Etter fire år hvor Donald Trump har kunnet konstruere en virkelighet om at han er uovervinnelig og motstandere tapere. Med et valgnederlag blir han konfrontert med en virkelighet hvor det er han som er taperen. Det kommer til å gjøre vondt.

I en uke sterkt preget av det amerikanske valget er det vanskelig å skrive om noe annet. Det er et drama som utspiller seg over dammen som er umulig ikke å bli fanget av. Så skal det innrømmes at jeg er blant de mange som har vært hekta en god stund. De siste månedene har fjellturene mine fått følge av podcaster som FiveThirdyEights Politics, Left, Right & Center, Can He Do That?, Trump mot Verden, og tilsvarende. Serier og dokumentarer om det amerikanske samfunnet og de to tilårskomne kamphanene i stormakten i vest har blitt slukt begjærlig og har satt andre aktiviteter og huslige sysler til side.

Alt har bygget seg opp som et stort crescendo til valgnatten til 4. november. En tvilsom magefølelse i dagene før var omsider overbevist av fakta fra de mange durkdrevene statistikerne. Dette skulle bli et «landslide» for Biden. Jeg var klar som et egg, rigget meg i godstolen med iPad’en og godsaker, og med favorittølen på kjølen. Dette skulle gå veien!

For fire år siden, da natt gikk mot dag den 9. november, satt jeg i bilen på vei til Trondheim for å delta på et møte. Radioen sto på, og vi fulgte interessert på utviklingen i det amerikanske valget. Skråsikkerheten på seier til Hillary Cinton ble erstattet med vantro. Da Tyholt-tårnet nærmet seg i det fjerne ble det klarert at dette faktisk gikk veien for Donald Trump. Fyren som i et lydopptak publisert bare et par uker før valget hadde sagt «grab ’em by the pussy». Kandidaten som brukte begreper som «croocked Hillary» og «nasty woman» om sin motkandidat.

Reporterne på radioen var satt helt ut. Hvordan kunne det være mulig?  Statistikken i forkant hadde ikke levnet Trump store sjansen. Hillarys glasstak ble ikke knust, tilhengerne gråt, og foran oss lå fire år med absurd teater i det uforutsigbare landskapet hvor skillet mellom gode og dårlige verdier, sant og usant, var visket ut.

Men i år var vi bedre forberedt. De velgerne som det ikke var tatt høyde for ved forrige presidentvalg hadde blitt inkludert i de nye modellene, som lovte 90 prosent sjanse for demokratisk seier, The Economist faktisk oppe i 95 %. Det var bare å lene seg tilbake og virkelig nyte at den vulgære, ubehøvlede og inkompetente figuren av en president skulle få tørke av seg seierssmilet sitt. Han som forakter tapere, uansett om de var krigsveteraner. Forventningsfull kunne jeg se for meg Bidens innsettelsesseremoni. Ville Donald klare å være like høflig som Obama var januardagen i 2017?

Jeg holdt ut til halv tre valgnatta. Da falt Florida, og jeg tuslet øltørst og slukøret i seng. Dette ble slettes ikke det som skulle skje. Morgenen etter var situasjonen uavklart og spent. Trump holdt en famøs tale hvor han har erklærte seier, og hevdet at demokratene jukser og prøver å ta seieren ham. Han sa at han skulle gå til høyesterett for å få stoppet opptelling av de mange stemmene som enda gjensto. Det sjokkerende var at ingen egentlig var så veldig sjokkerte over en slik tale.

Vi hadde blitt vant til en president som stadig presenterte løgner og utfordret demokratiet. Som allerede i valgkampen hadde annonsert at om han tapte, så var valget rigget.

Utover onsdagen vendte frustrasjonen over Trumps fremmarsj seg til et stadig stigende håp etter hvert som de berømte poststemmende ble telt. Ut på ettermiddagen overtok demokratene ledelsen i Michigan og poden kom hjem fra skolen og kunne energisk fortelle at om Biden i tillegg til Michigan vant Wisconsin, så trengte han bare Nevada for å vinne,  – uten å være avhengig av tipping-point staten Philadelphia!  Rundt midnatt natt til den 5. var det klart at Michigan og Wisconsin var i boks, og Biden trengte bare en stat til for å nå målet på 270 valgmenn.  Litt senere kunne NRK formidle at Arizona ikke var helt sikker for Biden likevel. Dette kom til å ta tid. Nå, snart tre døgn etter valget holder USA og resten pusten, spent på utfallet. Det ser unektelig bra ut for Biden, men ingen tør å forskuttere seieren.

