Det er mange som peker på høyere utdanning som en viktig bidragsyter til vekst, innovasjon og entreprenørskap. Enda flere har forslag til hvordan vi som jobber i sektoren best kan løse denne oppgaven.
Av STEINAR KRISTOFFERSEN
Dette er en diskusjon som er viktig, og som flere av oss ved høgskoler og universiteter og i forvaltning og næringsliv burde engasjere oss i. Denne kronikken er en invitasjon til det.
I UH-sektoren (universitet og høgskole) er det mange som er skeptiske til «innovasjon», både som konsept og praksis, særlig når det snevert tolkes som å være oppfinnere eller utvikle nye tekniske løsninger. De peker på at vår jobb ikke er å være en ukritisk underleverandør til næringslivet eller markedene.
På den annen side har særlig universitetene alltid vært en del av den etablerte samfunnsstrukturen. Enten vi blir finansiert av kirken eller adelen, som typisk var tilfellet for noen av verdens høyest meritterte universiteter i middelalderen, eller næringslivet eller staten, er det påregnelig at finansieringen medfører noen forventninger som vi skal innfri.
Nå er behovet for innovasjon, nyskaping og «den neste oljen» opplevd å være stort i samfunnet rundt våre institusjoner. Spørsmålet er om vi er i stand til å møte disse nye forventningene. Og om vi er det, er spørsmålet om det er det samfunnet er best tjent med at vi gjør?
Høgskolene skal selvfølgelig uansett fortsette å være nysgjerrige og kritiske. Samfunnet trenger noen som stiller de vanskelige spørsmålene. Min påstand er at dette i seg selv ikke er i konflikt med å være relevante og oppfinnsomme i samarbeid med arbeidslivet. Når det inviteres til en diskusjon på denne måten, er det vanligvis ingen som mener det motsatte. Men i praksis er det alltid mer problematisk, og det er sterke synspunkter på hvordan vi kan være med å bidra til innovasjon og entreprenørskap. Uenighet kan være bra, men i dette tilfellet har den så langt ikke ført til at universiteter og høgskoler blir sett på som innovasjonsaktør og et miljø som skaper entreprenører. Det er det verdt å se litt nærmere på.
Det tradisjonelle synet på innovasjon er som et fenomen med utgangspunkt i en identifiserbar «oppfinnelse». Den skjer da gjerne innenfor grunnforskningen. Enten som en veldig uventet oppdagelse eller etter å ha brukt svært lang tid på å løse et vanskelig abstrakt eller teoretisk problem som kan inngå i en nyttig anvendelse. Anvendelsene testes så gjerne først ut i instituttsektoren for krevende kunder av anvendt forskning, før de med noen færre barnesykdommer kan bli en del av tjenestene til et konsulentselskap og senere produktifiseres. Endringer i rammebetingelsen, som f.eks. deregulering av markeder eller «den perfekte matchen» med andre innovasjoner, fører så i noen tilfeller til at oppfinnelsen tilpasses andre forretningsmodeller og «sørvisering»
En slik lineær modell med klart definerte modeller er besnærende fordi de gjør det lett å identifisere og kritisere aktørene med ansvar «oppstrøms», og å be om økt innsats for at tilfanget av idéer, patentforslag og generisk teknologi skal øke. Industrien vil ofte ønske seg bedre og billigere tilgang på teknologi, helst som en tjeneste som blir belønnet etter ytelse eller fortjeneste. Og industrien vil ofte si at den anvendte forskningen skal engasjere seg i industriens prosjekter for å virkeliggjøre løsninger som kundene «virkelig trenger» med innspill fra tidligfase-forskning, men med utgiftene delt mellom industrien og staten gjennom virkemiddelapparatet. De som driver med grunnforskning kan i sin tur kan ønske seg rausere bevilgninger til utstyr og stipendiater. Problemet er bare at dette ikke virker så godt som andre aktører skulle ønske.
