Sommerferien er definitivt over. Elever og studenter er tilbake i vanlig gjenge, døgnrytmen begynner å falle på plass og etter et rart år omgås vi andre mennesker igjen. Takk og lov for det!

Når vi omgås andre mennesker og ser hverandre, kommer det opp problemstillinger og irritasjonsmomenter som for meg viser at vi kanskje har tatt litt skade av å være mye alene og sitte på hjemmekontor et helt år, særlig med tanke på toleranse og fleksibilitet.

En venninne av meg som også jobber som leder, ringte meg her ved oppstart av skoleåret. Hun hadde ledet et møte og hadde satt opp «eventuelt» på agendaen på slutten av sakslisten. Dette med å sette opp «eventuelt» under et møte, skal jeg ta i annen spalte, for her er det mye å skrive om. Alle erfarne møteledere vet at «eventuelt» kan ødelegge et helt møte og gjerne resten av dagen.

Uansett, min venninne hadde kommet til «eventuelt» og spurte om det var noen som hadde saker til dette punktet. Flere saker ble diskutert, og med fem minutter igjen av møtetiden kom det fra en erfaren ansatt: «Hva skal vi gjøre med ansatte som kler seg utfordrende? Har vi ikke en kleskode her på huset?»

Min kollega ble noe perpleks og burde nok stoppet det hele før det ble en diskusjon, men det gjorde hun ikke. Dermed kom det frem noen meninger og holdninger i personalet, som både overrasket og irriterte.

Min kollega spurte «Hva menes med utfordrende?» Den ansatte sa da at korte skjørt, tettsittende klær og korte topper hvor litt av magen vises, var en klesstil som ikke passet seg for voksne ansatte, og avsluttet svaret med at dette var noe flere i personalet hadde diskutert.

Min kollega, som er en voksen og flott dame, tenkte med seg selv: «Her snakker de faktisk om meg!»

Hun hadde hatt på seg skjørt og kjoler, noen ganske så ettersittende, hver dag siden oppstart. Tøff som hun er, sa hun at om noen hadde problemer med hennes klesstil, så håpet hun at de ville si det direkte til henne, fremfor å ta det opp under eventuelt i et møte. Og der endte møtet.

Den ansatte som hadde brakt dette på banen, kom løpende etter henne og sa at det var ikke henne de hadde diskutert, men en annen kollega, en nyansatt, som hadde en klesstil med trange skjørt og tettsittende kjoler, magetopper og en «ungdommelig stil».

«Hvilket forbilde er dette for våre unge, håpefulle?»

Spørsmålet hang i lufta, da min venn, lederen, måtte gå inn i et nytt møte.

Tankespinneriet endte jo selvsagt ikke der, og derfor ringte hun til meg. Hvordan skulle hun ta dette videre? Hun visste jo første feil hun hadde gjort: Under «eventuelt» bør alltid saker meldes inn på forhånd et par dager i forveien, slik at møteleder ikke blir tatt på senga. Men feilen var gjort, og hun hadde åpnet opp for noe som hun var totalt uforberedt på. Hvordan skulle hun ta dette videre?

Den ansatte som hadde brakt dette på banen, var en respektert ansatt i kollegiet, som alltid gikk ulastelig antrukket med pene, dyre merkeklær, og mente tydelig at den nyansatte var en belastning i arbeidsmiljøet med sin klesstil.

Jeg spurte min venn hva hun mente om klesstilen til den nyansatte. «Jeg har faktisk ikke tenkt over det. Hun er alltid så smilende og blid, serviceinnstilt og samarbeidsvillig, så jeg har ikke tenkt på det før det kom opp i møtet. Og helt ærlig, tenker jeg at hun er festlig kledd. Javel, så viser hun formene sine, men her er ikke noe undertøy som vises eller noe til sjenanse, og er det da noe å ta opp?»

