I helga fullførte HiMolde-student Fraser Sturgess (22) fra England triatlon-konkurransen Ironman i Østerrike, bare to år etter at han lærte seg å svømme.

– Jeg må innrømme at jeg kom til Molde for å trene, og bort fra drikkekulturen i England. I Molde er det stille, så jeg kunne fokusere på det jeg skulle gjøre hver eneste dag. Jeg vil takke alle i Molde som hjalp meg underveis. Særlig rektor Steinar Kristoffersen, som svømte med meg og ga meg gode råd om triatlon, og medstudent Aneta Grabmüllerova som hjalp meg med svømmeteknikk. Molde var perfekt for meg. Jeg kan takke Norge for at jeg ble en Ironman, sier Fraser Sturgess.

Bare fem dager etter målgangen i Klagenfurt i Østerrike er han hjemme i Peterborough i Cambridgeshire i England. Der tar han det helt med ro:

– For øyeblikket klarer jeg ikke å gå. Jeg bare slapper av og strekker ut.

Videomontasjen er laget av Sturgess’ tilkommende svoger:

Først 3,8 km svømming, deretter 180,2 km sykling, og til sist et maratonløp på 42,2 km. Alt innenfor en makstid på 17 timer. Søndag 1. juli gikk Fraser Sturgess i mål etter 15 timer og 9 minutter, bare to dager etter at han fylte 22.

Ironman-drømmen startet da han studerte til en bachelorgrad i sport management i Leeds, for litt over to år siden, i februar 2016.

– Det var en venn av meg som drev med det, så jeg begynte å trene sammen med ham. Det ble raskt en besettelse og som en livsstil, men all treningen og det mentale presset. Det er ikke en sport, men et liv som omfatter hver dag, uke og måned, Du svømmer langt, springer langt og sykler langt. Og så gjentar du det, sier Sturgess.

Men før Sturgess kunne svømme langt, måtte han lære seg å svømme i det hele tatt:

– Jeg kunne ikke svømme, så jeg begynte å se YouTube-videoer for å lære meg det. Jeg fikk hjelp av en venn da jeg skulle i bassenget. Det var litt kleint, og jeg måtte tåle å bli ledd av. Det er det tøffeste jeg har gjort, men etter to-tre måneder så var svømmeferdighetene på plass.

Man starter i det små, forteller Sturgess, først med 10 kilometer, så 20 kilometer, og så videre. Allerede i slutten av mai 2016 gjennomførte han en halv Ironman i St. Pölten i Østerrike på under sju timer.

Sturgess opplyser at før triatlon-treningen hans startet, hadde den fysiske aktiviteten hans stort sett bestått av fotballtrening og -kamper med universitetslaget, og kanskje en løpetur på 7-8 kilometer en gang i uka.

–  Jeg må nesten også nevne at jeg ikke gikk i mål da jeg startet på Ironman i Vichy i Frankrike i august 2016. Det var veldig varmt, og jeg fikk ikke i meg nok næring og væske. Jeg måtte bryte på maratondelen. Det var tøft. En deprimerende opplevelse, sier Sturgess.

Men han ga ikke opp: I juni 2017 løp han San Diego maraton på fire timer og ett sekund!

VIDEO: Rector Kristoffersens talks about triathlon and freemasonry

I fjor høst startet han på masterprogrammet i sport management ved HiMolde. Han skryter av treningsforholdene i Molde, særlig av Moldebadet, og at det er fin utsikt om man løper eller sykler.

– På vinterstid var forholdene utfordrende. Jeg opplevde at drikkevannet på sykkelen ble en blokk av is, sier Sturgess.

Han anslår at han brukte 13 til 15 timer i uka på trening gjennom studieåret, og sier han ofte la lange løpeturer og sykkelturer til lørdag og søndag. Svømminga tok han fra klokka 06 om morgenen på hverdager.

Da startskuddet gikk klokka 07 sist søndag, fikk Sturgess ganske raskt en fot i ansiktet i det 22 grader varme vannet.

– Deltagerne var veldig aggressive, det var som en krigssone. Jeg ble sparket hardt i ansiktet, så svømmebrillene mine falt av. Syklingen var hard. Det var 1700 høydemeter på hver av de to rundene på sykkelen, så da dro jeg nytte av å ha trent i bakker i Norge. Uansett ville jeg heller dø enn å gi opp igjen. På maratonen fikk jeg hjelp av min far, som fulgte meg og pratet til meg underveis. Det fikk tankene bort fra smertene og at jeg var så sliten. Da jeg gikk i mål, så var det med engelsk flagg, gråt og mye følelser, sier Sturgess.

Han tror ikke det blir noen ny Ironman på ham.

– Jeg må tenkte på det, men jeg tror dette var min siste. Men jeg kan godt tenke meg å løpe maraton flere ganger, og se om jeg kan komme under tre timer, sier Sturgess.

Sturgess forklarer at han som ung og talentfull fotballspiller, var innom lag som Leicester og Aston Villa, og hadde seks kamper for Wales, men at han av forskjellige årsaker – som f. eks. at han ville ta en universitetsutdanning – ikke ble proffspiller. Han mener dette ga ham ekstra motivasjon til å gå løs på Ironman-oppgaven.

– Jeg ønsket å ta ut hele potensialet mitt. Det handlet om stolthet, om en drøm, og noe jeg ville oppnå, sier han.

– Fikk du noen gode råd av rektor Steinar Kristoffersen?

– Han har gjennomført Norseman mange ganger, så jeg var nervøs før jeg møtte ham. Han var et idol, han hadde gudestatus for meg. Han lærte meg en viktig ting da han sa at han liker den harde treningen, at triatlon er en hobby og at det er kjekt å møte folk med samme interesse. Mens jeg tok det hele veldig seriøst, så la Kristoffersen mer vekt på å ha det trivelig og nyte det. Jeg ble roligere og mer sosial av meg etter at han sa det. Det ville forresten ikke ha skjedd i England det der, at jeg hadde trent sammen med en rektor ved et universitet, sier Sturgess.

– Hvordan har det så langt vært å studere i Molde?

– Det har vært interessant! I Molde er folk så hyggelige, mens mange kan være ganske sinte og aggressive der jeg kommer fra. Og lærerne er mye mer formelle i England enn de er i Molde. Det er stor forskjell, sier Sturgess.

I ettermiddag var han hos tatovøren og fikk Ironman-stempelet for livet.

– Det passer i grunnen bra, å avslutte det hele med enda mer smerte, smiler Sturgess.