Tilfeldighetene vil ha det til at sykehusstriden mellom Nordmøre og Romsdal, og den psykologiske tsunamien den har utløst, skyller inn over både kommune- og regionreform.

Mange nordmøringer vender ryggen til Romsdal og fylket, og vil nå bli ekte trøndere. Det er grønnere hos naboen i nord. Selv etter at trønderne har fordelt de administrative godene seg imellom og ikke har mer å forhandle om.

Nå tror ikke jeg at alle på Nordmøre tenker slik. Kanskje langt færre enn vi tror. Av ulike grunner. En grunn er selvfølgelig at ikke alle tror graset er grønnere hos naboen. Om Nordmøre skulle bli Trøndelag, er det tross alt langt lengre til Trondheim og Steinkjer enn til Molde. For de fleste nordmøringer. Nordmøre kan tross alt ikke flyttes. Rent fysisk. Dermed risikerer Nordmøre å bli mer utkant i Trøndelag enn i Møre og Romsdal.

Det er for øvrig en interessant observasjon, nærmest et paradoks, at Nordmøre og Romsdal ser ut til å ha fjernet seg fra hverandre til tross for at både Krifast, Atlanterhavsveien og Averøytunnelen har knyttet regionene tettere sammen kommunikasjonsmessig de siste tiårene.

Er det noe våre lokale politikere kjemper hardt for, så er det slike samferdselsprosjekter. Argumentet er at bedre kommunikasjoner fører til næringsutvikling og befolkningsvekst. Man kan lure på om denne dynamikken virker i forholdet mellom Romsdal og Nordmøre. Man kan sågar lure på om alle ønsker den skal virke slik.

For få dager siden kom en rapport fra Nordlandsforskning med det lange navnet «Maktpolitiske konsekvenser av nye alternative regioner – virkninger for Møre og Romsdal, forslag til løsning». Rapporten inneholder tall som viser at om lag 2600 personer jobbpendler mellom Nordmøre og Romsdal (se tabell). Tallene viser også at antallet som pendler ut fra Romsdal ikke er så langt unna antallet som pendler ut fra Nordmøre, mens romsdalingene fordeler seg i nesten like store deler mellom Sunnmøre og Nordmøre. Like påfallende: pendlingen fra Nordmøre til Orkdalsregionen er mindre enn pendlingen fra Nordmøre til Sunnmøre.

Rapporten konkluderer med at Møre og Romsdal bør fortsette som egen region, rett og slett fordi den, som pendlingstallene viser, henger sammen som bo- og arbeidsmarkedsregion. Fogderiene er altså langt mer avhengige av hverandre enn av regioner nord, øst og sør for oss. Å splitte fylket i to eller tre biter som går hver sin vei, vil med stor sannsynlighet svekke alle.

Hvis det er slik, hvorfor bæres det stadig ved til fogderistridene? Slik vi jevnlig ser i lokalavisene og i nettdebatter? Til tross for tettere kommunikasjoner og større avhengighet på arbeidsmarkedet. Og felles framtid.

Et svar på disse spørsmålene er at virkeligheten skapes. Korte fysiske avstander og god infrastruktur er viktige betingelser, men fysiske kommunikasjoner er ikke tilstrekkelig for å skape dynamiske relasjoner.

Verden er full av eksempler på nettopp det. Vi mennesker er flinke til å skape mentale avstander selv der de fysiske avstandene er korte. Det er derfor vi finner ghettoer i byene, to nasjoner i ett land, som i Belgia, og kruttønner som Midt-Østen eller Nord-Irland.

Vi lager forestillinger om hverandre som stimulerer eller hindrer fellesskap og utvikling. Det kan virke som om de siste årene med sykehusdebatt har gjort forholdet mellom fogderiene, og særlig byene, til en hengemyr. Terskelen for å mistro hverandre har blitt svært lav. Har det blitt slik at alle forsøk på samarbeid og forsoning bare fører til at man synker dypere?

I bunn og grunn er spørsmålet hva vi innerst inne tror om hverandre, og særlig om hverandres ledere. Disse forestillingene danner grunnlag for tillit eller mistillit og er igjen avgjørende for om vi kan skape noe sammen. Kan nordmøringer stole på romsdalinger, og vice versa? Kan Molde stole på Kristiansund? Dahl på Neergaard, og Neergaard på Dahl? Eller er man i Molde bare ute etter å ta fra Nordmøre? Med fylkeskommunens hjelp. Mens nordmøringene «gir seg aldri»? Fordi de har en annen mentalitet, som kolliderer med romsdalingens?

Jeg vil tro at pendlerne ikke er særlig glad for striden mellom fogderiene. De fleste har nok gode arbeidskollegaer fra det andre fogderiet. I tillegg vet vi at det er flust av både sunnmøringer og romsdalinger på Nordmøre, og nordmøringer som bor lenger sør. Vi omgås i hele fylket, uten at vi mistror hverandre. I den grad det er forskjeller mellom oss, er det vel helst av det sjarmerende slaget?

Høgskolen i Molde har hatt aktivitet i Kristiansund lenge. Ja, faktisk så langt tilbake som til 1958, da under Sykepleierhøgskolen i Molde. I dag har vi tolv ansatte, elleve vitenskapelige og én administrativ, i Kristiansund.  I tillegg har både vitenskapelige og administrativt ansatte undervisnings- og arbeidsdager i både Kristiansund og Molde. Studenttallet er i dag om lag 230, etter ha vært rundt 300 for bare et par år siden. Nedgangen skyldes at tilbud som petroleumslogistikk og beredskapsledelse ikke lenger er like populære, på grunn av endringene i petroleumsnæringen.

Styreleder i Innovasjon Norge, kristiansunderen Per Otto Dyb, er blant dem som har vært tydelig på behovet for en høgskole i Kristiansund. Som veier, bruer og tunneler, blir kunnskapsmiljøer i dag sett på som viktige vekstmekanismer. I en tid der høgskoler slås sammen, er det neppe realistisk med en ny høgskole i Kristiansund. En utvidelse av den aktiviteten som er der i dag er mer realistisk politikk. Det er Høgskolen i Molde gjerne med på. Et Campus Kristiansund bør ikke stoppe på 300 studenter, men gjerne både to- og tredoble dagens studenttall.

Som sagt, fysiske kommunikasjoner er ikke tilstrekkelig for å skape dynamiske relasjoner. Slik vil det være med en økt satsing på høgskoleutdanning i Kristiansund også. Om vi skal fortsette å mistro hverandre, blir det vanskelig. Derfor må politiske ledere på begge sider stille opp. Med nødvendige økonomisk ressurser, ja, men også med raushet og tillit.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.