Vi ruslet bortover den frodige stien. Det var en fin og lun sommerkveld i slutten av juli, en av de aller siste feriedagene. Vi hadde som vanlig hatt to uker med familien hos svigermor utenfor Molde. Flotte utflukter i storslått natur, langs kyst, på fjell, i skog og mark – og selvfølgelig jazzen …

Men denne sommeren hadde vært annerledes. Været hadde for aller første gang på våre besøk her oppe glimret til på sitt beste og varmeste. Vi kunne nyte mange lange, døsige dager nede ved strandkanten. Med piknikkurv og innbydende badetemperaturer. Alt i glitrende sol på tindrende blå himmel – m.a.o. en skikkelig god dose paradis.

Men om et par dager var det altså slutt, for denne gang. Den travle hverdagen med høy puls i storbyen lå og ventet. Dager fylt med dårlig tid, og skrøpelig samvittighet for ikke å rekke over alt og alle, lå og lurte rundt hjørnet. Der deadlines og rushtrafikk mellom jobb, aktiviteter, familie og venner igjen skulle koordineres – og tid til å slappe av sjelden var til stede. Den urolige og iltre følelsen som alltid kom snikende disse siste dagene i ferien …

Vi valgte den lange skogsrunden denne kvelden. Rundt og bakom åsen ned til fjorden. Vi hadde gått her så mange ganger før. Luften var lett og behagelig. Solen var fremdeles oppe og blinket vakkert mellom trærne. Strålene fanget opp alt som rørte seg av liv, sommerfugler og summende insekter. Og klegg! Den hersens kleggen, i hopetalls og hissig som fy! Jeg slo og veiva – løp og kjefta – og la selvfølgelig all min frustrasjon og skyld på min stakkars mann, siden vi hadde glemt insektstiften hjemme!

Etter en lengere spurt, endte vi opp borte ved landevegen der stien slutter. Vi stoppet opp da vi fikk øye på all markjordbæra som vokste tett i tett i veikanten. Klegg fikk være klegg. Vi måtte bare plukke nevene fulle og gomle i oss. De var så søte og gode som bare markjordbær kan være.

Byjente som jeg var, slo det meg at jeg faktisk aldri hadde smakt en hel munnfull med friske, store markjordbær før. Vi ruslet nedover langs skogholtet, myste etter gule skatter innimellom stammene. Men det var nok enda litt tidlig for kantarellen der. Nede ved hestebeite ble vi på nytt angrepet av hissige klegg. Det ble en rask joggetur ned bakken mot fjorden. Der vi tok av på gamleveien som strekker seg forbi sjøen, forbi jordene, de gamle husene, de frodige frukthagene og helt bort til vika der slekten til min mann kommer ifra.

Da vi gikk der og slentret bortover veien – nøt utsikten og pratet tøys om slikt og ingen ting, pekte plutselig mannen min opp til høyre mot en noe avsides og gjengrodd innkjørsel:

– Ser du det gamle huset? Det har visstnok stått tomt der siden i fjor, tror jeg. De har forsøkt å selge det, men … Vært mye styr og greier, med leieboere, vannlekkasje …

– Hva? Hvor da?!! spurte jeg, for man kunne knapt skimte noe hus i bakken der, bak alle busker og trær. Og jeg hadde vel heller aldri tenkt over at det faktisk lå noe som helst der oppe, enn så mange ganger vi hadde gått forbi der.

– Kool! Vi går opp og snuser litt, sa jeg, som av en eller annen grunn alltid har hatt en tiltrekning til gamle, forlatte hus og steder.

– NEI, vi kan jo ikke det! Det er folk som eier det, privat eiendom, du vet …

Mer rakk han ikke å si før jeg allerede var på vei oppover den gjengrodde bakken. Jeg betraktet det gamle, medtatte huset grundig der jeg nærmet meg. Det var antikkhvitt med grønne vinduskarmer og kjellermur. Byggestilen var fra typ 20-30-tallet. Det lå så fint til i skråningen der med en stor og overgrodd hage rundt seg. Det var lite, men umåtelig sjarmerende. En gang sikkert idyllisk og vakkert, men nå så ensomt og forlatt. Med slitent listverk og panel, skrå falleferdig veranda, sprukket murtrapp og skifertak. Og jeg som elsker skifertak! Jeg hadde nå kommet helt opp på gårdsplassen. Hele landskapet slo imot meg. Utsikten over fjorden, fjellene og havet mot vest kunne enkelt tatt pusten i fra noen og enhver.

Med ett flommet en sånn vidunderlig og kjent følelse over meg, en sånn som jeg ikke hadde kjent på lenge, kanskje helt siden min barndom og bekymringsløse ferier på gården til bestemor og bestefar. Det var som om hver bidig lille muskel i kroppen kjente den igjen, tok et langt hjertedrag og pustet lettet ut. En trygg og god følelse av total ro og harmoni strømmet. Wow. This is IT!!

