Når ting går dårlig på fotballbanen, kommer gjerne kranglingen.
(Fra forskningens skrivebordsskuff:) Denne gangen har Vålerenga startet serien nesten like dårlig som i fjor, seks poeng på fem kamper mot null poeng på de fire første i fjor, og nåværende og tidligere trener krangler så busta fyker. (Se Rekdal mener Deila uttalelse er respektløs.) Det faktum at VIFs siste tap (4-0 mot hjemmelaget) gjør selvsagt skadefryden på toppen av Haugen enda større.
Enkelte vil muligens lure på om det er mer tungtveiende årsaker til kranglingen mellom disse to fotballpersonlighetene enn en dårlig seriestart for VIF og det ubestridelige faktum at Rekdal ble presset ut av VIF når Deila ble trener.
Her har faktisk ”forskningen” tungtveiende argumenter. Det har seg nemlig slik at den gamle klisjeen, ”navnet skjemmer ingen”, har blitt motbevist av enkelte mystiske forskningsmiljøer. Disse ”forskerne” (anførselstegnene ikke tilfeldig plassert her) har tydeligvis fortapt seg i fornavnsfrekvenser. Og det er jo selvsagt slik, at om en tar en liste over forbrytere (eller professorer for den saks skyld) og lager en frekvensfordeling over fornavn, vil enkelte slike havne øverst på resultatlista. Nå har det seg slik at både Ronny og Kjetil endte opp litt uheldig i de to eksemplene fra e24 og VG – Ronny går mest konkurs og Jan på skurketoppen.
Kan det faktisk tenkes at navnene kan være noe av årsaken til den ufreden vi her har påvist? Er navnene Kjetil og Ronny plukket ut av kyniske forbryterske foreldre med sikte på maksimal livslang ulovlig profitt for sine barn, eller er navnene simpelthen kun et symptom på oppvekst i et miljø som ikke vet bedre? Disse forskerne har nemlig et reelt argument for sine teorier: Et barn som får et belastet navn vil oftere enn andre barn være født inn i et belastet miljø. Og selv om vi ikke kan sies å være fullbefarne i psykologiens mysterier, må vi nok innrømme at den skaden et belastet miljø kan gjøre på et tandert barnesinn har vi både forstått og akseptert. Vi må nok allikevel si at dette kanskje ikke er den forskningen vi har mest tro på. Dessuten er vel utsagnskraften over tid mildt sagt begrenset. Navnetrender har nemlig en tendens til å endres, og mitt utmerkede fornavn – som tydeligvis endte som nummer to på ”skurketoppen” – kan meget vel være blant englene om et tiår eller to. Nei, denne forskningen har vi hverken tro på eller tillit til.
Mer interessant er allikevel det faktum at VIF igjen har åpent svakt. Som vi antydet ovenfor burde ikke dette komme som all verdens overraskelse, ettersom akkurat det samme skjedde i fjor. Hva er det med disse fotballagene i hovedstaden, Hvorfor får de det ikke til? Er det noe spesielt med Norge som – i alle fall de siste 50 åra – ikke synes å ha et system som generer gode fotballag i landets tørste by? En kjapp empirisk analyse bekrefter at dette slett ikke bare er en følelse. I de siste 50 åra har kun fem (VIF og Lyn) av seriemesterne hatt tilhold i Oslo. Til sammenligning har ”småbyen” Trondheim hatt 24 (RBK). Skuer vi litt utenfor landets grenser, ser vi merkelig nok noe av det samme mønsteret. I England er det verken Arsenal, Chelsea eller Tottenham (10 av 50) som har forsynt seg grovest av Premier League titlene, men Manchester (18 av 50) og Liverpool (14 av 50). Vi ser lignende tendenser også i andre europeiske land. I Tyskland regjerer Bayern, i Spania Barcelona, og i Portugal, Porto. Det finnes selvsagt unntak fra en slik regel, men mønsteret er kanskje tydelig nok? En hypotese er i emning.
”Er det enklere å lykkes i fotballen med utgangspunkt i en by som ikke er hovedstad?”
Vi driver som kjent med forskning, og en slik hypotese kunne sikkert vært morsom å analysere nærmere. Dette er jo til og med instrumentell kunnskap; altså kunnskap som kan brukes i praksis. Om en riking ønsker å kjøpe en fotballklubb, bør han eller hun kanskje ikke velge et hovedstadslag dersom en slik hypotese medfører riktighet.
Men, for å lansere en hypotese bør en også ha en slags forklaring. Hvilke komparative ulemper kan en hovedstadslokalisering tenkes å ha? Her blir vi for en sjelden gangs skyld mer spekulerende enn vi skulle ønske. Aller helst burde vi ha presentert en hardtslående avansert matematisk modell som ga indikasjoner i retning av hypotesen ovenfor. For å gjøre en lang historie kort; vi har en slik modell, men velger å holde den for oss selv inntil videre. Et par argumenter kan kanskje allikevel ha interesse.
En ting som kjennetegner hovedstaden er de alternative underholdningstilbudene. Ofte vil hovedstaden ha et rikt kulturliv der tilbudene og fristelsene for publikum er mange. Et fotballag vil derfor gjerne ha en større konkurranseflate mot substitutter, både når det gjelder publikum, men også om offentlige subsidier generelt. La oss ta et eksempel. RBK, som stadig-spillende i Champions League, vil antagelig møte langt mer offentlig velvillighet i Trondheim enn det VIF kan håpe på i Oslo.
Videre er det en annen konkurranseflate som kan være minst like viktig. Konkurransen mot andre lokale lag. En stor by (hovedstaden) har en lei tendens til å frambringe flere enn ett godt fotballag. Oslo er jo et perfekt eksempel på dette, der både Frigg, Skeid og Lyn sammen med VIF i perioder har spilt på høyeste nivå samtidig. Trondheim og Bergen har derimot i liten grad frambrakt reelle fotballmessige konkurrenter til RBK og Brann. Så, det finne logiske og greie argumenter, for hvorfor det kanskje ikke er lurt å prøve å konkurrere med utgangspunkt i et fotballag fra hovedstaden.
Hva har så dette med det som burde interessere oss å gjøre – hjemmelaget? Egentlig ikke mye. Riktignok slo MFK VIF ganske så klart forleden, og har etter sigende åpent årets sesong historisk godt. Dessverre har ikke hovedkonkurrenten i nord RBK åpent noe dårligere – snarere tvert i mot. Våre teorier gir dessverre heller ikke fornyet håp om en snarlig detronisering av nummer-to byen Trondheim heller. Det vi imidlertid nok kan slå fast, er at MFK er i god rute, at vi må finne en metode for å få tatt knekken på trønderne, og at vi neppe trenger å frykte ”bohemene” fra Oslo i år heller.
Heia Molde!
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.