Gabriel Garcia Márquez sin romantittel har fått sin renessanse.

Kjærlighet i koleraens tid er blitt til kjærlighet i koronaens tid, dannelse i koronaens tid, håp i koronaens tid, solidaritet i koronaens tid, selvrealisering i koronaens tid, kjedsomhet i koronaens tid, dagligliv i koronaens tid, undervisning i koronaens tid, og så videre. Det er bare å bytte ut det første ordet med det som opptar oss for tiden, så har vi en tittel som setter vår tilværelse i et historisk lys. Formuleringen «i koronaens tid», forteller om en lengre tidslinje. Et skille i våre liv, noe som markere begynnelsen på en ny tid. Jeg håper det.

Våre liv er blitt styrt av det nye koronaviruset. Friheten, som er en viktig verdi i den vestlige verden, er kraftig redusert. Noe slikt har visstnok ikke skjedd i fredstid. Vi kan ikke reise hvor vi vil, gå hvor vi vil, møte hvem vi vil, eller bruke penger på det vil. Til og med en av de viktigste verdiene for mange nordmenn, å dra på hytta, er blitt frarøvet oss. Det som er selve meningen med påska. Hva skal vi med påske når vi ikke kan dra på hytta? For vi kan jo ikke ta påskeferien i Roma nå, heller. Jammen bra det fremdeles finnes gode italienske viner på polet, eller så hadde denne påska blitt stusselig.

En kan bli ganske deppa av det hele, for korona «is all around». Nyhetsbildet er fylt med saker som handler om pandemien på alle mulige måter. Fra det mest alvorstunge som handler om de store helsemessige og omfattende økonomiske konsekvensene av denne epidemien, til de mer hverdagslige historiene om hva vi skal finne på nå som vi er forvist til våre hjem for å unngå at vi skal gå fullstendig på veggen. De siste sakene synes jeg å merke er blitt flere, etter hvert som isolasjonen begynner å prege folk. Særlig er det den forstyrrende familien som må håndteres for å opprettholde vår vante effektivitet, som for mange innebærer å delta på en økende antall nettbaserte møter og konferanser fra kjøkkenet eller hjemmekontoret. «Talking Heads» beskrev en kollega sånne møter her om dagen, med en tydelig referanse til et ikke ukjent 80-tallsband.

Teknologioptimistene jubler over at digitale teknologier endelig har fått skikkelig innpass i våre liv, akkurat som de ikke hadde det før. Til og med de mest motstreberske av oss i akademia har blitt nødt til å undervise og kommunisere på diverse digitale plattformer. «Der kan dere se, dere som har vært skeptiske, vi fikk rett til slutt,» oser det av innlegg og uttalelser. Vi har fått nye forbilder i dem som var tidlig ute med å digitalisere sine undervisningsaktiviteter, gjerne på de mest mulige kreative måtene. Mens lærere tidligere har fått begrenset med skryt i det offentlige rom, overstrømmes de nå med positiv omtale for at de faktisk klarer å bruke teknologi i undervisningen. «Se, en lærer som klarer å bruke Teams!». Det er mindre snakk om hva vi mister av kunnskapsformidling, – dannelse og læring ved å ta i bruk all denne teknologien. I en situasjon hvor alternativet er ingen undervisning, er det kanskje ikke så rart.

Så fins det heldigvis noen som har klart å motstå fristelsen til å fylle opp kalenderen med et stort antall «Talking Heads»-møter og konferanser, og som nyter den roen som isolasjonen kan gi. En pause fra alt kav og mas om hårete mål og effektivitet. Som min gode kollega Christina Berg Johansen skriver så godt på sin blogg: «Nu står det hele og sitrer. Afventende. For samtidig med grænserne der pludselig lukkede sig om os, er der noget andet der er åbnet. Tiden.»

Som tidligere kriser kommer også denne til å gå over. Koronaens tid vil bli avløst av en annen tid. Våre firkantede øyne kommer til å få se andre mennesker i virkeligheten, ikke bare på to meters skeptisk avstand i butikken. Campus kommer til å fylles igjen, vi kommer til å kunne møtes i sosiale lag, gi klemmer, ta en øl på puben, reise på hytta, og kanskje til fjernere himmelstrøk. Åh, så mye vi skal reise! Når alt dette omsider er over, kommer vi helt sikker til å være utrolige leie av de gamle veggene i hjemmene våre, så da trengs det sikkert en real oppussing med maling og nytt interiør. For ikke å snakke om vårt eget eksteriør, langhårete og pjuskete som vi kommer til å være, med utdaterte og sofaslitte klær. Her blir det frisør og full «make over» på alle mann. For konsumet må jo opp for å få hjulene skikkelig i gang igjen. Det lærte vi av Kristin Halvorsen under finanskrisen. Løp og kjøp! Være-hjemme-dugnaden må bli til shoppedugnad for å ta igjen det tapte og komme tilbake på den gamle gode vekstkurven vår.