Plutselig virket livet vårt i storbyen så uendelig fjernt, trivielt og trangt. Og kaffe fra termos ute i det fri fristet langt mer enn en caffè latte på Kaffebrenneriet. Hva ville vi egentlig savne? Hvis vi byttet inn leilighet og liten hageflekk i byen (som vi jo i utgangspunktet var veldig glad i) – med et hus og gedigen hage her på landet? Gangavstand ned til sjøen. Et lite drivhus kanskje … Tankene for i spinn gjennom hodet og utfordret raskt vår livskvalitet og hverdagslykke i byen.

Mannen min hadde tatt meg igjen nå. Han sto og nøt utsikten rolig ved siden av meg. Det var stille, lenge. Solen var så vidt på vei ned bak fjellet i vest – lyset, fargene – så hinsides vakkert! For å toppe det hele tittet tre små rådyr frem i skogkanten, på den andre siden av jordet. De pleier å streife rundt her, i skumringen. Jeg kunne dødd av lykke der og da. Jeg snudde meg og så på han – og med et lurt smil sa jeg:

– Vi tar det! Her skal vi bo! erklærte jeg bestemt og bråsikker.

– Whoott! Har du gått fra vettet? sa han, mildt sagt sjokkert og ganske engstelig, for han visste jo at det som regel blir noe av mine impulsive innfall.

Vi utsatte reisen hjem til Oslo den sommeren. Vi dro i stedet på visning, og etter en kjapp budrunde ble vi eiere av et falleferdig – dog sjarmerende – hus med to mål tomt. Noe spontant, men likevel så riktig. En fjern tanke, som sikkert hadde ligget og ulmet i underbevisstheten vår lenge, var plutselig blitt til virkelighet. En drøm om et roligere og rikere liv, med mindre stress og mere tid til flere gode opplevelser, og ikke minst: vill og vakker natur rett utenfor døren!

Lykken hadde tatt oss på senga, og vi lot ikke sjansen glippe.

Mange fikk sjokk da vi delte nyheten. Hvordan kunne vi finne på å flytte? Å reise fra det ellers så vante og urbane livet vårt i byen, liksom! Flytte på unger, finne nye venner og bytte skole? Og det aller mest avgjørende: å bytte jobb, tenke nytt i forhold til egen business, karriere, bygge nye nettverk?

Alt dette skulle vise seg mindre komplisert enn først antatt. Vi lever tross alt i en moderne tid, med internett og sosiale medier, mobil kommunikasjon og skybaserte hjelpemidler. Ikke minst nettbutikker og god infrastruktur som gir oss utrolige muligheter, stor handlingsfrihet og mindre stedsavhengighet. Det har kanskje aldri vært enklere å bryte ut av de urbane mønstre og nettopp flytte fra by til bygd.

Ordet «småbruk» var det mest søkte på Finn i 2016 og viser nok at svært mange ruger på den samme drømmen. I takt med økt fokus på økologi, bevisst forbruk og en mer sjølberga livsstil, vil nok også stadig flere ta dette steget. Slik kan flere allsidige mennesker med store kunnskaper og høy kompetanse ende opp i distriktene. Sterke, positive drivkrefter og entusiasme kan mobiliseres, og visjonære tanker og løsninger for fremtiden vil kunne sette fart på nye gründerskap og styrke lokale bedrifter. Det er faktisk helt overveldende hvor mange nye prosjekter, interessante gründerbedrifter og spennende eksisterende virksomheter som allerede finnes rundt om i distriktet her.

Så uavhengig av blå eller rødgrønn regjering: det grønne skiftet i Norge er allerede godt på gang. Også fra grasrota og opp. Og med en gryende økt vilje, samt økonomisk satsning på nye og fornybare næringer, lover dette godt. Spesielt i distriktene, der det største potensialet ligger. Her er det grobunn for ekte innovasjon, og her kan grønn vekst dyrkes, for det er nemlig her de primære ressursene finnes. Og det er her, tett på vill natur og dens sterke krefter, at vi virkelig kan lære av naturen, respektere den og på ny forvalte den på dens egne premisser i en langsiktig og bærekraftig symbiose.

Hva så med mitt personlige grønne skifte? Min reise har vel bare så vidt begynt. Men en ting er sikkert: jeg er så utrolig glad og takknemlig for at vi faktisk turte å ta det «grønne» steget NÅ. Og ikke ventet til vi ble gamle og grå. For livet er godt her ute på bygda. Og tiden går faktisk litt saktere. Og ikke siden barndommen har jeg sanket flere bær, hørt finere fuglesang, funnet mer kantarell, kikket oftere på regnbuen eller oppdaget flere firkløvere, enn jeg har gjort her i Romsdal.

Og med det ønsker jeg dere alle et riktig godt studieår på Høgskolen i Molde!

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.