Baskerne i Spania og fiskerne i Midt-Portugal fant opp klippfisken på 1300-tallet. Det var rikelig med torsk og god tilgang på lokalt sjøsalt. Men en økende befolkning trengte stadig mer mat.

Snart fant de de rike fiskebankene ved New Foundland (Terra Nova) i Canada og kom i gang med storstilt industriell klippfiskproduksjon der, flere generasjoner før europeerne offisielt «oppdaget Amerika».

Nederlenderen Jappe Ippes var godt kjent med produksjonsmåten i Nord-Amerika, og ville prøve ut samme teknologi et sted i Europa. Han valgte seg nordmørskysten, der det var særlig gode naturgitte forhold, og fikk ti års enerett på produksjon av klippfisk i Danmark-Norge, fra 1691. Han holdt ut bare i sju av disse årene, og så ble det stilt fram til skotske kjøpmenn; Ramsay, Leslie, Gordon, Miln og mange flere, tok opp tråden igjen fra 1735 – med akselererende suksess.

Poenget mitt nå er at markedet for norsk klippfisk fram til 1850 var Spania og Portugal. Og de hadde kjøpekraft. Datidens teknologi tilsa at produksjonen måtte foregå utendørs, og til det var det for mye solsteik i middelhavslandene. Derfor måtte de kjøpe ekstra-maten nordfra. Og det de betalte med, var gullet de hadde stjålet fra urbefolkningen i Sør-Amerika!

Det var, og er fortsatt, store gullforekomster i fjellene i Mellom- og Sør-Amerika. Inkariket var et indiansk samfunn som eksisterte i Sør-Amerika mellom 1100 og 1533. Da spanjolene kom i 1532, omfattet inkariket det nåværende Peru og Ecuador, høylandsområdene i Bolivia og de nordligste delene av Argentina og Chile. Plyndringstoktene fra Europa pågikk i århundrer.  Gullgruven som i dag heter Yanacocha, var en del av inkariket, og hittil har man utvunnet gull der for rundt 38 milliarder kroner.

Hvorfor Kristiansund?

I tillegg til gode naturforhold for råstofftilgang og tørkeplasser, var Kristiansund et ledig sted på kartet da Jappe Ippes lette etter lokalisering. Han kjøpte opp aktuelle produksjonssteder rundt om på Nordmøre, etter hvert også sørom og nordom. Men den gode naturlige havna i Lillefosen, som stedet het fram til kong Christian VI ga oss navnet Kristiansund i 1742, var viktig. Den hadde vært båndlagt siden 1354, da erkebiskopen i Nidaros slo til seg hele området i et makeskifte.

Det var en overordnet strategi å hindre byutvikling, fordi det kunne true prosjektet med å bygge Nidarosdomen som et av Europas viktigste og mest storslåtte pilegrimsmål.

Først et par hundre år etter reformasjonen ble det aktuelt for kongen i København å selge ut deler av det gamle kirkegodset. Grip, Veiholmen og Fosna gård (dvs. Kristiansund sentrum i dag) kom på private hender.

Så uten angst for at Nidarosdomen ikke skulle bli realisert, og uten inka-gullet, hadde det kanskje ikke blitt noe globalt klippfisksenter her på Nordmøre. Vi holdt det gående i nærmere 300 år.

Resten er historie, som det heter.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.