildene jeg så på TV-skjermen føltes så nærme, for mange av oss har gått i den samme gaten, vært en del av et folkehav på jakt etter gode opplevelser. Like uskyldige og uvitende som de menneskene hvis kveld i går ble snudd fra glede til et mareritt.
En klarer å tenke seg i den fortvilte situasjonen til mødre og fedre som ikke har hatt mulighet beskytte sitt barn fra terroren som kom så brutalt og overraskende. Et bilde av en kropp, tildekket av gullfarget folie og med en dukke liggende ved siden av, får meg til å gråte. Hva er det vi gjør mot hverandre?
Vi som jo er så like.