«Halvstudert røver» var et uttrykk som ble satt på meg som nyutdannet sivilingeniør. Merkelappen kom fra min nye sjef, som var gammel ringrev og gründer i den bransjen jeg siktet meg inn mot.

Jeg ble en smule fornærmet der jeg satt med min blanke NTH-ring, helt til jeg oppdaget at det ikke bare var meg som var halvstudert. Ifølge ringreven gjaldt det alle oss nyutdannede ferskinger som kom fra det han kalte for «Gløshaugen videregående». På mange måter hadde han jo rett, bortsett fra det med røvere da. For mens våre hoder var ganske fulle av teorier og matematiske modeller, hadde vi begrenset praktisk innsikt om akkurat det denne ringrevens bedrift og andre bedrifter holdt på med. Vi var faktisk halvstuderte.

Utdanningen hadde lært oss å lære, til å søke innsikt. Til å kjenne på følelsen av å være forvirret og mangle forståelse, helt til sammenhengen plutselig åpenbarte seg. Til å undres, gruble og diskutere med medstudenter og forelesere. På terskelen av det litt fjerne arbeidslivet var det kanskje dette noe uhåndgripelige som var vår viktigste ballast. For det var ikke så lett å se relevansen av Maxwells ligninger og andre herligheter i det praktiske liv utenfor universitetets murer. Vi hadde så vidt startet vår livslange læring.

I dagens politiske landskap ville en kanskje si at vi nyutdannede manglet det som kalles «arbeidslivsrelevans». Den gang var det imidlertid ikke så mye mas om slik relevans, for det handlet mest om hvilken institusjon du kom fra, og hvilken profesjon du tilhørte. Da jeg kom ut i arbeidslivet forsto jeg at mange bedrifter var mer opptatt av hvilke egenskaper de nyutklekkede kandidatene hadde, enn at det var en perfekt faglig match.

Nå er det visst andre tider, og akademia har de senere årene blitt møtt med et økende krav om arbeidslivsrelevans. I fjor lanserte et knippe politiske partier et forslag om at finanseringen av høyere utdanning skulle knyttes til relevant arbeid etter endt studie, samt opprettelse av mindre og fleksible emner som arbeidslivet etterspør [1]. Av forståelige grunner ble dette møtt med motbør fra akademia. For hva er nå relevans, lissom? [2]

Koronapandemien har gjort dette spørsmålet enda mer aktuelt. Institusjoner i høyere utdanning har blitt bedt om å rigge til korte digitale kurs for koronarammede arbeidstakere. Noen institusjoner har logret av glede og snudde seg kjapt rundt for å levere. Ikke så verst i en krevende tid da akademia allerede var satt på prøve, siden all undervisning, eksamensavvikling og studentkontakt skulle skje på digitale plattformer. Å ivareta studenter som allerede var i et utdanningsløp skulle en tro var krevende nok. For å sukre pillen er det blitt lyst ut statlige midler til såkalte fleksible utdanningstilbud, hvor institusjoner i høyere utdanning og andre utdanningstilbydere har kunnet søke midler for å starte opp digitale tilbud. Disse kursene skal levere «arbeidslivsrelevant kompetanseutvikling».

Debatten om denne typen tilbud er i den brede debatten blitt satt inn i en større ramme som så fint kalles livslang læring. «Vi må satse på kortere kurs og seminarer og sørge for at vi er relevante for samfunnet og arbeidslivet», uttalte statsminister Erna Solberg (H) på Kontaktkonferansen tidligere i år [3]. I dette utsagnet ligger det noen interessante antakelser. En av dem er at kortere kurs og seminarer er bedre for arbeidslivet og dermed livslang læring. Den andre synes å være at universitetene i dag ikke er relevante nok. Endelig kan det virke som at hun tenker at læring kun foregår ved utdanningsinstitusjoner og ikke gjennom andre aktiviteter som vi mennesker bedriver gjennom et liv. For å få til livslang læring må vi i akademia endres til å bli mer relevante, mener hun og andre politikere. Akkurat hvordan vi skal endres fremstår fremdeles som uklart.  Det som imidlertid er klart for Erna, er at dette er en oppgave for offentlige finansierte universiteter: «Hvis ikke vil private aktører ta over dette feltet, og det vil være dumt», mente hun. Så her er det bare å brette opp armene og levere.

Sentrale aktører innenfor vår sektor har vært skeptiske til denne utviklingen, med god grunn. Innvendingene spenner seg fra praktiske hensyn til å være av mer prinsipiell art. Rent praktisk trengs det faglige og andre ressurser for å gi et slik tilbud. Rektor ved UiO var bekymret for at dette kunne gå på bekostning av grunnutdanningene [4]. Det ble også stilt spørsmålstegn ved kompetansen til dem vi skal tilby utdanninger til. Prinsipielt handler det om hva vi innen høyere utdanning egentlig skal drive på med.

