Forord: VGs Leif Welhaven lider øyensynlig av et mindreverdighetskompleks. Hans uttalelser i VG forleden styrker en slik hypotese.

Det at MFK har suksess er vi 100% enige i, men at de mangler sjarm?!? Nei, Leif, der tar du feil. Hans uttalelser har falt mange tungt for brystet inkludert flere av Panoramas skribenter. Både Hallgeir Gammelsæter (VG lever i underholdningsbransjen. La oss ta det innover oss) og Arve Hjelseth (Gleden ved å være upopulær) har kommentert saken.

Vi følte imidlertid ikke at hverken Arve eller Hallgeir helt traff med sin kritikk av Welhaven, og forfattet derfor vår egen kritikk. Vi er grunnleggende uenig i MFKs påståtte sjarmløshet og argumenterer derfor (i klassisk vitenskapelig ånd) for det motsatte.

Det faktum at VG faktisk antok vår kritikk, men «glemte» å publisere den finner vi interessant og uvanlig. Vi, som akademikere er nokså uvante med at antatte artikler glemmes i publiseringsprosessen. Avslåtte innlegg lever vi godt med, men antatte artikler som «koker bort i kålen» (sitat fra VGs debattredaktør) er første gang for vårt vedkommende.

Uansett, her er bidraget som VG ville trykke, men «glemte»:

Welhavens vrangforestillinger

Leif Welhaven påstår nylig i VG (se MOLDES IMAGEPROBLEM: HAR SUKSESS – MANGLER SJARM) at Molde FK mangler sjarm, og spør lett ironisk om en må være moldenser for å kunne like MFK.

Av KJETIL K. HAUGEN (professor og nordmøring) og BJØRN GUVÅG (dosent og finnmarking)

Vi, som definitivt hverken er moldensere eller MFK-hatere, finner dette både vanskelig å forstå og akseptere. Welhaven forsøker å argumentere med en lukkethet i klubben og viser til endel episoder som burde ha vært håndtert annerledes. De aktuelle episodene kunne sikkert vært håndtert annerledes, men vi stiller oss svært tvilende til om disse episodene påvirker sjarm og popularitet. De er ei heller symptomer på manglende sådan.

Overnevnte episoder og påstand om en udefinert «arrogansefaktor» er de eneste argumentene som anvendes, og dette overrasker oss. Nå er det kanskje ikke uvanlig at VG sverter aktører uten særlig bevis, men i denne saken framstår bevisene så fraværende at vi må ta til motmæle.

Som vitenskapsmenn velger vi å forsøke å underbygge vår påstand (MFK er både en sjarmerende og populær fotballklubb) med data og logikk. Selvsagt er det vanskelig å måle hvor sjarmerende en fotballklubb er, det er antagelig forståelig for de fleste. Popularitet derimot, som mange nok vil mene kan være et slags symptom på sjarm, er det litt lettere å måle.

Vi har tatt utgangspunkt i to tilgjengelige datakilder. Den ene, Twitter, sier noe om interessen for, og sannsynligvis noe om populariteten til den som følges. Medlemstallene til supporterklubbene sier ikke bare noe om interessen for den klubben man er medlem i, men også noe om populariteten.

Etter et par kjappe søk på nettet framkom tallene i tabellene over.  Disse dataene er selvsagt ikke 100% til å stole på, og en kan sikkert diskutere de klubbene vi har valgt ut, men tallene forteller, slik vi ser det, en ganske annen historie enn Welhavens. Til venstre ser vi at MFK har 13 000 følgere på Twitter, marginalt lavere enn VIF, og omlag en femtedel av det RBK har. Om en gjør en (svært rimelig) justering for folketall i de ulike regionene der klubbene har sitt nedslagsfelt, framstår slett ikke MFK som upopulære og sjarmløse på Twitter.

Nå vil sikkert Welhaven hevde at samtlige av disse 13 000 er moldensere, men vi kan forsikre journalisten om at dette slett ikke stemmer. En kjapp titt på disse følgerne gir tvert imot et ganske annet inntrykk med hensyn til spredning både nasjonalt og internasjonalt. Medlemstallene i supporterklubbene gir et lignende inntrykk (justert for folketall). MFK troner suverent i teten. Med 7,5 ganger større befolkning i Trondheims favør er medlemstallet bare knappe 2,5 ganger større.

Hva så med arrogansen. Welhaven hevder at MFK er arrogante og derfor upopulære. Det er slett ikke umulig at MFK framstår som lite tilgjengelige for journalister, men dette har vel slett ingenting med hvordan oppfatningen blant folk er?

Ordet arroganse er ikke det første vi tenker på om vi ser klubben litt utenfra. En fotballklubbs ansikt utad (for folk flest) vil nok skapes av trener og spillere. Det er prestasjonen på og utenfor banen av disse to aktørgruppene som kan observeres og som dermed skaper holdninger blant folk, f.eks. om arroganse. Vi har voldsomme problemer med å se at Jonevret, Rössler, Skullerud, Solskjær eller Moe framstår som arrogante? Vi forbinder disse personene med helt andre egenskaper.

Hva så med spillerne. Er fotballspillerne som spiller i MFK mer arrogante enn andre? Riktignok kan kanskje festing med russen og voldtektsanklager karakteriseres som negativt, men arroganse er vel neppe den første karakteristikken som faller oss inn. Vi tror vel at spillerne i MFK, som hentes fra de samme klubber som alle andre spillere, hverken er mer eller mindre arrogante enn andre. Blir spillere som kommer fra Kongsvinger, Stabæk, Bodø eller Lillestrøm mer arrogant med en gang de tar på seg MFK-drakta? Eller blir spillere som går fra MFK til Mjøndalen, Viking eller Brann mindre arrogant når de tar av seg MFK-drakta? Selvfølgelig ikke. Kan hende den misforståtte arrogansen kan forklares med at spillere som går til MFK har ambisjoner, og at klubben har ambisjoner om å være i toppen i Eliteserien og har et håp og et ønske om å spille i Europa!

Hva så med MFKs popularitet i utlandet. Vi jobber i en sektor som av naturlige årsaker ofte har kontakt med utlendinger. Der er saken grei, ettersom det kun er to klubber som utlendinger i beste fall har noe kjennskap til i Norge – MFK og Rosenborg – blir problemstillingen mildt sagt søkt. Noen utledninger har til og med fått med seg at Molde er den minste byen i Europa som noen gang har spilt i Champions League. Bortsett fra dette er ikke kunnskapsnivået i nærheten av å omfatte avanserte begreper som sjarmløshet eller arroganse.

Nei, vi hadde forventet mer fra Leif Welhaven. Om vi skulle tippe (med utgangspunkt i etternavnet) ville vi kanskje spekulere i om Welhaven har hatt en eller annen tilknytning til velhavende familier, kanskje på Oslo vest og dermed kanskje Stabæk fotballmessig. Det faktum at dette laget (nylig) både har mistet sin aller beste spiller (Ohi) til MFK, og i tillegg fått rimelig juling på banen av laget i blått og hvitt, er kanskje minst like viktige årsaker til denne artikkelen om MFKs påståtte sjarmløshet og arroganse?

Heia Molde!

–> Mads Langnes, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.