Fez, også skrevet fes(s) er et hodeplagg med tilnærmet sylinderformet pull, mer eller mindre flat topp og uten bremmer. Lua eller hatten lages tradisjonelt av rød eller svart ullfilt og er utstyrt med en svart eller blå silkedusk øverst. Fessen er oppkalt etter byen Fès i Marokko, fordi den røde hattefargen opprinnelig ble utvunnet av røde bær som vokste der. Dette hodeplagget ble særlig forbundet med det gamle embetsmannsveldet i Det osmanske riket. Den ble påbudt for tyrkiske statstjenestemenn og soldater i Hellas og Tyrkia i 1832, men forbudt i Tyrkia i 1926, da Kemal Atatürk ville modernisere landet og erstattet fessen med vesteuropeiske hodeplagg i den såkalte hattereformen.
Odd Williamsen

Da fez var obligatorisk

Jungmann Anton Hanson og Krimkrigen: På vei til Istanbul var fez obligatorisk

Odd Williamsen er regionkonservator ved Nordmøre museum i Kristiansund.
Odd Williamsen er regionkonservator ved Nordmøre museum i Kristiansund.

Anton Hanson (1822 – 1898) fra Kristiansund ble gift med losjiverinne Rønnaug Halvorsen (1823-1901) fra Sør-Fron. Før han kunne ta fatt på sin omfattende karriere som kaptein i handelsflåten måtte han gå gradene som menig sjømann. I 1854 var han med Drammens-briggen «Marie» som jungmann. Jungmann var den gangen en stillingstittel i en skipsbesetning. Tre års fartstid som dekksmannskap ga rett til å mønstre som matros, og en jungmansstilling var det andre av tre trinn i de første tre årene. Det første var dekksgutt og det tredje var lettmatros. En jungmann deltok i ordinært dekksarbeid sammen med resten av dekksmannskapet under ledelse av en styrmann eller av båtsmannen.

De gikk i juli fra Sundsvall til Algier med stålbjelker. Lossing og lasting i Nord-Afrika tok 6-7 uker. Derfra deltok de i en konvoi til Konstantinopel og videre inn i Svartehavet med høy, brød og mel til de franske soldatene som kjempet mot russerne i Krimkrigen. Brødene var blitt en måned gamle da de kom fram, og rasjonen skulle holde lenge, så vår forestilling om at franskmenn bare spiser ferskt brød bør kanskje nyanseres noe.

Handelsflagg, men kamuflert som krigsskip

Opplastingen foregikk slik at de først la ballast-stein i bunnen av skipet, så et lag med melsekker og øverst plasserte de høyet, som var pressa i firkanta baller med jernbånd rundt. Helt på toppen kom brødkassene. De forlot Algier i begynnelsen av desember. Hanson var stolt av den staselige skuta, som med sin brede hvite rekke med kanonporter og sitt store transportnummer 33 malt med halvmeterhøye hvite tall på den svartmalte båten så ut som en «orlogsmann», altså et krigsskip. De førte fransk handelsflagg. På denne måte kunne «siviliserte europeere» forstå at det var et handelsskip, mens «de ville» fra sør ville se et krigsskip.

Fargerike arbeidsklær, maleriske scener

Hanson forteller at sjøfolkene når de var i land var kledt i elegante blåtøys-trøyer med passende bukser og hvit skjorte; åpen i halsen og med flagrende svart silketørkle. De brukte verken vest eller bukseseler.  Om bord brukte de hvite seilduksbukser og blå ullskjorter. De hadde røde skjerf (sjal) om livet og tyrkisk fez på hodet, så skip og besetning gjorde et malerisk inntrykk. Ingen av mannskapet hadde noensinne før vært i Middelhavet, så det var mye nytt å forholde seg til. Selv kaptein Thueseng hadde bare vært i Genova som matros på et britisk skip. Det var dramatisk å måtte passe seg for sjørøvere på de greske øyene, forteller Hanson.

Ved den trange innseilingen til Dardanellene samlet flere hundre allierte transportskip seg, både franske og britiske, mens de ventet på medvind. Hanson undrer seg over den store variasjonen på skipenes utforming og utrustning, av alle størrelser og fra mange ulike nasjoner.

Mange ville tøffe seg med å vise fram seil og utstyr de egentlig ikke hadde bruk for. Det var små greske brigger med påfallende mange seil og nordamerikanske fullriggere med seil som skyskrapere og «Boven Bram Læseil» som ekstra finesser. Vi skjønner at dette var noe fantastisk high-tech som Hanson knapt hadde sett før.

Den gangen betydde «skyskraper» at skipet hadde master som gjorde det mulig å ha hele seks seil i høyden. Scenebildet var livlig. De studerte middelalderfestningene som ble passert. Det var maleriske landsbyer og vindmøller med åtte vinger. Skipene hadde mange lands fremmede flagg som mange aldri hadde sett før. Særlig middelhavslandenes flagg var ukjente for nordmennene.

De passerte den tyrkiske halvøya Gallipoli og kom ut i Marmarahavet. Vinden var lunefull og de norske sjøfolkene satte sine seil slik som de mer lokalkjente. De storsnutete amerikanerne som kjørte på med full seilføring fikk mye ødelagt. «Titan» av Boston, på 1500 registertonn, fikk seilene sine rasert på 10 minutter. Alle tre bramstenger og hver eneste leseilsbom brakk, og alle små seil «fløi i filler og stumper bortover havet eller viklede seg inn i riggen».

De kom seg vel fram til «den ytre red» i Konstantinopel og lå der noen dager. Like før jul gikk en mindre konvoi opp gjennom Bosporos mot Kamieskbukta sør for Sevastopol, der de skulle levere lasten til den franske basen. Returlasten var sårede soldater til Frankrike og derfra korn til England.

Kilden til denne fortellingen er Anton Hansons egne brev og erindringer som ble studert av professor Jacob S. Worm-Müller og her er gjengitt etter en artikkel i ukebladet «Fredhøis Skib o’hoi» i juni 1936.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.