Ny forskning tyder på at folk verdsetter tiden sin mye høyere enn de sier de gjør.
Av EIVIND TVETER
Skal man vurdere samfunnsøkonomisk lønnsomhet av vegprosjekter basert på hva folk sier at de vil gjøre eller hva de faktisk gjør? Tilnærmingen kan gi ulike resultater.
«Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke.»
Dette skrev Ibsen om Peer Gynt. Nyere forskning tyder på at mange er som Peer, i hvert fall når det gjelder hvor mye vi synes tiden er verdt når vi kjører bil. Vi kan undersøke hva folk tenker, ønsker og vil, men hvis vi ser på hvordan folk velger reiserute, får vi andre resultater. Da ser det ut til at tiden vår kan være dobbelt så mye verdt som vi sier.
Denne forskjellen i verdien av tid har stor betydning for samfunnsnytten av for eksempel Møreaksen.
Verdien av spart reisetid er den viktigste faktor for samfunnsnytten av et transportprosjekt. Denne verdien kan (litt forenklet) undersøkes på to måter. Man kan stille hypotetiske, men realistiske spørsmål: Vil du velge en rask vei hvor du må betale bompenger eller en tregere vei som er gratis? Folk får vite reisetid og kostnader knyttet til disse alternativene før de svarer. En annen innfallsvinkel er å se på hvilke ruter folk faktisk velger.
Til nå har de fleste studier vært basert på hva folk svarer at de vil gjøre. Beregning av samfunnsøkonomisk lønnsomhet for vegprosjekter er derfor basert på spørretilnærmingen.
Fordelen med hypotetiske spørsmål er at forskeren har god kontroll over situasjonen og kan håndtere dette som et eksperiment. I tillegg kan en se på alternativer som ikke finnes i dag, som selvkjørende biler. Dersom folk gjør det de sier de skal gjøre, burde begge fremgangsmåtene gi noenlunde like svar.
Nyere forskning tyder på at en får vesentlig lavere verdi av reisetid hvis en spør folk enn dersom man observerer det de gjør. I tillegg er det fare at de svarer taktisk på spørsmålene. Dette kan være fordi enkelte vil markere at de er motstandere av bompenger eller fordi noen svarer det de tror er politisk korrekt.
Alternativet med å se på hva folk gjør er krevende, men en studie publisert i år (Møreforsking-rapport nr. 2004) viser at det er mulig. Denne studien tyder på at verdsetting av tid er en del høyere enn det typiske intervjumetoder finner. Resultatet tyder faktisk på at folk verdsetter tiden sin dobbelt så høyt som de sier de gjør. Dette er riktignok en enkeltstudie, og flere tolkninger av resultatene er også mulig.
Høyere tidsverdi betyr høyere nytte av vegprosjekter. Dette gjelder særligprosjekter på strekninger med mye arbeidsreiser. Grunnen er, som nevnt, at verdien av spart reisetid (sparte timer ganget med verdien av en time) har mye si i slike analyser.
Lignende problemer får vi også i andre situasjoner. For eksempel kan det være aktuelt å se på betalingsvilligheten for natur. Dette er aktuelt i forbindelse med om en skal bygge tunnel eller ikke for den siste biten av en ferjefri E39 inn mot Molde. Her vil vi sikkert også få ulike verdsettinger avhengig om en ser på hva folk sier, enn hva de gjør.
Vi får dessverre aldri noen fasit på hva som er den riktige verdien av reisetid. Dette er én av mange grunner til at samfunnsøkonomiske analyser er usikre. I tillegg til verdien av tid er det en rekke andre usikre faktorer, for eksempel hvor lenge vi kommer til å ha bruk for ny infrastruktur. Ser vi tiår fremover er både verdien av tid og levetid på prosjekter høyst usikre. Vi vet ikke hvordan eller hvor mye vi vil forflytte oss om noen tiår. Men holder vi søkelyset på nåtiden, så ser det ut til at samfunnsøkonomiske analyser undervurderer den kortsiktige gevinsten av nye prosjekter.
Det er altså ikke bare Peer Gynt som har problemer med å gjøre det han tenker, ønsker eller vil. Detter gjelder også for hvordan vi tenker rundt betalingsviljen for redusert reisetid på vei til jobb.
–> Kronikken er skrevet i anledning Forskningsdagene 2020. Den er tidligere publisert i Romsdals Budstikke og Tidens Krav.