De fleste aktørene i norsk fotball har irritert seg mye over kamputfallet i den første play-off kampen mellom MFK og Ferencvaros.
Av HAUGEN og medforfattere OSKAR SOLENES og OLAV HAUGE
Jeg skal innrømme at jeg ble litt irritert selv, men etter intens tankevirksomhet og lange diskusjoner med et team i intens konsentrasjon, har optimismen vendt tilbake. Joda, de to akk så omtalte straffesituasjonene inneholdt godt rom for å forbanne både spanske dommere og VAR. Men, i denne situasjonen er det mye mer interessant å vurdere de to alternative kamputfallene – 3-2 eller 3-3.
3-3 og uavgjort ble som kjent det offisielle resultatet, mens de fleste nok er enige om at MFK burde vunnet 3-2. Den siste straffen til Ferencvaros burde definitivt aldri blitt gitt – i alle fall ikke når dommeren ikke valgte å blåse for Leke James skudd i armen på en Ferencvaros spiller tidligere i omgangen. De fleste kommentarene indikerer også at den etterhvert så diskuterte handsregelen og dommere og VARs fortolking av denne er helt på villspor.
Vi oppe i høyden ser imidlertid situasjonen ganske så annerledes. Vi er, riktignok etter noe diskusjon, skjønt enige om at det er langt mer fordelaktig for MFK å reise til Budapest med 3-3 og uavgjort som resultat, enn 3-2 og seier.
Hvordan kan vi trekke en slik kontraintuitiv konklusjon. Det må da være bedre å lede enn ikke å lede? Ikke i denne situasjon. En 3-2 ledelse vil med sannsynlighet lede til at laget vet at når det blåses i fløya i Budapest er man i gruppespillet i Champions League. Ikke all verdens psykologer, enten de heter Stål Bjørkly eller noe annet, makter å forandre dette faktumet.
Og verre enn det; jo lengre tid som går og det står 0-0, jo nærmere er man det forjettede gruppespillet. Hva er det typiske som skjer i slike kamper? Jo, vi har sett nok slike kamper.
Laget som leder fra første kamp holder nullen, men til slutt scorer motstanderlaget, og eventyret er snipp snapp ute. Derfor er det faktiske utgangpunkt perfekt.
Vi kommer helt sikkert til å spille i 4-5-1, defensivt som bare juling, men laget vet at det må scores. Denne vissheten er helt nødvendig for at en slik scoring skal kunne komme. Selvsagt har vi ingen garantier, men her oppe på toppen er det unison enighet om at det utgangspunktet vi endte med er klart å foretrekke framfor alternativet.
Det er interessant at «syndebukken», unge Brynhildsen, har slik teft og taktisk-strategisk intuisjon. Han valgte jo å stå oppreist i situasjonen som ga straffe isteden for å hive seg ned for å unngå straffe. De fleste er vel kjent med den spanske dommerens argumentasjon for hvorfor han ikke blåst straffe for Molde: Spilleren fra Ferencvaros falt når ballen traff hånda. Unge Brynhildsen holdt imidlertid hodet kaldt og resonnerte lynraskt, som oss, at 3-3 er et langt bedre utgangspunkt. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at Brynhildsen, ifølge ryktene, har startet på en bachelor i Sport Management ved HiMolde. Her snakker vi mental kapasitet så det holder.
Vi ser derfor optimistisk og med glede fram mot returkampen i Budapest i morgen. Vi får tro at helgas resultat mot Sandefjord var en slags «arbeidsulykke», eller kanskje aller helst et utspekulert taktisk valg fra Erling Moes side for å lulle ungarerne inn i den tro at MFK er totalt ute av form, og at tirsdagens seanse blir av den lette sorten.
Vi garanterer selvsagt ikke avansement, men om vi skal være helt ærlige, og det skal man jo, så tror vi på avansement. I alle fall om Kjell Inge Røkke skjønner når penger skal brukes, og brukes riktig.
Heia Molde!
–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.