Ta fjorden tilbake. Stopp giftutslippene og sett båten på vannet. Foto: Privat

Gi fjorden tilbake

Den har vært offer for kriminalitet, overvåking og giftutslipp. Mange tror de kan herje som de vil med min fjord, Tingvollfjorden.

Helge Hegerberg er olje- og energirådgiver i Kristiansund kommune.

De siste femti årene er en sammenhengende lidelseshistorie for et av de tre store fjordbassengene som holder Nordmøre samlet. En viktig nyanse er dukket opp; i Molde rådhus sitter de som nå bestemmer over miljøet og framtida i en nordmørsfjord de har skaffet seg tilgang til. Bare et lite stykke fjord ved Raudsand og innover tilhører nye Molde kommune – og saken er svært alvorlig når det snakkes om gift og deponi av særlig farlig avfall.

Tingvollfjorden er nydelig. Den starter ute ved Bergsøya og stopper ved verkskaia på Sunndalsøra. Vannstrømmen går inn langs Tingvoll sørland og går ut på fjæra på den nordlige siden.

Tingvollfjorden er et stort matfat. Den har vært en laksefjord for selveste Driva-laksen. Det er dypvannsfisk og reker mange steder, det er innsig av sei og torsk, det fiskes ørret og lyr langs land og det er blitt brukt kilenøter og krabbeteiner. Det er satt landnot og det er utsett av de magiske trollgarn. Iler og kavler og annet henger i gamle naust. Det bærer spor og kilder fra tiden da vann og fjordbunn var friske.

De som har høstet i Tingvollfjorden, er oppsitterne langs fjorden eller vanlig folk med en færing og snøre. Jeg har også vært mye ute i båt i barndommen; mest fordi vi trengte fisk til matauk for kommende vinter. Mange familier planla godt for vinteren. Fjorden skulle gi av sitt overskudd.

Vi visste av alle de gode mea (som betyr siktepunkt eller koordinater i naturen for å finne de gamle fiskeplassene): Ursettå, Saltbonestarrinj, Kårsteingrunnen, Voksmunn, Haltvikhølen, Flemgrunnen, steder som ble peilet inn med hemmelighold. Der seien kom først, hvor dypt den sto – og var det ikke bætt – så flyttet vi til neste me.

«Det kokte på Almviktarrinj og ved Tingvollflua i går kveld. Hølingen står djupt,» var et rykte på arbeidsplassene. I sjøombæringa skjedde det. Det ble liv i fjorden der terskelen reiser seg fra botnen, fra Almvika og i retning Skjølsvika.

De faste fjordfiskerne hadde sine egne områder og arvede strategier. Kilenotfiskerne likeså med sin meget lønnsomme geskjeft. Oppkjøperen kom susende i sin blå varebil, veide inn og kastet is på laks, svel eller ørret. Det var et eventyr fra mandag til fredag. I helgene var nøtene stengt.

På 70-tallet fant vi stadig vekk baller av plast i fjæra. Det viste seg at de kom fra et renseanlegg ved aluminiumverket. Miljøundersøkelser dokumenterte at indre deler av fjorden var særs forurenset av polysykliske hydrokarbon (PAH), langs strekningen fra Flåøya til Haltvik og Øygardsneset. Verket på Sunndalsøra endret miljøet dramatisk. De hadde ikke kontroll på miljøsakene. Vi vet ikke helt når Sunndal verk fikk orden på utslippene til sjø, men det bedret seg på 1990-tallet.

En annen fatal feil satte dype spor i naturen og fjord og elv. Ved forskningsstasjonen for laksefisk på Sjølseng var det en historisk tabbe å innføre smittet yngel fra Sverige (avslørt av svensk TV2 og Brennpunkt). Slik startet problemene med lakseparasitten gyrodactylus salaris. Den ble først oppdaget på Sunndalsøra 29. juli 1975 – og spredte seg først til Lakselva i Misvær og siden til 50 norske vassdrag. 30 000 yngel fra Br. Sterners anlegg ved utløpet av Siljansjøen kom med den første trailerlasten. Dette er en sak som de lokalt ikke snakker om.

Raudsand gruver ble nedlagt i 1981. Elkem fikk ikke lenger lønnsomhet i forekomsten av jernmalm 600 meter under fjorden. Driften hadde pågått siden 1910 og det var 200 ansatte på det meste, de fleste innflyttere til ei bygd med tydelig klasseskille.

Det ble aldri ryddet etter gruvedriften. Det ble vårt «Pyramiden» (Svalbard), et forlatt sted.

Raudsand-naturen har hatt mange prøvelser. Det er tid for å rydde opp. Foto: Romsdalsmuseets arkiv

Gruvesamfunnet i bygda Raudsand hadde mange dødsulykker. På en minnestein står det navn på elleve omkomne menn. Arbeiderfamiliene betalte en høy pris.

Utenfor gruvebygda, i fjorden, dukket det opp farlige tungmetaller og påvist miljøtilstand var mindre god. Tungmetallene var kobber, nikkel og arsen. Det ble funnet PCB i blåskjell ved Raudsand i perioden etter 2000 – da det gikk skikkelig galt med rensing og miljøforhold i et uryddig comeback for det gamle industristedet. Nesset kommune ønsket nye arbeidsplasser, nesten for enhver pris.

Møllestøv fra den skitne industrien i Europa ble kjørt til et dagbrudd i fjellet. De store sekkene har ligget åpent i naturen. Politikeren Bjørn Jacobsen tok saken til Stortinget og varslet miljøvernministeren. Jacobsen var alene om å stå opp for miljøet for snart 20 år siden. I vår tid er flokken større.

Høyesterett dømte i 2006 to bedriftsledere til 45 dagers ubetinget fengsel etter at store mengder med giftholdig vann ble sluppet ut fra Aluscan og rett ut i fjorden. Dette var første gang Høyesterett dømte bedriftsledere til ubetinget fengselsstraff for miljøkriminalitet. Selskapet drev med gjenvinning av avfall fra aluminiumindustrien.

Fjorden fikk nok en påkjenning og et skogbelte var tydelig preget av sviskader på vegetasjonen. Det siste skyldtes utslipp av ammoniakk. Folk som bodde i grenda Raudsand sleit helsemessig med utslippene. Heldigvis tok det slutt.

Lagring av farlig avfall i fjellet og utslipp til sjø og luft har vært en trussel for miljø, befolkning og helse. Tingvollfjorden er blitt herjet med av mange useriøse aktører. Med historien som ligger bak, her er det ikke plass til mer dritt – og det bør ryddes og ordnes i det som ennå flyter rundt. Det er klokt å redusere ambisjonene for nye utbyggingsplaner av deponi.

Molde kommunestyre bør passe på å holde orden også ved sin yttergrense i øst slik at dette ikke blir en bakgård for Rosenes by. Vi andre, skal sette båten på vannet og finne tilbake til de gamle mea.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.