Vi har vel alle en eller annen gang blitt konfrontert med spørsmålet: «Hva skal du bli når du blir stor?»

Og så har vi kanskje grublet litt. Kjent litt etter, og kanskje i det små begynt å forme en drøm. Om å få til noe bra, noe spesielt – eller noe stort. Når vi en gang blir store. Men så kanskje skjer det noe på den veien – til å bli stor. For når har man oppnådd det man drømte om? Når blir man egentlig «stor»? Og er det i det hele tatt verdt det?

Fra et gründerperspektiv er disse spørsmålene helt avgjørende. Dog i en litt annen form. For eksempel; Hva er din forretningsidé, forretningsplan og inntjeningsmodell? Hva er det egentlige formålet – visjonen, eller drømmen bak? Hvor mye vil du nå din drøm? Ikke minst: hvordan skal du nå den, og når har du oppnådd den?

Motivasjon, tid og penger er her sentrale nøkkelord. Ser vi tilbake på de tidlige gründerskap fra 1800-tallet og oppover, brukte mange store deler av sin yrkessalder på å bygge opp større, spesialiserte virksomheter. Joda, det var en helt annen tid, uten den teknologien og hjelpemidler vi i dag besitter. Man hadde kanskje heller ikke så mange andre alternativer.

Men jeg liker likevel tanken om det å bruke litt lenger tid. På å skape noe robust og varig. Som kanskje kunne gi et videre driftsgrunnlag gjennom flere generasjoner. Samvirker, familie- og generasjonsbedrifter – tuftet på historiske, lokale og praktiske kunnskaper og erfaringer. Med tilvirkning av produkter fra nærområdets primærnæringer. Fabrikker som med vannkraft kunne foredle disse råvarer videre. Med lokalt fotfeste og regionale verdikjeder. Virksomheter som gjerne ble bærende hjørnesteiner og viktige bidragsytere i lokalsamfunnet. Hvilket igjen kunne bidra til positive sosiale ringvirkninger, økt levestandard, videre vekst for næringsliv og bygget bygder til større sentre. Mao. tilføring av verdig og varig verdi til historiebøkene.

I dag derimot vurderes gjerne en bedrift ut i fra rene kapitalistiske kriterier. Antall millioner i omsetning, økning i varespekter, nye filialer, ekspansjon og vekst løftes frem som soleklare suksessfaktorer. Spørsmål rundt hvor-hvem-hva-hvordan i varens verdikjede og reise frem til forbruker og avfallet er heller uinteressant, så lenge den har riktig pris. Vi ser det i alle bransjer og næringer: gasellene er vinnerne, jo større jo bedre – og selvfølgelig, de gjeveste er de med ekspansiv vekst.

Vekst. Tygg litt på ordet. For hva innebærer ordet «vekst»? Hvilken verdiskapning snakker vi egentlig om her? De økonomiske, de sosiale, kvaliteten eller verdien? Økonomisk vekst måles som regel ved økt brutto nasjonalprodukt (BNP) og defineres gjerne som en økning i den totale produksjon – per innbygger/ansatt over tid. I løpet av de siste 50 årene har næringsstrukturen i Norge endret seg radikalt. Generelt er det snakk om en vridning bort fra primær- og sekundærnæringene mot tertiærnæringene: jordbruk og industri har måttet vike for tjenesteproduksjon; vi arbeider sjeldnere på åkeren og i fabrikkhallen og stadig oftere i butikker og på kontor.

På 2000-tallet sank industriens andel av sysselsetting til under ti prosent for første gang på over 100 år, på grunn av utflagging og outsourcing. Verdiskapningen forble derimot høy grunnet oljenæringen. Videre fortsatte sysselsettingen i norsk industri og synke. I 2015 tilnærmet en andel lik det industrielle gjennombruddet i Norge på midten av 1870-tallet! (Hvis dette egentlig kan sammenlignes.) Uansett, utfasingen av oljeindustrien er og blir et faktum. Jeg lurer da på hvilke større næringer som har sin reelle verdiskapning og vekst, her i Norge? Bortsett fra oppdrettsnæringen og verftsindustrien. Og hvis man legger til grunn at store deler av verdien av olje- og gassproduksjonen ikke er verdiskapning i egentlig forstand, siden dette innebærer tapping av en ressursformue.

