Bør utenlandske fotballspillere i Norge - som f. eks. danske Nicklas Bendtner (midt i bildet) da han var Rosenborg-spiller - betale mindre skatt enn norske fotballspillere? spør artikkelforfatteren. Arkivfoto: Arild J. Waagbø

Bør utenlandske fotballspillere få skattefordeler?

Vil vi virkelig ha en ordning hvor en peker ut noen yrkesgrupper, f.eks. forskere og idrettsutøvere, som spesielt viktige, og hvor en så sier at andre yrkesgrupper er viktige dersom de tjener masse penger?

Spørsmålet i overskriften har kommet opp igjen i den senere tid. Og svaret fra flere i fotballmiljøet er ja.

Fotballedere viser til at både Danmark og Sverige har regler om gunstig beskatning, «kunstnerskatt» som de gjerne kalles i den norske debatten, av utenlandske fotballspillere som spiller i de nevnte landene.

Før jeg besvarer spørsmålet i overskriften, vil jeg si litt om ordningene i Danmark og Sverige og litt om begrepet «kunstnerskatt».

Både Sverige og Danmark har gunstig beskatning for utlendinger som flytter til landene for å arbeide. De særskilte ordningene er laget for å tiltrekke seg ønsket, utenlandsk arbeidskraft. Ikke først og fremst fotballspillere – men de også. Ordningene kalles ikke «kunstnerskatt» og er heller ikke rettet særlig mot kunstnere, så det er litt uklart hvorfor ordningene omtales som det.

Den danske ordningen kalles gjerne «forskerordningen», og gjelder for utlendinger som blir skattepliktig til Danmark i forbindelse med arbeid i landet. På tross av kallenavnet, gjelder det i utgangspunktet ikke vilkår om at skattyter skal være kvalifisert som forsker. For å kvalifisere til ordningen er det tilstrekkelig at bruttolønnen overstiger et visst (relativt høyt) beløp pr. måned. Men for kvalifiserte forskere gjelder ikke beløpsgrensen. Ordningen gjelder mao. for høytlønnede (deriblant enkelte fotballspillere) og for forskere.  Skattytere som omfattes av ordningen kan velge å bli beskattet med en flat sats på 27 prosent i inntil syv år. I tillegg påløper en trygdeavgift, som innebærer at skattesatsen blir rundt 33 prosent.  Høyeste marginalskatt på lønn i Danmark er på 56 prosent. Ordningen innebærer mao. lav skatt over en relativt lang periode.

I Sverige er det en tilsvarende ordning som gjerne kalles «expertskatt». For å komme inn under ordningen er det et vilkår at skattyter ikke er svenske statsborger. Skattyter må ikke ha vært bosatt i, eller ha regelmessige besøkt, Sverige i løpet av de siste fem årene før arbeidsforholdet starter. Videre kan arbeidsforholdet vare høyst fem år. Denne ordningen gjelder for ulike «experter» og det er oppsatt ulike kriterier for å være ansett som «expert». Siden 2012 har det også vært åpnet for at andre kan nyte godt av ordningen. Kriteriet er, som i den danske ordningen, at de er høytlønnende. Skatteletten innebærer at 25 prosent av lønn mv. er skattefri. Ordningen gjelder for de tre første årene skattytere arbeider i Sverige.

Også i Norge har vi egne regler for bl.a. idrettsutøvere som er i landet en kort periode. Det er regler i artistskatteloven for artister og idrettsutøvere som er i Norge i mindre enn seks måneder i løpet av en tolvmånedersperiode.  Inntekten i Norge skattlegges da med en skattesats 15 prosent. Er de her lenger blir det full skatt i hele perioden de er her. Formålet med denne ordningen, som har sin bakgrunn i OECDs mønster for skatteavtaler, er å sikre beskatning av disse utenlandske skattytere, ikke å beskatte dem gunstig.

Så til spørsmålet: bør det innføres regler som beskatter utenlandske fotballspillere i Norge særskilt, utover 6 måneder?

Flere sentrale prinsipper taler mot en særordning for utenlandske fotballspillere. Skattesystemet bør være enklest mulig og ikke inneholde mange særregler som ivaretar andre hensyn enn det som er hovedformålet med skattesystemet – å skaffe det offentlige penger på en effektiv måte. En slik ordning vil ikke effektivisere skattesystemet, og det er helt andre hensyn enn å skaffe det offentlige inntekter som eventuelt vil være begrunnelsen.

Skattesystemet bør videre være utformet slik at skattebelastningen skal fordeles etter skattesubjektenes evne til å bære den (det som gjerne kalles skatteevneprinsippet). Det er ingen grunn til å tro at utenlandske spillere, eventuelt nordmenn som har spilt lengre tid i utlandet, har dårligere skatteevne enn spillere som hele tiden har spilt i Norge.

Ikke minst bør skattesystemet være rettferdig, blant annet slik at like inntekter behandles likt. Behandles for eksempel  arbeidsinntekter veldig forskjellig, vil dette føles urettferdig, og en vil få et press fra andre grupper om at deres inntekter skal behandles gunstigere. Og her tror jeg en vil møte på en hel hærskare av folk som vil synes en særordning for fotballspillere vil være urettferdig.

