– Det er skremmende lite forskning om sykepleieres rolle i assistert død, sa stipendiat Hege Hol på forskningsseminaret om eutanasi og behandlingsbegrensning.

Mandag arrangerte forskningsgruppen Omsorg, pleie og behandling av alvorlig syke og døende ved HiMolde et fag- og forskningseminar med tittel «Fra aktiv og passiv dødshjelp til eutanasi og behandlingsbegrensning». Leder av forskningsgruppen, førsteamanuensis Aud Jorun Orøy, innledet med  å peke på at flere og flere land åpner for eutanasi.

– Autonomi står sterkt i vår tid, også når det gjelder selvbestemmelse og medbestemmelse over eget liv, sa Orøy.

Først ut på seminaret var Georg Panzer, høgskolelektor i juridiske fag ved HiMolde, som redegjorde for norsk lov og rettspraksis på området, samt for hva som er praksis i land der assistert død er tillatt. I Norge er eutanasi ikke tillatt, det regnes som drap. Men straffereaksjonen kan gjøres mildere for drap som skjer med samtykke fra den fornærmede, for medvirkning til selvmord og ved medlidenhetsdrap.

Panzer trakk blant annet fram Sandsdalen-saken. Lege Christian Sandsdalen ga i 1996 en dødssyk MS-pasient en dødelig dose morfin og ketogan.  Sandsdalen ble dømt for overlagt drap, men fikk domsutsettelse – altså ingen straffereaksjon.

Panzer gikk også igjennom prosedyrer og regler i land der eutanasi praktiseres. Han bemerket at i Nederland er ikke eutanasi tillatt, men at det er straffefritak for leger så lenge korrekt prosedyre følges. I Nederland er det krav om at sykdommen til den som skal få eutanasi er uhelbredelig og uutholdelig, men ikke om at den skal være dødelig. I Oregon er legeassistert selvmord via resept tillatt for pasienter som har en uhelbredelig sykdom og forventes å dø innen seks måneder. I Canada kan leger, samt sykepleiere med spesiell utdanning, utføre eutanasi eller assistere ved selvmord, men her er det krav til at pasienten må være i stand til å samtykke til dødshjelpen når den skal skje. Panzer pekte på at dette har ført til at en kvinne måtte framskynde sin assisterte død.

Deretter tok stipendiat Hege Hol ordet, og erklærte at det er «skremmende lite» forskning på sykepleiere og assistert død. Det bare er i Finland av de nordiske landene at det fins noe forskning på dette, sa hun, og den forskningen som er gjort på dette området i Norge er knyttet til andre yrkesgrupper, som leger, jurister og filosofer.

Hol presenterte noen foreløpig funn fra undersøkelsene sine, men ba om at disse forskningsfunnene ikke publiseres i media ennå. Arbeidstittelen på Hols doktorgradsavhandling er «Norske sykepleieres holdninger til og eventuelle erfaringer med forespørsel fra uhelbredelig syke pasienter om hjelp til eutanasi eller assistert selvmord», og Hol har brukt både spørreundersøkelse og intervjuer som forskningsmetode.

Professor Solfrid Vatne er Hols hovedveiledere, mens Aud Jorun Orøy og overlege/professor II Kjell Erik Strømskag er biveiledere.

Seminarets siste foredrag ble holdt av Bardo Driller, overlege i anestesi på palliativt team på Enhet for kreftbehandling ved Helse Møre og Romsdal, som startet med å orientere om når det er aktuelt å begrense livsforelengende behandling. Han sa at pasientenes bedring har førsteprioritet, men at det kan oppstå situasjoner der livsforlengende behandling gjør mer skade enn nytte.

Han sa at det kan oppstå uenighet om hva som er riktig for pasienten, og at dette må løses med dialog. Videre sa han at Klinisk etikk-komité kan komme med gode innspill, men at det ikke alltid er tid nok til å involvere komiteen i arbeidet.

Driller ga uttrykk for at det er viktig med en palliativ plan for alle pasienter med uhelbredelige sykdommer, ikke bare for kreftpasienter.

– Forskningen viser at tidlig palliativ behandling er livsforlengende, sa han.

Til slutt i sitt foredrag tok han opp hvordan terminal sedering foregår, f. eks. når pasienter som ikke klarer å puste selv kobles av det som hjelper dem å puste – pustemasken fjernes.

– Det kan være veldig vanskelig å finne en dose morfin som er god i disse tilfellene, sa Driller.

Driller sa at terminal sedering gis veldig sjelden, og at pasientene som får slik behandling kan leve akt fra en time til mange måneder.