Vi kunne godt ha feiret 213-års-jubileet for de første operaforestillingene hjemme hos Jens Kaasbøl i Kristiansund (1805), eller 138-års-jubileet for den første «komplette operaoppsetningen» i byen (Offenbach-operetter 1880-1895), turnéer med mange lokale medvirkende (de fastboende har alltid dominert i antall) eller 132-års-jubileet for Christian Bræins 100 prosent lokale operette «En Nat på Månen» (1886). Men Operaen i Kristiansund har valgt å holde fast ved året 1928 som starten på operavirksomheten i byen slik vi kjenner den i dag.
For det er 90 år siden den første lokale operaproduksjonen i Festiviteten i Kristiansund. Det er det vi feirer. Det tok ikke lang tid før andre så mulighetene det flotte nye kulturhuset hadde da det åpnet høsten 1914, og alt i februar 1915 kom Det Norske Operetteselskap på turné med Flaggermusen. Lokale krefter bisto. I 1923 oppførte Symfoniorkestret et syngespill; en ren kommers for å legge seg opp penger. Og samme året som den lokale folkeoperaen ble skapt, bare en knapp måned seinere, kom ei teatergruppe fra Oslo hit med en operette om Franz Schuberts liv.
Det er dessverre ikke slik at årets operafestival i Kristiansund er nr. 90 i rekken, slik «Se og Hør» skrev. Det kan godt være at tallet stemmer så noenlunde, hvis vi tar med smått og stort, men det har slett ikke vært 90 sammenhengende år med aktivitet som likner på dagens. Hvert år settes det nå publikumsrekorder, og tilbudet er bredere enn noensinne. Før statens penger kom på plass som grunnfinansiering, kunne det gå mange år mellom hver «festival».
«Fra 1928 utvidet Symfoniorkesteret sitt virkefelt til også å omfatte operaen, den vanskeligste kunstart i musikken,» skriver Edvard Bræin i Romsdalsposten 27.9.1941.
Den første operaprøven – på Glucks «Orfeus og Evrydike» – var 23.april, i Handelsstanden. Premieren var ikke før 5. november, så her skjedde det mye i mellomtida. Opera hadde ikke vært spilt i Norge på åtte år, og det man fikk til i Kristiansund var så spesielt at det avstedkom en egen vise på Chat Noirs høstrevy. KSO dro det hele i gang uten noen startkapital utover inntektene fra et Operakarneval for byens sosietet i Festiviteten 10. mars, med skriftlige innbydelser. De dannede par danset i salen, KSO spilte fra scenen, og publikum kunne kjøpe billett på balkongen.
Folkeopera
Folkeoperaen ble nå skapt. Likeså operafeber, operakø og Nordmørskveld, tradisjoner som fortsatt består, om enn i ny tapning. Operastyret var den gang simpelthen en utvidelse av orkesterstyret, og leder ved de to første oppsetningene var cellisten – kjøpmann Herman Fischer.
Orkestret talte 49, koret 41, balletten 17 og publikum 5000. Fiolinist Bjarne Sakshaug, som mange husker, var med på prøvene, men fikk ikke spille forestillinger – fordi han bare var 8 år gammel! Det var sju forestillinger. Til følgespot brukte man Brannvesenets lyskaster. Etter premieren ble det holdt en middag i Klubben for 80 personer; solister, gjester og Klubbselskapets medlemmer. De menige medvirkende var ikke invitert.
Romsdalsposten 6.11.28 siterer hovedstadskritiker Reidar Mjøen: «Jeg kommer til å tenke på en historie om fiolinvirtuosen Willy Burmester. Han var i Torino, hvor der var strid om de beste strykeinstrumenter. Jeg skal ta på mig å spille på en Stradivarius og en femtenkroners trefjæl slik at De vanskelig skal høre forskjellen, sa Burmester. Han gikk bak et skjermbrett og spillet avvekslende på to særdeles ulike instrumenter…….. Det er det samme mesterstykket, Bræin har gjort ikveld. Man kunde vanskelig høre forskjellen.»