Høgskolen i Molde kaster ikke bort unødig tid på kjedelige debatter om kapasitetsmessige eller prinsipielle sider ved sånne initiativ. Ei eller hvordan vi forstår begrepet arbeidslivsrelevans. Vi er jo små og fleksible og kan snu oss rundt raskt når politikerne ber oss om å gjøre det. Det er jo en stor fordel med å være en selvstendig liten institusjon innen høyere utdanning.

I en artikkel i lokalavisa kunne vi nylig lese om hvor flinke vi er til å gjøre akkurat det som Erna & co har bedt om [5].  Allerede sommeren 2020 lanserte Høgskolen raske og nettbaserte kurs til arbeidsledige som følge av koronapandemien, og en ny runde kom på begynnelsen av dette året.

Ifølge artikkelen kunne rektor fortelle at vi har hatt en «formidabel økning» i disse kursene, og at han «nesten er overrasket» over at opplegget har blitt så populært. Den overraskende suksessen forklarer rektor med at «vi også greier å fange opp deltakere som ikke har generell studiekompetanse fra før av». Han peker videre på at det er veldig bra for oss som institusjon, for kursene gir oss en «fantastisk mulighet til å teste ut nye konsepter», samt at kursene «handler om innovasjon og forandring – både for høgskolen, deltakerne og næringslivet». Vi er et utstillingsvindu for hvordan dette skal gjøres.  Skeptiker har bare ikke forstått hvor enkelt og greit dette kan gjøres. Nok en grunn til å se til Molde!

Ut over at dette er tilsynelatende korte kurs som politikerne har bedt om, sier artikkelen lite om hvordan vi har tolket kravet om arbeidslivsrelevans i disse kursene. Ved nærere ettersyn viser det seg også at flere av disse kursene faktisk ble ledet og gjennomført av innleide eksterne, også innen fagområder hvor vi selv har omfattende kompetanse. Da kan en saktens lure litt på hvor arbeidslivrelevante og innovative vi faktisk blir av å levere disse kursene. Det setter i alle fall Ernas uttalelse om at det er for dumt om det ble andre som skulle ta denne oppgaven, i et noe underlig lys. Forsåvidt også rektors uttalelse om at disse kursene utvikler oss som institusjon. Om en vesentlig del av denne kursvirksomheten faktisk er dekoblet våre egne fagmiljøer, hvordan kan institusjonen da endres – om det er målet?

Relevans er et viktig begrep i denne sammenhengen. Om jeg har forstått Erna & co rett, så skulle jo disse kursoppleggene gjør oss mer relevante og fremtidsrettede. Da er det vel et poeng at vi som faktisk jobber ved institusjonen innen relevante fagområder faktisk vet hva som foregår i kursene?

Vi har sett en utvikling i akademia hvor det stilles stadig større krav om å levere forskningsbasert utdanning hvor publisering i internasjonale kanaler blir særlig vektlagt. Praksisnære fagfelt som for eksempel sykepleieutdanning har i økende grad blitt akademisert. Ved ansettelse og opprykk er som regel doktorgrad en minimumskvalifikasjon, og det kreves dyp kompetanse innenfor spesifikke felt med dokumentert forskning. De samme krav gjelder for å skaffe ekstern finansiering enten det er gjennom det norske virkemiddelapparatet eller EU-midler. For å sikre kvaliteten innen høyere utdanning undersøker og godkjenner NOKUT institusjonenes kvalitetssystemer, og går inn på enkelte studieprogram for å godkjenne kvaliteten i disse. Det skulle være unødvendig å nevne at vi har et veletablert system hvor det kreves generell studiekompetanse av dem som søker, for å kunne holde det nivået som kreves i våre utdanninger.

Kravene som blir stilt til oss innen høyere utdanning når det gjelder akademisk nivå, publisering og kvalitet vil en kunne påstå er konkrete og høye. Disse står i skarp kontrast til dette mer diffuse kravet om å levere disse såkalte arbeidslivsrelevante kursene, og illustrerer hvor sprikende krav vi i akademia stilles ovenfor.

På den ene siden skal vi være i internasjonal klasse innen forskningsbasert utdanning og har omfattende kvalitetssystemer som skal sikre dette. På den andre siden skal vi levere kjappe kurs, uten krav til akademisk innhold, forelesere, eller til studenters forkunnskaper.