Hva gjør så en president som ikke tåler å tape? I hans verden er det bare han som kan vinne. For en som ser ned på tapere fins ikke andre mulige utfall. Om noe skjer som ikke passer inn i den forestillingen, så gjelder det å konstruere en ny sannhet, som han gjorde valgnatten ved å utropte seg som den rettmessige vinner. Alt annet ville være svindel og tyveri.  Dette ble fulgt opp med en intenst twitring om at han gjorde krav på seier for flere stater, blant annet Michigan. I de vippestatene hvor utfallet går i retning Biden har hans valgkampsorganisasjon gått til søksmål, hevder å ha bevis for at det er utstrakt valgfusk i de stater hvor stemmene ikke går i hans retning. Han finner seg rett og slett ikke tape.

Dette teateret minner om en scene fra Wolf of Wall Street, en sammenligning mellom Jordan Belfort (spilt av Leonardo DiCaprio) og Trump som ble gjort i en episode av poscasten Trump mot verden. Belfort, en aksjemegler fra Wall Street som gjennom sitt firma hadde utført omfattende svindel, hadde inngått en avtale med FBI om å forlate firmaet og holde seg unna aksjehandel for å unngå straffeforfølgelse. I siste liten ombestemmer han seg og holder en flammende tale til sine kollegaer. I’m not fucking leaving! The show goes on! This is my home!…They’re going to need to send in the National Guard or fucking SWAT team ‘cause I ain’t going nowhere!”

Den som kjenner historien vet at den beslutningen straffet seg, og Belfort ble senere dømt. Som så ofte i amerikanske filmer seirer rettferdigheten. En god slutt hvor sannheten og de gode folka stort sett alltid seirer. Der hvor bøller og løgnere taper.

Det har visst endret seg «over there», for det fins tilsynelatende ikke noe som ligner objektive fakta eller noe som kan kalles sannhet lengre. Thomas Seltzers serie UXA gir et godt innblikk i dette. I den siste episoden, kalt det Det amerikanske marerittet, besøker han fetteren sin i Kansas og hans søster som bor i Texas. Fetteren er demokrat og følger med på media som New York Times og Huffington Post, og mener at Fox News er fake. Kusinen på den andre siden er Trump-tilhenger og får sin informasjon om politikk gjennom Fox News og sosiale medier, som gir det hun og hennes venner mener er sannheten. Hun referer til sannheter som at Obama ikke var født i USA og at Clinton-ekteparet er med i en barneprostitusjonsring. Hennes oppfatning er at det er demokratene som har skapt splittelse i USA. Broren på sin side mener republikanerne har skylda. Søster og bror lever i ulike miljø som har konstruer totalt ulike virkeligheter.

Seltzer viser til medias ansvar for at folk har så ulike og polariserte oppfatninger om hva som er sant og virkelig. Siden Reagan i 1987 avskaffet den såkalte «Fairness»-doktrinen som påla media å være objektive, nøytrale og pålitelige, har media stått fri til å fremstille virkeligheten som de selv har ønsket. Media har ønsket polarisering, for polarisering og konflikt øker seertall, som igjen tiltrekker reklamepenger. For å få til polarisering tas alle skitne triks og løgner i bruk, og splittelsen øker med beskyldninger på begge sider. Kanskje det er slik som det er blitt sagt[1]: «Det er ikke Trump som har skapt kaoset, det er kaoset som har skapt Trump».

Vi ser en president i fri dressur som mener at han ikke behøver å forholde seg til en virkelighet hvor valgresultatet nå går i hans disfavør. Mens jeg før har tenkt at hans drøye påstander, for eksempel om korona, var en bevisst strategi for å tekkes tilhengerne, viste talen natt til 6. november en president som så ut til å tro på en virkelighet uten forankring i realitetene.

Spenningen knytter seg nå til hva han kommer til å gjøre når han omsider kommer til punktet hvor løgnene ikke fungerer. Når han endelig må konfrontere sannheten og virkeligheten, sitt Waterloo[2]. Kommer han til å pakke sakene sine og forlate det ovale kontoret med verdighet, eller kommer vi til å oppleve en urolig og kaotisk sorti?

Hans modus operandi tyder på det siste. Because he’s not fuckin leaving! I alle fall ikke uten kamp. Deretter får vi håpe på en god gammeldags amerikansk slutt hvor de rettskafne står frem og redder sivilisasjonen.

[1] Sitat fra Thor Steinhovden i NRK.

[2] Michael Moore, Facebook 5. november 2020

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.