Eller skal vi nå egentlig det?

Akkurat dette reflekterte den danske forfatteren Carsten Jensen rundt i et lite innlegg nylig. Han problematiserte det som han oppfattet som den rådende forestilling: «Vi må bare håpe på én eneste ting: At vi får tilbake verden slik den var fem minutter før viruset brøt ut.» Han stiller så spørsmålet: «Så hvordan så den ut, denne fantastiske verden vi levde i før viruset meldte sin ankomst?»

De tre siste ukers isolasjon gitt meg ro til å lese Dag Hessens siste bok, «Verden på vippepunktet»[1] og Thomas Hylland Eriksens «Overheating»[2].  Disse bøkene adresserer mye av det samme; naturtap, klimaendringer, at vi lever over evne. Alt forårsaket av en overopphetet global markedsdrevet vekstøkonomi. Et spørsmål fra min sønn oppsummerer: «Leser du bare bøker om at alt går til helvete?»

For det ser unektelig slik ut, selv om hensikten med denne litteraturen er langt mer positiv enn spørsmålet ovenfor bærer preg av. Hensikten er å få til endring, og for å få til det, må vi skaffe oss kunnskap og kilder til refleksjon, som slike bøker gir oss. Hovedbudskapet er imidlertid ikke nytt, dette har vi vært klar over en god stund. At livsstilen vår er rett og slett ikke bærekraftig. At hele ideen om at vi skal fortsette med økonomisk vekst samtidig som vi redder vår natur og vårt klima, er naivt og umulig. Vi kan ikke gå tilbake til det som var før koronakrisen. For vi står overfor en krise som er så mye større enn denne pandemien.

De siste ukene har vist oss at en overhengende fare gjør at det er mulig å få til store endringer på kort tid.  Frykten for at viruset skal ta livet av et stort antall mennesker har ført til at våre ledere har satt inn tiltak som har ført til store inngrep i våre liv. Vi har akseptert å gi avkall på mye, og har fått begrenset vår høyt verdsatte frihet. Tiltakene har store økonomiske og sosiale konsekvenser, som får isolasjon, videomøter og hytteforbud til å fortone seg som bagateller.

For å skape en forståelse for nødvendigheten av disse inngrepene i våre liv, har vi blitt vist kurver som viser at smittespredningen av koronaviruset følger en eksponentiell vekstkurve. De strenge tiltakene har handlet om å få denne kurven til å flate ut. Økonomien vår kneler for å få til utflating av denne smittekurven. Men vi forstår at det er nødvendig.

På samme måte må vi flate ut vår økonomiske vekstkurve, for å begrense skadevirkningene av den menneskelige aktiviteten på natur og klima. Den globale sammenvevde markedsdrevne økonomien har bidratt til en oppvarmet klode og naturtap. Den har også bidratt til den pandemien verden nå opplever.

Menneskenes økonomiske aktivitet har lagt press på ville dyrs habitater som har bidratt til oppblomstring av nye og farlige virus som korona [3], mens vår store mobilitet har ført til rask spredning av disse. De samme mekanismer som har ført oss til det som Hylland Eriksen beskriver som en overopphetet verden, har skapt denne pandemien. På den måten kan krisen vi nå er inne i sees på som en advarsel og en synliggjøring om at vi mennesker ikke kan holde på som vi gjør. Ikke bare for å unngå en ny pandemi, men for å forhindre det som Hessen spår ved fortsatt stø kurs: At science kommer til å tangere science fiction.

Akkurat nå synes politikerne og media å ha mer enn nok med å håndtere pandemien, og vi andre med å ta inn over oss alle koronasakene i media og å takle livet hjemme med all denne digitale teknologien som gjør oss til snakkende hoder. Men ganske snart, når det uvante er blitt det vante, må vi ta opp tråden og begynne å snakke om bærekraft igjen, og få satt i gang tiltak som virkelig monner.

Kan hende har vi gjennom denne koronakrisen fått erfaringer som kan vise seg å bli veldig nyttig i møtet med denne virkelige store utfordringer. For vi klarer faktisk å endre oss om vi må. Argumentene om at det er så vanskelig og at vi ikke har råd, holder rett og slett ikke. Det har koronaens tid vist oss.

Med ønske om en koronafri påske!

Referanser

1. Hessen, D.O., Verden på vippepunktet : hvor ille kan det bli? 1. utgave. ed. 2020, Oslo: Res publica.
2. Eriksen, T.H., Overheating : an anthropology of accelerated change. Overheating. 2016, London: Pluto Press.
3. Shah, S., Koronavirusets kilde, in Le Monde diplomatique. 2020.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriv fast i Panorama.