I iveren etter å svare på behovene som politikerne har bestemt, finner vi raske løsninger som går utenfor fagmiljøene og de kvalitetssystemer som er utviklet innenfor institusjonen, med NOKUT som overordnet tilsynsorgan. Det viktigste blir å levere, fremfor å diskutere hva vi leverer, til hvem, og av hvem. Det betyr ikke at disse kursene nødvendigvis er dårlige. Poenget er at det vet vi ikke, for vi har ingen systemer for å sikre kvaliteten på disse kursene. Er det dette vi mener med arbeidslivsrelevans mon tro?

Jeg har luftet disse refleksjonene med noen kollegaer. Mange av dem trekker på skuldrene og sier at det sikkert ikke skader med denne typen kurs så lenge dette ikke påvirker arbeidet vårt med å bedrive det som universiteter og høgskoler egentlig skal gjøre. Politikerne blir jo fornøyde, siden de kan leve i den tro at virkemidlene deres har ført til at høyere utdanning er blitt såkalt arbeidslivsrelevant og dermed sikrer livslang læring. For dem som er opptatte av måltall og den slags, så kan en jo også glede seg over finere tall på ekstern finansiering.

Vi går alle gjennom livet som halvstuderte røvere. Tiden og konteksten endres, som gjør at det alltid er noe nytt å lære. De fleste bytter jobb flere ganger i livet, og opplever at det er mye nytt å sette seg inn i for å kunne fungere jobben. Nye verktøyer kommer, og gamle fases ut. Pandemier kommer og – forhåpentligvis – går. Miljøspørsmål blir debattert i samfunnet, og stiller nye krav til alle virksomheter. Vi møtes av raske løsninger på kompliserte problemer. Vi vet ikke hva som lurer rundt neste hjørne av trusler og muligheter. Hva som oppleves som nyttig og relevant er i stadig endring.

Vi i akademia skal gi våre studenter de verktøyer de trenger som gjør dem i stand til å lære og forholde seg til den mengden av informasjon de møter i et komplekst kunnskaps- og informasjonssamfunn, til å bli kritiske og reflekterte. Vi skal gjøre dem rustet til å møte de ulike rollene de skal innta i samfunnet, hvor en av dem er å være arbeidstaker.

En solid base i et fagfelt hvor studentenes kunnskap og innsikt utvikles over tid, gir dem et godt fundament for å møte nye kompetansekrav som de møter underveis i livet.  En kognitiv grunnmur, som rektor ved UiO kaller det [4].

Så er også vi i akademia en del av den tid vi lever i, og vi vil derfor aktualisere utdanningene og sette denne kunnskapen i kontekst. I de fleste fagområder reflekterer forskningen utviklingen i samfunnet. Et eksempel på dette er oppblomstringen av forskning relatert til bærekraft og COVID-19 innenfor mange ulike fagområder. Akademia er i stadig endring, på samme måten som andre deler av samfunnet.

Det er alt dette som jeg tenker relevans egentlig handler om. At vi tiltrekker oss studenter i ulike livsfaser- og situasjoner i våre eksisterende utdanninger og kurs, indikerer muligens at vi av mange oppfattes som relevante, også før kravene om arbeidslivsrelevans kom. Her fins allerede kvalitetssikrede utdanninger som er arbeidslivsrelevante og tilgjengelige for befolkningen.

Så kjære Erna, og dere andre som etterlyser relevans i høyere utdanning: Hva legger dere egentlig i begrepet? Kanskje er det smart å avklare det før vi diskuterer hvorvidt og hvordan institusjoner i høyere utdanning bør endres?

1. Schei, A. and Trædal, T. Uvanlig allianse krever nytt finansierings­system. 2020; https://khrono.no/uvanlig-allianse-krever-nytt-finansieringssystem/490349.
2. Seks professorer, rårdgivere, førsteamanunsiser og postdoktorer, Universitetet i Bergen. Relevans, lissom? 2020; https://khrono.no/relevans-lissom/494749.
3. Larsen, H. Erna ber universi­tetene legge om til kortere utdanninger. 2021; Available from: https://khrono.no/erna-ber-universitetene-legge-om-til-kortere-utdanninger/545465.
4. Tønnessen, E. and Larsen, H. Slår ring rundt universitetenes kjerne­oppgaver. 2021; https://khrono.no/slar-ring-rundt-universitetenes-kjerneoppgaver/547654.
5. Malm, F.L., Har tatt grep for arbeidsledige og permitterte: – Det har vært en formidabel økning i deltakelse, Romsdals Budstikke, 2021; https://www.rbnett.no/nyheter/2021/04/05/Har-tatt-grep-for-arbeidsledige-og-permitterte-%E2%80%93-Det-har-v%C3%A6rt-en-formidabel-%C3%B8kning-i-deltakelse-23746640.ece

–> Arild Hervik, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.