Jeg vet ikke om det er alder eller hva det er. Saken er at jeg har begynt å få dårlig samvittighet. Nei, ikke fordi jeg har vært spesielt slem eller ugrei mot de mennesker jeg har truffet gjennom livet[1].

Heller ikke fordi jeg ser mørkt på den falmede versjonen av en jordklode vi overlater til våre etterkommere. Jeg er egentlig ganske optimistisk med hensyn til både klima og politisk utvikling. Det meste blir nok bedre.

Det som nager meg er imidlertid det norske oljeeventyret. Ikke fordi vi har bidratt – og vil sikkert bidra lenge ennå – til ytterligere økning av CO₂ utslippene. Det tar jeg med knusende ro.

Nei, dette dreier seg om de pengene vi har tjent på oljen. Ser vi bort fra alle de pengene vi allerede har sløst bort på et ineffektivt demokrati, en rekke skandaløse offentlige og private prosjekter og subsidier til gud og hvermann, har vi øyensynlig allikevel greid å sette til side noen penger, penger vi har tjent på olje siden funnet av Ekofisk i 1969.

Figuren nedenfor sier noe om størrelsen på denne formuen. I skrivende stund nærmer vi oss et historisk maksimum (så langt) på 9000 milliarder kroner. Hovedårsaken til at jeg har utviklet denne dårlige samvittigheten min er nok spørsmålet om disse pengene er tjent på ærlig vis?

Joda, vi har funnet oljen selv, eller i alle fall ved hjelp av innleid ekspertise. Den er også funnet (i alle fall etter at Jens Evensen la et gullegg i riktig gamle dager) på norsk territorium. Vi har stort sett også produsert og distribuert den etter internasjonale avtaler og solgt den til markedspris.

Problemet mitt er den såkalte markedsprisen på olje. Vi har selvsagt ikke tvunget noen til å kjøpe varen, men jeg greier ikke å la være å tenke på at vi nok har solgt den til overpris.

Det er sjelden at varer lar seg selge til overpris. Konsumenter har en tendens til å velge substitutter når grådige markedsaktører forsøker seg med slikt. Det er imidlertid ett unntak: monopol. Men vent litt, olje er vel ikke underlagt monopol. Olje finnes jo nær sagt de fleste plasser, riktignok noe ulikt fordelt geografisk, men her burde det ikke være monopol.

I starten var det heller ikke slik. Figuren over (og øverst) gir en oversikt over prisutviklingen på råolje fra 1861 til 2013. Om vi konsentrerer oss om den oransje kurven som reflekterer priser henført til 2013, ser vi at prisene fluktuerte ganske friskt de første 30 årene fram mot århundreskiftet. Dette er ikke unaturlig ettersom dette var i oljealderens barndom, og oversikt og kunnskap om produkt og reserver var begrenset, noe som burde kunne gi store prisvariasjoner. Fra og med rundt 1900 fram til ca. 1970 stabiliserer bildet seg imidlertid ganske så tydelig rundt en snitt pris på omkring 20 dollar fatet.

Etter 1970 skjer det imidlertid dramatiske endringer i negativ retning for kjøpere og (selvsagt) i positiv retning for selgerne ­­– prisen stiger. Bildet er ikke entydig, men gjennomsnittsprisen etter 1970 synes å ligge nokså nær 70 dollar fatet, altså mer enn en tredobling sammenlignet med perioden fra 1900 fra til 1970.

Hva var det så som skjedde i 1970. Jo, OPEC ble dannet. Riktignok så organisasjonen dagens lys allerede ti år tidligere, men kartelldannelser – i alle fall av dette omfanget – tar som kjent noe tid før de begynner å virke. De opprinnelige medlemslandene: Iran, Irak, Kuwait, Saudi Arabia og Ecuador ble utover på 60-tallet etterfulgt av Algerie, UAE, Indonesia og Quatar, før Nigeria sluttet seg til i 1971.

Selv med denne ansamlingen av oljerike stater kontrollerte ikke OPEC størsteparten av produksjonsvolumet rundt 1970[2]. Men, og det er nok poenget her, de kontrollerte en svært stor andel av potensielt eksportvolum. Hensikten med et kartell som OPEC er, som rett og rimelig er å redusere produksjon for å øke pris og dermed profitt. Dette oppnådde OPEC. Noe figuren øverst med all mulig tydelighet viser.

Altså; OPEC ble etterhvert effektive, de har riktignok opplevd noen tilbakeslag. I slike Fangens dilemma-spill (se f. eks. [3]) som dette faktisk er, er det nemlig svært fristende for kartellmedlemmer å jukse for å kunne tjene enda mer penger.