Det er selvfølgelig mulig å forbinde aktørene i diagrammer med nye bokser og piler, løkker og nivåer, i avanserte økosystemmodeller, men det forandrer ikke mye om vi ikke også diskuterer rollene vi har, forventningene og hver enkelt aktørs perspektiv og tilgang på kompetanse. Er vi godt nok tilpasset fremtidens behov og forventninger?
Vi kan se på alternative forståelser av innovasjonsaktørene, for å tvinge frem litt overraskende tolkinger og forventninger. Mange institusjoner i UH-sektoren vil gjerne utvikle nasjonale programmer, prioritere disiplinfag og bygge egen kompetanse og status på en evolusjonær måte – uten at volumet nødvendigvis øker. Kvalitet er viktigere enn kvantitet. Det skaper forskjeller først og fremst i status. Internasjonale akkrediteringsordninger og rangereringer understøtter tiltak for å klatre på listene. De store institusjonene har gjennom sin historie og sitt meritterende akademiske varemerke et forsprang på nye institusjoner som er vanskelig å ta igjen. Publisering i meritterende tidsskrifter er det viktigste parameteret, ikke patenter, anvendt forskning eller ekstern finansiering som øker kapasiteten. De fleste forbinder nok UH-sektoren med denne type universitet.
Andre institusjoner vil gjerne søke seg tett på virksomheter i sin region ved å opprette det som oppfattes som relevante studieprogrammer og bidra til et industrielt miljø med samlokalisering av nye og gamle bedrifter. De har lettere for å se seg samarbeide med inkubatorer og gründercamper, og er ikke fremmed for å søke finansiering fra stadig nye kilder. De utvikler etter- og videreutdanningsprogrammer i takt med det som etterspørres. Da blir det lett en sterk kobling mellom lokalt næringsliv og institusjonen, og institusjonens suksess innebærer anerkjennelse lokalt snarere enn internasjonal status. Disse institusjonenes varemerker er sterke fordi de ses på som relevante og omsettelige, snarere enn at ingen andre har samme kapasitet. Det er lettere for slike institusjoner å få samarbeidsavtaler med industrien i sin region, men at institusjonen er industrinær kan også gjøre det vanskeligere å finne på noe helt nytt på selvstendig grunnlag.
Til slutt vil jeg beskrive en høgskole av den progressive typen – noen vil kanskje si rastløs eller overambisiøs, som driver egne innovasjons- og entreprenørprosjekter. Her prioriteres forskning og undervisning i tråd med om det bygger på eller bidrar til et regionalt fundament, som igjen kan utnyttes til å gi en unik profil. Med dette utgangspunktet kan institusjonen søke egne patenter, lisensinntekter gjennom avtaler med «spin-off»-selskaper eller eget eierskap. Massiv rekruttering for å få stadig flere ansatte og studenter ses på som å ha en egenverdi og skape muligheter. Nye fagområder eller studieprogrammer i porteføljen truer ikke enkeltpersoners eller -miljøers posisjon og status, fordi antagelsen er at økt aktivitet gir bedre ressurstilgang og at det ikke fins statiske grenser for hva som kan tilflyte nettverket som institusjonen inngår i. Denne typen institusjon ligger langt fra oppfatningen de fleste har av klassiske universiteter, men det betyr vel nødvendigvis ikke at den trenger å være i konflikt med samfunnsoppdraget, som er å utdanne, forske, formidle og debattere?
Mitt innspill er ment for å oppmuntre til diskusjon om arbeidsdelingen i innovasjonssystem, og bidra til at vi i fellesskap finner frem til hva vi kan gjøre for å skape mer innovasjon og flere spennende bedrifter. Jeg vil gjerne invitere forvaltning, arbeidsliv, bedrifter og organisasjoner med på et samarbeid som innebærer at virksomhetene må presentere seg og sine opplevde utfordringer og problemer for oss.
Kanskje kan forskere eller studenter hos oss ha overraskende gode løsninger allerede nå.
–> Kronikken er skrevet i anledning Forskningsdagene 2020. Den er tidligere publisert i Romsdals Budstikke og Tidens Krav.