Og videre avtvinges kritikeren på sengekanten kl. 12 formiddagen etter premieren følgende uttalelse om orkesteret: «Bræin besjæler orkestret. Alt hvad som henhører under dirigentpulten var slående – tegning, farver, linjer, konturer, aksentuering, ånd. Orkestret råder naturligvis ikke over de vekslinger i klangen, som man venter hos et fagorkester; det var ret ofte nokså grumset, men lange partier var helt uklanderlige. Det som imponerte var det jerngrep, hvormed dirigenten holdt det hele sammen. Som amatørorkester er det helt forbausende dyktig.»
I Aftenposten skrev Mjøen: «For en tilreisende, som er interessert for opera, var aftenen en fest og en oplevelse av de sjeldne. Den var noget av et eventyr. I denne byen, med 16.000 mennesker, sitter et filharmonisk orkester på 50 mann, og spiller med udmerket virkning den fine og sårbare Orfeusmusikk fra først til sist. De er amatører alle, de fleste er håndverkere.(…) Sjelden har jeg vært vidne til slik begeistring i et teater. Men byen har da også ventet i spenning på denne kveld i månedsvis, og lengtet efter den.»
I Møre Dagblad skriver J.M.R. 6.11.28: «Symfoniorkestret skilte sig til et amatørorkester å være meget godt fra sin opgave. I den tid jeg har hatt anledning til å følge orkestrets utvikling, har det stadig gått fremover og neppe noen sinde har klangen, hver enkelts spill og samspillet vært så bra som igår. (…) Som helhet var opførelsen en oplevelse, man måtte gjentagne gange spørre sig selv om man virkelig befant sig i Kristiansund og man satt igjen med en følelse av stolthet på byens vegne og takknemlighet over hvad der blev gitt en. Er Kristiansunds innbyggere virkelig så kunstinteresserte som dette mektige arbeide synes å bevise, skulde opførelsen kunne gjentas uke efter uke for fullt hus. Det er å håpe at befolkningen viser sig å være verdig alt det disse 125 personer gir dem.»
Petitskribenten «–ay» skriver ved siden av: «Hele Festiviteten var full fra gulv til tak (..), smokingkledde herrer og damer i såkalt stort toilette. Gudene må vite hvorfor stort. Vi vilde heller si lite. De i salen kjek op på dem som satt på galleri. De på galleri brukte kikkert på dem som satt i salen. (..) Og akt efter akt, scene efter scene, publikum som aldri hadde sett og hørt opera før, det lyttet og så med alle sanser. Syn og hørsel strakk ikke til dennegang. En dame bak oss brukte sogar talesansen og bemerket: Ser du den engelen der, det er Petra, du! Akkurat som om noen engel kunde hete Petra! Ikke Bræins engle i hvert fall. (…) Og da teppet gikk ned for siste ugjenkallelige gang og vi betraktet våre blodige hender, besluttet vi oss til at besøket for vårt vedkommende skulde bli da capo – men med hansker.»
(…) «Det innløp gratulasjonstelegrammer, bl.a. fra komponisten Christian Sinding, som ble takknemlig besvart av Bræin. Byens borgere samlet inn kr 1500,- til reisestipend til Bræin, som ble overrakt på siste forestilling. Orkesterets overskudd på prosjektet ble kr 3444,- (over 110 000 kr i dagens penger) og fire nye klarinetter ble straks innkjøpt. – På en helt annen kant av musikklivet i byen agiterer Kinobetjentenes forening for høyere kvalitet på kinomusikken: ‘ … baade violin og piano er et sterkt publikumskrav!’»
Nyorganiseringen i 1971
Man kan undre seg over at Kristiansund Arbeiderparti, som var den dominerende politiske kraft i Kristiansund, valgte å prioritere kommunale penger til å starte opp operavirksomhet i byen i 1971. Vi holder som kjent på fortsatt, så omstendighetene rundt nystarten av Operaen straks etter at den bygningsmessige gjenreisningen av byen – som ble ødelagt av bombing i 1940 – var ferdig, bør være av interesse.
