Aldri så galt at det ikke er godt for noe, lyder et gammelt nordisk ordtak. Da burde det kanskje også være slik at om noe går skikkelig, forferdelig galt, har det kimen til voldsomme, eventyrlige forbedringer i seg.

Nå, midt inne i Covid-19-pandemien er vi inne i noe forferdelig galt. Økonomien er på fullstendig lavkonjunktur, og mange bransjer står i fare for komplett utradering. Når kunder verken får lov til eller har særlig lyst til å kjøpe produkter er det som kjent vanskelig å opprettholde produksjon og sysselsetting.

Det går knapt nok en dag uten at politikerne strør milliarder av oljefondet ut til trengende både i øst, vest, syd og nord. Og selv om vi foreløpig er heldige her i Norge, oljefondet er som kjent ganske så stort, har alle ting en ende, til og med et oljefond.

Men, poenget med dette innlegget er selvsagt ikke å begrave seg i det negative. Tvert imot, som alltid er det optimismen og det positive som interesserer teamet på toppen av Haugen. Og denne gangen har krisa mer enn tydeliggjort rasjonaliserings- og forbedringspotensialet i akademisk virksomhet.

Dette er selvsagt ikke noe nytt, mange har allerede skrevet mye om hvordan informasjonsteknologi kan (og bør) anvendes blant annet. i produksjon av forskning og undervisning, og det voldsomme uforløste potensialet som ligger i nytenking i vår bransje.

Poenget med denne krisa er at vi har blitt tvunget til å utforske dette potensialet i praksis. Vi har måttet gjennomføre hjemmekontor, Zoom-undervisning og hjemmeeksamen i stor stil.

Og underet over alle under, det gikk jo helt fint. Ikke bare gikk det helt fint, enkelte (undertegnede inkludert) oppdaget faktisk at dette var en langt mer behagelig arbeidsmetodikk.

Fravær av studenter og brysomme kolleger ga faktisk en suveren arbeidsro, og forskning som tidligere kunne ta måneder, ble plutselig unnagjort på uker. Herlig!

Det største spørsmålet var vel om hvilken verdi eksamenspapirer fra hjemmeeksamener med alle mulige hjelpemidler hadde, og om markedet ville akseptere slike. Akkurat et slikt problem må det faktisk en slik krise til for å teste ut. Igjen skjedde underet. Ingen har stilt et eneste spørsmål om studentene ble tvunget til å lære det nødvendige, selv om de fikk lov til å bli vurdert på helt nye måter. Og, det blir heller ikke stilt noen spørsmål i framtida, for eksamenssommeren 2020 er historie, og dermed presedensgivende.

Det aller største problemet for en total reorganisering av høyere utdanning og forskning er dermed ryddet av veien ­– ene og alene som et resultat av pandemien. Hvorfor trenger vi utdanningsinstitusjoner når den enkelte faglige ansatte lett kan undervise så mange det måtte være, og til og med (troverdig) evaluere læringsutbyttet via en digital hjemmeeksamen? Hva skal vi da med massiv læringsinfrastruktur som kantiner, kontorer, bygninger og administrasjon?

Dette innebærer enorme samfunnsmessige besparingsmuligheter. Vi kan faktisk legge ned alle slike institusjoner umiddelbart og la markedet tilordne riktige studenter til riktige forelesere helt uten innblanding. Det er nemlig ikke slik at det er Harvard, Stanford eller NTNU som er produktet studenten kjøper. Det er de individuelle professorer, førsteamanuenser og høgskolelektorer ved disse institusjonene som studentene faktisk kjøper produkter av.

Med vår nyvunne kunnskap om praktisk mulig langdistanselæring og -evaluering framstår rimeligvis det institusjonelle som et helt unødvendig og fordyrende ledd. Dette er selvsagt kjedelig for de administrativt ansatte ved institusjonene, som må finne seg annet å bruke tida på, samt for den delen av bygningsindustrien som bygger og vedlikeholder universitetsbygg.

Men, aktivitet som åpenbart ikke har livets rett skal vi vel ikke tviholde på?

Enkelte vil kanskje ha innvendinger knyttet til mangel på akademiske miljø, fysiske diskusjoner mellom faglærere, forskere og studenter. Men, vi som etterhvert har vært i bransjen noe tid, vet jo at dette er den rene staffasje. Ny kunnskap kommer alltid fra individet. Samarbeid er kun et nødvendig onde, og den såkalt interne faglige diskusjonen begrenser seg – som alltid – til at professor Haugen forsøker å overbevise professor Gammelsæter om økonomisk vitenskaps overlegne kvalitet i forhold til sosiologiens, mens professor Gammelsæter fortsetter å argumentere mot økonomisk vitenskap som forenklingens absurditet.

Kort sagt, den grenseløse forakten mellom ulike fagdisipliner umuliggjør, som den alltid har gjort, et hvert mulig forsøk på å skape samarbeidssynergier.

Nei, la oss ønske den nye tid velkommen! En tid uten fysisk kontakt med brysomme kunder, eller studenter som særlig konservative aktører i bransjen ynder å kalle dem. En tid uten plagsomme kolleger som bryter av eller aldri får gjort ting ferdig. For ikke å smakke om alle møtene vi slipper.

Nå har vi kun møter (digitalt) om vi vil ha møter. Når institusjonene forsvinner vil selvsagt også de institusjonelle møtene (akk og ve hvilken forbedring å bli kvitt disse) forsvinne. Det eneste som irriterer meg nå, er at jeg dessverre er født litt for tidlig. Jeg rekker rett og slett ikke å få oppleve den nye tid. Desto triveligere for mine etterkommere – kos dere!

Alle her på toppen av Haugen ser inderlig fram mot oppgjørene mot Arsenal i Europaligaen. Heia Molde!

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.