Ulven har vært et sentralt fiendebilde for menneskene til alle tider, kanskje fordi den – sammen med bjørnen – konkurrerer om de samme ressursene som folk.
Da blir det ikke urimelig å forestille seg at noen kunne få til å gå imellom rollene og skikkelsene; at det rett og slett er mulig å ta på seg dyreham. Ønsket og villet, eller ufrivillig forbannet.
Presten Giert Mumme i Surnadal var først, fra 1704, kapellan i Øksendal/Rindal, og var av den farlige, rebelske sorten. Han ble aldri ferdig med prestestudiene i Wittenberg, men hadde fått med seg svarteboka derfra. De halvstuderte, uten full oversikt og kontroll, kan finne på mye djevelskap. Særlig hvis de føler seg urettferdig behandlet i livet, slik som Giert. Han ble gående som fattig kapellan.
Soknepresten i Surnadal 1720-60 hette Johannes Irgens (kalt «Hær-Johan» etter prestenes tittel Herr Johan; det har ikke noe med krig å gjøre), og han hadde også studert i Wittenberg, slik lutheranere helst skulle. Og han kunne bestemme over djevelen, både den store og alle de små, slik også Petter Dass kunne. Herr Petter fikk jo hinmannen til å bære seg fra Alstadhaug til København for å holde juledagspreken for Kongen, må vite. I Surnadal hette Satan noe så puslete som ”Pukjen», og Irgens kunne kommandere ham til å få fart på sin skyss, også, sier tradisjonen.
Men kapellan Giert overgikk soknepresten. Irgens greide ikke å avsløre sølvtyven i Øye kirke, fordi bildet han manet fram i ei bøtte vann bare viste mannen bakfra. Giert Mumme snudde bildet og avslørte fjeset på tyven. Det var en av presten Irgens’ egne døtre, ei som fikk problemer hver gang det var fullmåne. I 1730 anmeldte Irgens bonden Jon Jonsen Storholt for å ha stjålet 70 riksdaler. Folk kan ha blandet sammen de to hendelsene.
Så mens gammelpresten kunne ri på Djevelen, så kunne Giert snu bildet i vassbøtta! Problemet til Giert var alkohol. Han druknet sine sorger. Og da var det fort gjort å bli omskapt til varulv. Folk ville ha det til at han sprang rundt på beitemarkene og beit i hjel småfe.
En gang reiv han sund nesten alle sauene på Sogge gård. Kona, Isabella Schade, avslørte ham med blod og ull rundt kjeften når han våkna til liv igjen. Om Irgens lykkes i å fordrive trolldommen, vites ikke. Heller ikke om Giert trivdes med dette eller helst skulle vært egenskapen foruten. Noen varulver kan skru tilstanden på og av viljestyrt, andre er prisgitt fullmånen, som pyromaner og mange andre. Alkohol og selvmedlidenhet bidrar bra.
Tilstanden varulv er i faglitteraturen det samme som mannbjørn: et menneske, mann eller kvinne, som omskapes i dyreham. De kan bare skytes med kuler av arvesølv (gjerne en omstøpt knapp), nykjøpt sølv duger ikke! Og de vet selv om forandringen og kan ta forholdsregler for å unngå å bli drept av nærmeste familie.
Men den menneskelige bevissthet forlater dem når dyrehammen overtar, selv om å bli tiltalt med navn og bli vist kjærlighet kan løse forbannelsen. Varulven har alltid noen av menneskets personlige ting skjult inne i pelsen; gjerne en ring eller et ildstål – helst i en komplett eldførpung – og slik kunne man vite at man virkelig hadde skutt en varulv, og hvem det egentlig var.
Da kunne sjelen frelses ved å dele skinnet i sju biter og gi dem til sju forskjellige kirker. De største og farligste bjørnene fikk alltid skinnet plassert i kirka; etter hvert mer til ære for jegeren enn til mannbjørnsjelens frelse. Men opphavet til skikken er grei. En mannbjørn huserte på indre Nordmøre fra 1774 til den ble skutt med en sølvknapp sommeren 1776. Inne i pelsen fant de ei beltreim med kniv og slire, forteller Bernt Bøe etter Hovlik Henden i Valsøyfjorden. B. Bøe forteller videre at skinnet ble delt mellom kirkene der bjørnen hadde drept folk: Stangvik, Halsa og Aure. Skinnet lå fortsatt på prekestolen i Aure kirke på 1890-tallet.
Noen sier at varulvene bare er folk med sykdommen lykantropi, en sinnssykdom kjent fra oldtiden. Den syke tror han er ulv eller hund, springer omkring og uler om natta. Men han har ikke dyreham, ser bare syk ut: bleik, huløyet, tørst og svaksynt.
I det gamle testamente fortelles det forresten om kong Nebukadnesar i Babylon, som ble omskapt til en okse og beitet sammen med dyrene. Den scena fikk ikke Giuseppe Verdi plass til i operaen sin, med samme navn.
Kanskje Giert bare blødde neseblod og prøvde å stoppe det med ulldotter?
–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Steinar Kristoffersen er spaltister i Panorama.