Ikke så rent sjelden blir jeg spurt om ‘Fra toppen av Haugen’ har noen opptakskrav. Tidvis dukker det nemlig opp noen ynglinger som ytrer interesse for medlemskap.

Det er selvsagt både med glede og stolthet jeg mottar slike henvendelser, men jeg vet samtidig at den eneste kvalifikasjonen som kreves kanskje kan oppfattes som både arrogant og udemokratisk.

«Noe interesse for fotball er selvsagt et pluss,» innleder jeg, «men såpass har du vel skjønt?»

Den aktuelle kandidaten responderer da gjerne med utsagn av typen «Selvsagt er jeg interessert i fotball, det er jo grunnen til at jeg vil være med!» eller «Jeg er faktisk overmåte fotballinteressert, alle mine venner omtaler meg som fotballidiot.»

Jeg fortsetter da gjerne: «På toppen av Haugen oppfatter vi ikke fotballinteresse som idiotisk, derfor ser vi gjerne at du lærer deg utrykket fotballintellektuell, det er meget mer passende. For øvrig er vi ytterst tolerante og inkluderende her på toppen. Alle raser, religioner, kjønn, legninger og ideologier er like velkomne.»

Men,» avslutter jeg, «det er ett unntak: Frp-sympatier er bannlyst. Fotballens ide er nemlig kollektivistisk og solidarisk, ikke individualistisk og opportunistisk. Dessuten, om Frp skulle bestemt ville vi ikke hatt hverken Carew, Elyounoussi eller King i norsk fotball, og da hadde vi hatt lite å glede oss over. En politisk retning som har som fremste målsetning å stenge nytt utenlandsk ‘blod’ ute fra landet gagner rett og slett ikke fotballens idé, ei heller fotballens kvalitet. Hva med et hjemmelag uten James, Gabrielsen, Bolly, Hussain og Ohi? Neppe en gullkandidat i Eliteserien.»

Enkelte få unntak aksepterer ikke en slik argumentasjon. Da må jeg bruke tyngre skyts. Jeg er ikke særlig stolt over å forlate den høyverdige kollektivistiske og solidariske argumentasjonen over, men pytt sann! – en sjelden gang helliger målet middelet.

Jeg starter da gjerne med å henvise til et par artikler, se Fremskrittspartiet i akademia: Minoriteten ingen hjelper og Jakten er over: Her er (det nærmeste vi kom) Frp-professoren.

«Du er vel interessert i å bli professor?», spør jeg. «Som du sikkert skjønner er det få om noen professorer i Norge som bekjenner seg til Frps læresetninger. I så måte forstår du sikkert at det neppe er noe sjakktrekk å hevde Frp-sympatier om du ønsker å nå toppen i akademia.»

Jeg avslutter også gjerne med å bli litt konkret: «Eksempelvis kan jeg vise til en herværende relativt nyansatt førsteamanuensis som behendig har byttet fra Frp til Høyre foran årets kommunevalg. Sånn kan det gjøres»

Som antydet over er jeg ikke særlig stolt over det siste argumentet, men så langt har i alle fulle fall strategien hatt stor suksess.

Hjemmelagets strategi i hjemmekampen mot Partizan Beograd ga derimot ikke suksess. Jeg skal ikke legge skjul på at teamet på toppen av Haugen framsto med en viss depresjon fredag etter kampen. Heldigvis ga litt ettertanke og trekning i Europaligaen et stemningsskifte.

Det faktum at RBK trakk de motstanderne de gjorde, hverken særlig attraktive eller særlig dårlige lag gir grunn til optimisme. RBK må dermed spille seks kamper mer enn MFK mot lag de fleste i Norge mener de bør være på talefot med. Slik vi ser det ligner gruppa mye på fjorårets. Sterke lag uten særlig norsk appell. Dette vil sannsynligvis gi mye frustrasjon i Trondheim, frustrasjon vi kan utnytte til vår fordel i en siste tredjedels sesong som fortsatt gir alle muligheter. Vi er fortsatt optimistiske på vårt kjære hjemmelags vegne.

Heia Molde og godt valg!

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er spaltister i Panorama.