Primær, sekundær, tertiær og kvartær kommer fra latin og betyr første, andre, tredje og fjerde. Næringene deles inn i hvor gamle de er, og hvor basale de er for et samfunn. Jordbruk, skogbruk og fiske er de eldste næringene i Norge, de er i utgangspunktet fornybare, og blir kalt primærnæringer. Primærnæringene produserer råvarer. Råvarene blir bearbeidet i industrien, og i håndverk. Disse næringer produserer foredlede varer, og er sekundærnæringer. Varene skal distribueres og selges. Transport, handelsbedrifter, banker og butikker er med i denne prosessen, og kalles tertiærnæringer. De produserer tjenester, og blir også kalt servicenæringer. Kvartærnæringer er et nytt begrep på næringer som produserer tjenester som har med kunnskap og informasjon å gjøre. De skilles ut fra tertiærnæringene, blant annet fordi de vokser fort. Yrker som har med IT, forskning, informasjonsformidling (f.eks. media) vil etter denne definisjonen falle inn under kvartærnæringene.

Økonomi er et ord av gresk opphav, og kommer av οἶκος (oikos; hus) og νόμος (nomos; lære), altså husholdning. I den grønne, etiske bedriftsfilosofien har vi noe som kalles den tredelte bunnlinjen: Rent forretningsmessig betyr dette at bedriften stilles til ansvar – også utover de økonomiske verdier. Det omhandler å overholde et minstekrav hva angår økonomi, miljø og samfunn. Utgangspunktet er tanken om et eviglangt og totalt perspektiv. Et begrep som opprinnelig omhandler livet på jorden og naturens bærekraftighet. Om hvordan vi forholder oss til våre naturressurser – dyr, mennesker, planter og organismer, som tross alt er helt nødvendig for å opprettholde hele vårt økosystem. Der skader på fornybare ressurser kan repareres eller erstattes – og der de ikke-fornybare forblir ødelagt. Jo lengre vi fjerner oss fra disse primære prinsipper for næring, jo enklere er det å avskrive den.

Min logikk tilsier at svært lite av reell verdi i lengden kan vokse eller gro uten næring eller rot. Norges har beveget seg raskt fra våre primær og sekundærnæringer til tertiær- og kvartærnæringen. Vi har gjort oss helt avhengige av ekstern produksjon og industri i lavkostland, og er derfor svært sårbare for ytre påvirkninger. Vi importerer stadig flere varer og tjenester mer ukontrollert, ukritisk og langreist enn aldri før, uten egentlig å ha noe som helst kontroll over miljøavtrykket i den store sammenhengen. Hvordan kan vi da kalle en slik utvikling for «vekst»?

Vi kvinnelige gründere får ofte høre at vi er alt for forsiktige. Vi trenger lenger tid på å bli sikre på det vi skal gjøre. Vi tør ikke å gøtse. Vi drømmer mindre, og nå – på de siste målinger – lykkes vi sjeldnere. Men i forhold til hva og sammenlignet med hvem? Kanskje det faktisk ligger noe i det mer grundige og det mer langsomme? Kanskje det ikke er så dumt å først lære seg krabbe, før man setter i gang full spurt? Bremse litt ned i svingene – og se seg litt bedre om før man krysser en ny vei? For hvor blir veksten av hvis man blir offer for egen suksess?

For noen uker siden kom nyheten om at en av Norges definerte største «motesuksesser» måtte kaste inn håndkleet. Litt for hårete satsning i utlandet og pressede marginer var en av de nevnte årsakene. Det har blitt sagt og skrevet mye om motemerket «Moods» gjennom sine 14 år på markedet, ikke minst i kjølvannet av konkursen. De startet i det små og hadde først en unik og kul greie. Men når eksplosiv vekst, millioner i omsetning, hyppig eksponering i media og K’s med likes på SoMe ikke var bra nok, hva da?

Misforstå meg rett. Det er overhode ikke noe galt i å vokse, bli stor eller oppnå økonomisk suksess. Tvert imot. Vårt samfunn, våre arbeidsplasser og vår velferd er helt avhengig av flere gründere og et godt næringsliv som kan skape dette. Mitt poeng er at flere gode og varige grunnmurer først må bygges og prioriteres – der etikk, integritet og bærekraft etter evighetsprinsippet er helt grunnleggende.

For ekspandering krever ofte dyrekjøpt kapital, investeringer krever avkastning i form av høy og rask profitt – og overskudd i den ene enden kan drenere verdier i den andre. Og i verste fall kan «gode» marginer bygge på rovdrift i bunnlinja og økt omsetning skyldes oppkjøp og slakting av andre aktører. Er det da verdt det? Når vinninga til slutt går opp i spinninga – og opparbeidede verdier, ressurser, timer og krefter går med i dragsuget? Og man sitter igjen med mindre enn da man startet og en bismak i munnen?

Joda, det er sikkert noe jeg har misforstått av dette jaget etter å bli så «stor». Men så har jeg da også plukket opp en ting eller to. At noen av de mest innovative hodene gjennom historien mente at selve kunsten ligger i å holde det «lite» – og at selve verdien ligger i å skape noe stolt og varig. Så kan man jo velge selv da – om man vil bli stor og suksessfull – eller litt mer lykkelig som liten.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.