OPEC oppnådde sin målsetning om å kunne selge olje til høyere priser, og rike ble de fleste av landene. Rikdommen har selvsagt ikke alltid vart. Venezuela er et ubehagelig eksempel på nettopp dette i dag, men det å tjene penger er som kjent ingen garanti for rikdom. Kostnadene må også holdes nede.

Hva med Norge? Norge fant olje i 1969, «tilfeldigvis» rundt tidspunktet for et effektivt OPEC. Og ettersom OPECs kartelleffektivitet økte, fant vi mer og mer olje ­– etterhvert også gass. Ser vi litt på prisene igjen og antar at en oljepris (i 2013 kroner) på rundt 20 dollar er en rimelig markedspris, kan vi jo spørre om en slik pris ville kunne gitt lønnsom utvikling i Nordsjøen fra 1970 og utover?

Nå må vi selvsagt huske på at en pris på 20 dollar i 2013 var langt lavere i 1970, og jeg tviler på om noen eksperter vil arrestere meg om jeg påstår at en slik pris (og fremfor alt en framtidig forventning om en slik pris) neppe ville ha gjort Norge til en oljenasjon. Ja, det er faktisk sant. Hadde det ikke vært for muslimene i OPEC, så hadde vi ikke vært rike her til lands. Dette er jo et fiffig lite poeng relatert til dagens debatt om de fryktelige muslimene, det synes i alle fall å være Sylvi Listhaugs oppfatning. Hadde det ikke vært for disse fryktelige typene, hadde vi fortsatt vært lutfattige her på berget.

Dessverre er det jo nettopp dette som skaper min kronisk dårlige samvittighet. Her har vi, tuftet på forbrytersk kartellvirksomhet, blitt rike og fete på bekostning av de stakkars fattige landene som i alle disse åra har vært tvunget til å betale overpris for den oljen vi har solgt dem. Disse stakkars land og folk (ofte kanskje omtalt som u-land her oppe i nord) har måttet utvikle elektrisk strøm og moderne infrastruktur helt avhengige av importert olje, kjøpt til ublue priser fra etterhvert rikere og rikere nordmenn.

Joda, de har sikkert kjøpt olje fra andre også, saudi-ere eller iranere, men min dårlige samvittighet har lite med disse å gjøre.

Dessverre er situasjonen til alt overmål verre enn dette. Vi har nemlig (klokelig nok, og antagelig politisk nødvendig) holdt oss langt utenfor OPECs møter. Dermed har vi oppnådd det kunststykket ikke bare å tjene oss rike på direkte røveri, men også bli enda rikere ettersom vi ikke har vært underlagt OPECs produksjonsbegrensninger. Vi har mao. vært gratispassasjerer (sluppet de ekstra kostandene som OPEC-landene har måttet bære med å produsere mindre enn de individuelt har ønsket) og innkassert overskudd kun overgått av heroinsmugling, nærmest helt uten debatt.

Hvor er moralen i gamlelandet? Jeg må si jeg er nokså overrasket over at disse moralske dimensjonene knyttet til internasjonal oljehandel sjelden eller aldri berøres i den offentlige debatten. Og om alle nordmenn skulle spasere rundt med den samme dårlige samvittigheten som jeg, ville vi neppe kunne gledet oss særlig over alle VM-gullene i Seefeld. Ei heller soloppgangen over Romsdalsfjorden.

Hva er så medisinen. Tja. Skaden er kanskje allerede skjedd. Utbytting av fattige stakkarer er neppe et godt salgsargument overfor St. Peter. Kanskje er Perleporten stengt for godt for oss nordmenn, eller kan det fortsatt være et lite håp? Vi kan i alle fall prøve. Hva med sporenstreks å gi bort Oljefondet? Moralsk sett ser jeg slett ingen annen medisin, om vi igjen skal kunne gå rakrygget med god samvittighet.

De av oss som ikke er plaget med dårlig samvittighet bør i alle fall slutte å mislike muslimer. Hadde det ikke vært for foretaksomme sjeiker i Midt-Østen, ville vi fortsatt vært fattige her på berget.

[1] Enkelte vil helt sikkert være uenige her og anklage meg for både arroganse og det som verre er. Det spiller ingen rolle, jeg har slett ikke dårlig samvittighet for dette.

[2] USA og Russland topper stort sett statistikken over de største oljeproduserende land.

[3] A. K. Dixit og B. J. Nalebuff. Thinking Strategically, W. W. Norton & Company, 1991

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.