Men, vil nok mange si, skattesystemet inneholder jo mange ordninger som bryter med prinsippene som er nevnt ovenfor. Og de har rett. Men for å innføre ordninger som bryter med prinsippene, bør en ha gode grunner.

En grunn kunne være at det norske samfunnet trenger utenlandske fotballspillere. Det er mulig at det vil være heldig for norsk fotball om det er flere utenlandske spillere i den norske serien, men det vil kanskje også være uheldig. Uansett, dette er ikke en tilstrekkelig viktig grunn. Selv om fotball er underholdene, engasjerende og positiv på andre måter, greier jeg ikke å argumentere for at fotballspillere er spesielt viktige i forhold til mange andre yrkesgrupper. I tillegg er det vel ingen som kan mene at det er mangel på norske fotballspillere. Og da kommer spørsmålet om det å rekruttere utenlandske fotballspillere skulle vært en tilstrekkelig god grunn til å skattemessig særordning.

Skal også utlendinger innen andre yrker komme inn under ordningen? Det vil være vanskelig å argumenter mot at yrkesgrupper det er viktigere eller like viktige å rekruttere, skulle omfattes. Jeg er tilbøyelig til å mene at i så fall måtte ordningen omfatte veldig mange yrkesgrupper. Og dersom vi skal ha en diskusjon om omtrent alle nyankomne utledningers arbeidsinntekt skulle skattlegges gunstigere enn nordmenn, kan vel de fleste gjette utfallet?

Noen vil nok argumentere med at det i Sverige og Danmark går helt fint å ha en ordning som er eksklusiv for enkelte skattyter. Det er mulig, men det er kritikk av ordningen i disse landene også. Likevel, vil vi virkelig ha en ordning hvor en peker ut noen yrkesgrupper, f.eks. forskere, som spesielt viktige, og hvor en så sier at andre yrkesgrupper er viktige dersom de tjener masse penger? Mulig er det fordi jeg er en fanatisk sosialdemokrat, men jeg mener nei.

Så til slutt – i Norge har vi allerede en særordning for idrettsutøvere som bryter med alle prinsipper jeg har nevnt – den gunstige skatteordningen kalt utøverfond. Jeg mener den bør oppheves. Det vil jeg begrunne nærmere i et senere innlegg, så vent i spenning!

*********************************

Førsteamanuensis Odd Anders Bøyum-Folkeseth:

Jeg liker idrett. Å drive idrett, følge med på toppidrett, men først og fremst å se ungene drive med idrett. Som jurist er jeg også fascinert av reguleringen av idretten; av hvordan idretten regulerer seg selv, og hvordan generelle regler har innvirkning på idretten.

  • «If it was true that lower taxes for the rich and more wealth to the wealthy lead to job creation, today we would be drowning in jobs.»
    — Nick Hanauer

  • Interessant problemstilling Odd-Anders. Du skriver: «Selv om fotball er underholdene, engasjerende og positiv på andre måter, greier jeg ikke å argumentere for at fotballspillere er spesielt viktige i forhold til mange andre yrkesgrupper.»

    Her er jeg (selvsagt) uenig med deg. Det er uhyre lett å argumentere for at fotballspillere er spesielt viktige, i alle fall om folkehelsa legges til grunn, La meg ta et eksempel. Anta at denne ordningen er det som skal til for at Lionel Messi ønsker å tilbringe sitt livs høst som fotballspiller i Molde FK. Selvsagt er det mer enn noen skarve ekstra kroner som skal til for å lokke «Leo» hit, men la oss (som forskere) akseptere en slik forutsetning.

    Da har vi to sammenlignbare situasjoner:

    i) MFK med Leo Messi i 2020 sesongen og
    ii) MFK uten Leo Messi i 2020-sesongen.

    Det er selvsagt ikke åpenbart eller fullstendig klart hvilke effekter Messi i Molde (kult slagord forresten) vil ha, men at det vil gjøre endel mennesker i Molde glade og spente foran neste sesong er åpenbart.En slik økt glede og spenning vil vel kunne tenkes å ha positive effekter på folkehelsa, kanskje til og med utover Moldes trange grenser? Kanskje det til og med øker både den generelle interesse for og rekruttering til fotballen.

    Her må en selvsagt alltid tenke alternativkostnad. Om denne nye interessen kun er substitusjon altså feks. overføring av unge talenter fra langrenn til fotball gir en annen (og antagelig lavere) effekt enn om dette stuntet trekker ungdommene vekk fra dataskjerm og inn i fotballens vidunderlige verden. En kan muligens til og med tenke seg at individer på stø kurs vekk fra den smale sti over i framtidig forbrytersk aktivitet kan fanges av fotballens vidunderlige verden og kaste både narkotika og forbrytelser på dør i bytte mot Messi.

    Det er selvsagt mye både kanskje og ‘dersom-hvis-så-fremt-i-fall’ her, men det synes slett ikke urimelig å argumentere for at utenlandske fotballspillere importert som en følge av et slikt forslag kan ha effekter med direkte netto positive samfunnsøkonomiske effekter. det er i alle fall mulig å argumentere for det