Det er umulig å ikke bli fascinert av Sanna Sarromaa, denne solstrålen fra innlandsbygdene som til stadig pirker i vår urnorske sjølgodhet.

Vi må innrømme at vi flere ganger tidligere har humret og nikket gjenkjennende til hennes betraktninger enten det nå gjelder late nordmenn eller nynorsk.

Denne gangen går hun imidlertid kraftig over streken. I et debattinnlegg i VG, Norge er forsøplet og forurenset med idrett!, tar hun til orde for at Norge og nordmenn slett ikke forstår sitt eget beste både ved at idretten får all mulig støtte, mens fag, kunnskap og akademia slettes ikke respekteres.  Sarromaa kommer til en slik konklusjon ved å henvise til en sak som har verserte i media den senere tid. Det dreier seg om sykepleierstudent og toppfotballspiller Kristine Leine, som måtte melde forfall til et par viktige VM-kvalifiseringskamper for det norske kvinnelandslaget i fotball grunnet kollisjon med hennes praksis i sykepleierutdanningen.

Selvsagt kunne ikke det offentlige Norge akseptere en slik konklusjon; utdannelse foran idrett. Så dermed engasjerte både ministere og annet fint-folk seg i saken, og rektor ved VID, Ingunn Moser, måtte til slutt bite i gresset og innvilge frøken Leine permisjon fra sykepleie-praksisen.

Sarromaa undrer seg over denne praksisen. Hvorfor prioriteres idrett foran kunnskap og forskning? «For det er jo idretten vi skal ta vare på i dette landet, ikke kunnskapen.», sier hun lett ironisk i VG-artikkelen.

Vi, som på toppen av haugen leker med skyene, må nok akkurat denne gangen skuffe vår finske venn Sarromaa. Vi tar nemlig utmerket vare på både idrett og kunnskap. Det burde være unødvendig å bevise Norges idrettslige suverenitet. Om jeg ikke husker helt feil, ble vi vel (som vanlig) beste nasjon i forrige vinter OL.

Hvordan er så situasjonen på kunnskapsfronten? De fleste vil vel være enige i at toppen av kunnskapens pyramide representeres ved Nobel-priser. Ser en på litt hardtslående fakta (eller empiri som vi økonomer gjerne liker å kalle det) er gamlelandet faktisk svært nær toppen av pyramiden. Ser vi på Nobel laureates per capita finner vi at fedrelandet inntar en sterk sjetteplass. Ser vi bort fra miniputtnasjoner som har mottatt en og annen litteraturpris kan vi til og med oppgradere Norge til bronsevinner bak Sverige og Sveits. Ikke dårlig.

Ser vi på Sarrommaas hjemland Finland, som mange norske politikere på høyresiden og antagelig Sarromaa selv holder fram som kunnskapens Mekka, inntar de 18. plassen med fem priser. Norge har 13, men egentlig bare 12 ettersom begge «Moserne» med en samlet pris er talt som to. Finnene har også en tvilsom vinner, økonomen Bengt Holmström, som de fleste antagelig ville definere som svensk. Sånn sett synes «kunnskapskampen» mellom Norge og Finnland også å ha en klar vinner. Her er altså Norge suverent best, slik vi også er i idrett.

Poenget her er såre enkelt, faktisk så enkelt at det er underlig at Sanna ikke har sett det. Norge har selvsagt forstått at det foreligger en «optimal bejublingsstrategi». Om målsetningen er å være god i både idrett og kunnskap, må samfunnets ressursbruk knyttet til beundring fordeles riktig. Idrettsutøveren har en fryktelig trist og kjedelig hverdag bestående av trening, trening og atter trening. I tillegg må en ofte forsake ungdomstid og studier og ta stilling til dypt komplekse moralske og etiske dilemmaer knyttet til bruk av doping. Dette er selvsagt svært krevende, noe vi nordmenn har forstått for lengst. Om vi ønsker å ha toppidrettsutøvere som skal lykkes, må de oppmuntres skikkelig.

Akademikere, professorer, høgskolelektorer og andre kunnskapsarbeidere har derimot en helt annen hverdag. Vi leker og koser oss dag ut og dag inn. I alle fall ifølge professor Kai Olsen, som later som han foreleser[1]. Enkelte vil kanskje til og med si at vi andre later som vi forsker. Vi trenger ingen oppmuntring for å kose oss, leke og late som. Det vil selvsagt være misbruk av samfunnets ressurser. Derfor har nordmenn ingen unødvendig respekt for kunnskapens tre. Vi benytter våre begrensede «idoliseringsressurser» optimalt i form av hjørneløsningen – ful jubel for idretten, null jubel for akademia.

Kanskje er det allikevel noe hold i landsmoder Brundtlands gamle utsagn: «Det er typisk norsk å være god.»

[1] Se Incentivsystemer som ikke virker.

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.