Det er et karaktertrekk ved sporten at langt fra alle som ønsker å vinne faktisk greier det. Ofte til tilhengernes fortvilelse.

Av KJELL MARIUS HERSKEDAL og HALLGEIR GAMMELSÆTER, HiMolde

I fotball opplever ofte supporterne at de har rett til å kreve suksess, til tross for at kravene bare kan innfris for fåtallet. Branns, Rosenborgs, Vikings og Vålerengas supportere mener klubbene deres bør ta medalje, minst, hvert år, nærmest som en normalitet, fordi klubbene har tradisjoner og kommer fra store byer.

Molde, Strømsgodset, Stabæk og Lillestrøm har også meritter nok til at supporterne ikke er fornøyd uten at klubben deres er med helt i toppen. Og landslaget. Det bør selvfølgelig til sluttspill, selv om det er 16 år siden sist det skjedde.

Det sier seg selv at mange supportere ikke får de resultatene de mener laget bør gi dem. Alle kan simpelthen ikke vinne. Men det stopper ikke tilhengerne fra å kreve at noe eller noen bringer laget tilbake der det «normalt» skal befinne seg. Slik det var også i Molde i sommer, da tapene kom tett og MFK ramlet nedover tabellen. Tornekrattet forlangte møte med ledelsen.

Idretten er avhengig av tilhengere og vil derfor ha et godt forhold til dem. De betaler inngangspenger og er årsaken til at næringslivet bruker idretten som utstillingsvindu, både i mediene og på arenaen. Med unntak for situasjoner der supportere trakasserer eller er voldelige, blir supportere utad trykket til brystet av både utøvere, trenere og ledere. Ikke sjelden omtales de også som «den tolvte mann». Men hva mener man egentlig i klubbene om supporterne. Spesielt når de protesterer?

Ferske forskningsresultater vi har hentet inn fra ledere, trenere og støtteapparat i norske Tippeliga-klubber og engelsk profesjonell fotball (nivå 1-4) viser et mer nyansert bilde. Hvordan oppfattes supporterne når klubben kjemper i motgang? Er de da den tolvte mann?

Supporterne blir gjerne sett på som tveeggede sverd. Som en Tippeliga-trener uttrykte det: «Supportenes minne er kort. Det er klubbledelsen som legger planer for de neste 3-5 år, treneren har kanskje bare sesongen, spillerne litt kortere og supporterne en time». Respekten for supporternes innflytelse på klubbens prosesser er høy, men likevel omvendt proporsjonal med respekten for deres kunnskaper om lagutvikling og klubbdrift. Supporterne ses på som noe overilte og preget av øyeblikket.  Taper laget, starter en slags utstemmingsprosess som kan ende med trenerens avgang. Vinner laget igjen, er alt glemt. Syndebukken kan igjen bli helten.

Fortsetter tapsrekken, derimot, sniker trykket fra supporterne, og media, deres symbiotiske partner, seg inn i klubbens korridorer og styrerom. Presset stjeler fra trenerapparatets oppmerksomhet og kapasitet til å jobbe langsiktig og planmessig. De faglige diskusjonene internt stopper opp. Signaler fra støtteapparatet blir ikke lengre hørt. Fokuset snevres inn.

I det øyeblikket treneren mister kontakten med den underliggende idéen det jobbes etter, sprer tvilen seg blant trenere og støtteapparat. De vet ikke lenger helt hva de skal respondere på. Det blir vanskeligere å samarbeide og prestere, lettere å se etter feil og mangler. Humør og stemning påvirkes. Internt begynner folk å tenke mer på sin egen framtid enn klubbens beste. Supporterpresset reduserer sjansene for å arbeide seg ut av situasjonen.

De samme trenerne som utad uttaler seg om supporternes fantastiske støtte, kan også oppleve dem som undergravende.  I situasjoner der kunnskap, samhold og kløkt ville være rette medisinen, blir klubbens ledere tvunget til å forholde seg til kaos. Til slutt føler styret at det må ta ansvar for å roe gemyttene. Ofte ved å sende treneren en SMS, avskjedsbrevet, og bite i seg de ekstra kostnadene. Supporterne, sinte damer og gråtende menn, får dermed viljen sin, og klubben må begynne på ny frisk.

Vi er ganske sikre på at kontinuitet, prosess og kommunikasjon normalt er viktig for resultater på lang sikt. Klubber med mange trenerskifter blir sårbare fordi det ofte tar tid å arbeide inn en ny filosofi. Hvis trenere skiftes ut for hyppig, rekker ikke verken spillere eller støtteapparat annet enn å reagere på endring. Det gir verken utvikling eller arbeidsglede. Samtidig er endring ofte uunngåelig, som i klubber som satser på videreutvikling og salg av spillere. Det tar tid å få stadig nye spillerkonstellasjoner til å fungere sammen. Da kreves det som ofte er en mangelvare i idretten. Tålmodighet.

Alle trenere mener de vil få det til, bare de får tid og tillit. Utålmodige supportere oppleves slik sett som fiender mer enn som venner. Trenerne lurer på om de vet sitt eget, eller klubbens, beste. Hva får dem til å tro at de vet bedre enn de som er satt til å gjøre jobben? Hvorfor skal «odd power», maktutøvelse fra mennesker med mangelfull kunnskap, overstyre de som kan faget?

Likevel er ingen lag sikret å lykkes hele tiden. Verken trenere eller supportere kommer unna det faktum at lagene i en liga blir plassert pent på rekke, fra topp til bunn. Fra runde til runde. Ja, selv om alle trenerne var like gode, eller dårlige, ville det bli slik. Det finnes dermed ikke noe vidundermiddel, verken for trenere eller for supporterne, selv om trenerne mener supporterne ofte trekker sverdet vel tidlig.

(Kronikken har tidligere blitt publisert i Romsdals Budstikke i forbindelse med Forskningsdagene 2016.)