Edvard Bræin hadde fire produksjoner 1928-37, og det var lokalt orkester og kor på tre oppsetninger i årene 1953-55. Så tradisjonen var på plass. Dette er en kunstform og underholdning som passer kristiansunderne. Det har til alle tider vært vanlig at folk flest har deltatt aktivt på, bak og foran scenen. Likevel lot noen seg påvirke av politiske strømninger, ikke minst fra Sverige, om at opera kan være «finkultur»; noe mest for «fiffen» og «finingan», som de i det minste kan betale for sjøl.
«De har da visst rikelig med penger til fine kjoler og friserdamer, drosje og middager», kunne man mene – om operaens publikum. Og en søknad om kommunal garanti for en operaproduksjon i 1958 ble avslått.
Den kulturinteresserte pressemannen Asbjørn Jordahl var Arbeiderpartiets ordfører i Kristiansund (1968-77) da Peder A. Rensvik i 1969 vendte hjem for å få fart på musikklivet her. Han hadde god støtte i partiavisa Tidens Kravs redaktør i årene 1966-1979, Per Christian Haugen, som selv var en habil pianist. «Borgerpressa» Romsdalsposten var selvsagt høyst positiv, under ledelse av redaktør og leilighetsdikter Paul Ohrvik, fram til han døde 1980.
Ikke til forkleinelse
Peder A. Rensviks karisma og helt nødvendige arbeid som pådriver-motor var den viktigste forklaringen på den nye satsinga på opera i Kristiansund fra 1971. Men det fantes motkrefter. Når offentlige penger skal brukes til kulturformål, kommer det alltid lange lister med alt kommunen burde få på plass før slikt kan komme på tale, fra helsevesen og eldreomsorg via skole til store og små samferdselstiltak. Og idrettsanlegg går alltid foran musikk- og teaterlokaler. Tenk bare på hvordan vi har stridt og kjempet for et nytt opera- og kulturhus i byen. Folk som mente at opera ikke burde være med på Arbeiderpartiets program, møtte opp på ordførerkontoret for å si i fra. For å synge ut, kunne man fristes til å si.
Da var det at man begynte å se nærmere etter hvem i byen som egentlig drev med denne aktiviteten.
Her var det korsangere fra det brede lag av folket! En sveiser fra Sterkoder mekaniske verksted, to damer fra Goma fabrikker, flere fra Norfinn og annen fiskeindustri. Det var tidligere bryggearbeidere på scenen! En opptelling av de 35 medvirkende i koret på den første operaoppsetningen med sangkoret «Toneveld» i 1971, viser at fem var industriarbeidere, seks menige håndverkere (baker, maler, snekker, murer, trykker), seks helsearbeidere, sju husmødre med og uten deltidsjobb, tre funksjonærer og åtte skoleelever.
Til sammenlikning var det blant de 39 musikerne i orkesteret ti selvstendig næringsdrivende, tre ledende funksjonærer, ti offentlig ansatte, sju håndverkere og ni skoleelever – altså tydelig middelklassepreg. Det har vært en viss gjennomtrekk og utskifting fra år til år, men stabiliteten er stor og tendensen den samme: De opptredende på scenen har vært folk flest fra arbeiderklassen. Publikum kunne identifisere seg med dem. «Det kunne vært meg». Folk så naboer og slektninger. Og de sang bra! Sjekk bare ut opptakene fra operaen «Jegerbruden» (1976) som ligger lett tilgjengelig på NRKs TV-arkiv under programtittelen «Operabyen».
Dette poenget er viktig å ha med seg når vi skal prøve å forstå fenomenet Operaen i Kristiansund og hvorfor de viktige langsiktige kulturpolitiske strategier ble lagt tidlig på 1970-tallet. De gjelder fortsatt. Operaen i Kristiansund er blitt en av institusjonene som holder regionen samlet.
–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.