Det er full enighet i På toppen av Haugen-teamet om at kampen mot VIF er helt avgjørende.

Tap i denne kampen vil bety nedrykksstrid, mens seier faktisk kan bety mulighet for å være med i en slags medaljekamp. Både Odd og Strømsgodset har nemlig vist klare svakhetstegn i det siste, og avstanden opp – med utgangspunkt i tabellen etter 18 spilte kamper – synes slett ikke uoverkommelig.

Mange av oss, med tilholdssted oppe i høyden har hatt en trist sommer. Hjemmelagets poengsanking har mildt sagt vært mager i det siste. Ett poeng på de fem siste kampene (etter 17 spilte kamper for MFKs vedkommende) burde normalt ha ødelagt et hvert håp om interessante plasseringsmuligheter på den endelige Tippeliga-tabellen.

Men, ettersom det kun har vært RBK som har prestert stabilt godt, har skjebnen åpnet for fortsatte muligheter. Enkelte team-medlemmer, undertegnede inkludert, har faktisk pådratt oss en såvidt sterk sommer-depresjon at vi (etter aller beste evne) har forsøkt å glemme alt som heter fotball. Slike strategier kan gi seg de merkeligste utslag. Undertegnede og kollega Olsen har eksempelvis henfalt til å skrive kronikker om helsevesenet i et fortvilet forsøk på å glemme. Se for eksempel på NRKs nettside:

Pasienten som lege

Depresjoner og traumer kan ikke sjelden avstedkomme kreativitets-oppblomstring; «ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe». (Dette er faktisk ikke helt ukjent stoff fra en noe mer seriøs del av forskningsverdenen; se for eksempel [1].)

Undertegnede syntes kanskje kronikken på NRK Ytring ble litt for snill, og skrev sporenstreks en ny. Kollega Olsens fotballinteresse kan heller ikke sies å være av depressive karakter, så hans behov for å skrive seg ut av en eventuell krise var nok mindre påtrengende. Her følger derfor neste avsnitt i «Feil og mangler ved det norske helsevesen» (denne står helt og fullt for undertegnedes regning):

—

Reorganisering av helsevesenet: En nødvendighet for å møte framtidas effektivitetskrav

I akademia er forskning og produksjon (undervisning, næringslivskontakt og formidling) organisert sammen. En slik organisering er neppe effektiv med hensyn til undervisning. Men, ettersom en ønsker forskningsbasert undervisning (studentene skal i noen grad eksponeres for forskningsfronten) er dette kanskje nødvendig. En avlyst og/eller utsatt forelesning nå og da er kanskje den prisen en må betale for et slikt valg.

I helsevesenet er imidlertid situasjonen en ganske annen. Etter vår kunnskap er helsevesenet den andre sektoren som organiseres med samrøre mellom forskning og produksjon (pasientbehandling). For pasienten som ligger på operasjonsbordet er kanskje konsekvensene av en kirurg som uteblir grunnet deltagelse på en utenlandsk konferanse langt alvorligere enn for studenten. Det kan til og med stå om liv og død.

I næringsliv og offentlig forvaltning har en for lengst innsett at samrøre mellom forskning og produksjon slett ikke er en god modell om produksjonseffektivitet er primærmålsetningen. Det skulle vel tatt seg ut om Statoils forskere på forskningssenteret på Rotvoll i Trondheim skulle spres tynt utover plattformene i Nordsjøen. Neppe særlig effektivt hverken for produksjon eller forskning.

Vi har allerede argumentert for hvorfor akademia kan tåle en slik organisering. I helsevesenet ser vi derimot få argumenter for å blande disse to komponentene. Jo, en kan kanskje hevde at kunnskapsoppdaterte leger er bedre behandlere, men om legen selv kan styre sin aktivitetsfordeling mellom forskning og behandling – noe vi definitivt har inntrykk av er situasjonen – må dette ha negative konsekvenser for pasientene. De burde vel tross alt være viktigere enn legens CV?

Ettersom forskning gjerne står høyere på rangstigen enn behandling, er dessverre utviklingen med hensyn på omfang uheldig. Flere og flere leger, også ved mindre sykehus gis forskningsmulighet, noe som på ingen måte kan sies å tjene god behandlingslogistikk og effektivitet.

Hva kan gjøres? Jo, en bør definere to typer sykehus. Forskningssykehus og behandlingssykehus. Begge skal selvsagt ha pasienter (vi har neppe råd til å ta forskningslegene helt ut av behandling, i noen grad er vel kanskje også behandling en nødvendig del av forskningen), men pasientene må gis et valg mellom enhetene, der det er klart at tilbudene er forskjellige. På et forskningssykehus vil en kunne få mer eksperimentell behandling, men dermed også større risiko for feil-behandling og ikke minst svak behandlingslogistikk. På behandlingssykehusene er forskning forbudt, og unnskyldninger om utenlandske konferanser eller tidsfrister for artikkelvurderinger eksisterer ikke. Leger og andre aktører som behøves for en operasjon er dermed i større grad tilstede og planlagt aktivitet kan stort sett gjennomføres etter plan.

Er dette lett å gjennomføre? På papiret ja, i praksis antagelig nei. Legestanden vil neppe like et slikt forslag fordi det vil gripe relativt dramatisk inn i deres egen arbeidsfleksibilitet. Men, om det menes alvor med «pasienten i sentrum» mener vi dette er en kritisk nødvendig beslutning å ta for å møte framtidas åpenbare logistikkbehov i helsevesenet.

—

Etter å ha forelagt kronikken ovenfor for teamet manglet det ikke på kritiske kommentarer.

«Dette kan jo ikke være noe stort problem,» uttalte et ferskt medlem av staben. «Joda, ved de store forskningssykehusene – St. Olavs og Oslo universitetssykehus – kan kanskje dette være et problem, men på mindre sykehus bedriver vel legen primært pasientbehandling, forskning er vel unntaket?» avsluttet han, øyensynlig vel fornøyd med sitt innlegg.

Jeg hadde gjort hjemmeleksa, og responderte som følger: «Jeg har selvsagt tenkt denne tanken,» sier jeg, med et lite smil om munnen. «Jeg kontaktet derfor informert hold i bransjen, og forela ham følgende spørsmål på e-post:

Av dagens ansatte leger ved Molde sjukehus. Hvor stor andel har vært medforfatter i en eller flere internasjonale artikler med referee?

Og svaret kom prompte: Ca. 50%!»

Dermed forstummet kritikken, og kronikken ble godkjent ved akklamasjon. Vi håper at andre frustrerte og deprimerte Panorama-lesere kan finne trøst i at det kanskje ikke bare er hjemmelaget som strever med effektiviteten. Det kan kanskje gjelde flere enn en tror; ikke minst vårt dyktige, men kanskje akk så ineffektive helsevesen.

Heia Molde! Måtte lykken stå oss bi mot VIF i kveld!

Referanser

[1]       M. J. C. Forgeard. «Perceiving Benefits After Adversity: The Relationship Between Self-Reported Posttraumatic Growth and Creativity» Psychology of Aesthetics, Creativity, and the Arts. Vol. 7, No. 3, pp: 245–264, 2013.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.