Umiddelbart tenker jeg NEI, det er en farlig vei å gå. Hva er anstendig klesstil? Og hva er forbilledlig klesstil? Med det store mangfoldet av lærere i et kollegium, ser ikke da elevene at det er greit å kle seg forskjellig? Er ikke oppførselen viktigere enn klesstilen? Og gjelder dette synet på arbeidsantrekk i like stor grad menn som kvinner?

Vi diskuterte frem og tilbake. Var det kommet klager fra elever eller foresatte vedrørende klesstil? Nei, de eneste gangene hun hadde opplevd klager på lærere var det enten på grunn av tung parfyme eller svettelukt.

Hvor går grensen? Er det greit å gå i shorts på jobben for både menn og kvinner i sommermånedene? Hva er anstendig skjørte- eller shortslengde? Rett over kneet, midt på låret, 15 cm under rompa? Hva er ettersittende, er t-skjorter eller topper som sitter tett inntil kroppen ikke greit, eller kommer det an på kroppsfasong og kjønn? Er det greit å gå i svært dyre merkeklær hver eneste dag, eller siste mote, og hvilket forbilde er DET for våre unge? Hva er egentlig en ordentlig og seriøs klesstil?

Vi ble enige om å tenke litt på dette og ringes igjen i løpet av uka. I mellomtiden googlet jeg litt på nett. Jeg tenkte med meg selv at jeg finner vel ikke så mye om dette temaet her i Norge. Men ohoi, her var det mange meninger for kleskode både når det gjaldt lærere og elever.

Noen skoler hadde til og med innført forbud mot å gå i tights, korte skjørt, utringede topper eller vise bar rygg. Under enkelte meningsutvekslinger rundt kleskode kom det ofte påstander om kvinner at de kler seg som en «slut», og dette var bemerket av andre kvinner -ikke av menn!

Ok, da er kvinnen merket, men hva med mannen? Finnes det en «manneslut»? Er det en overvektig kar med bermudashorts og tettsittende t-skjorte, eller er det han blodtrente med åletrang dongeribukse og slimfit dresskjorte? Eller er det han karakteristiske kroppsøvingslæreren (les Amerika) som går i singlet og joggebukse.

Hvorfor skrives det ikke om dette? Er det kun kvinner som ergrer seg over andre kvinner?

Ifølge mine engelsk-kunnskaper, så har «slut» ingenting med kleskode å gjøre. Ordet slut betyr meg bekjent hore eller «løs jente». Er det en kunnskap som alle meningsytrere besitter? På skolen forsøker vi å lære elevene våre toleranse og at de skal kunne ytre seg fritt med respekt for andre.

Hvorfor skal da voksne dømme andre voksne ut ifra hvilke klær de har på seg?

Klær kan være et uttrykk, en måte å ytre seg på, og hva vi kler oss i er personlig. Det handler om integritet og formidling, eller enkelt og greit om at klesstilen får en til å føle seg vel.

Helt ærlig tror jeg elever og studenter bryr seg mye mer om hvordan lærerne får de til å føle seg, enn om hvilken klesstil lærerne har. Har læreren en god relasjon til elevene sine, hjelper og motiverer, og rett og slett liker å undervise og lære bort til ungdom og unge voksne, tror jeg elevene bryr seg svært lite om klærne er litt trange eller tettsittende.

Så hvorfor skal da kolleger henge seg opp i dette?

Jeg ønsker ikke å komme dit at skolen har uniform for elever eller lærere, eller at kun formløse klær er det eneste tillatte. Ethvert miljø, være seg kollegium, studentmiljø, venneflokk eller andre grupper, profitterer på mangfold når det gjelder etnisitet, legning, religion, livssyn, politisk standpunkt eller klesstil, tenker jeg.

Jeg forsøker å være fordomsfri. Men enkelte ganger opplever jeg også at fordommene setter i. I påska hadde mannen min sett flere sesonger av Lars Monsen på tur i villmarka. Kort tid etterpå hadde han gått til innkjøp av seks like turbukser i forskjellige farger.  Disse er behørig brukt, eller rettere sagt, det er KUN disse som er brukt etterpå.

Da vi skulle på selskap hos en venninne av meg i sommer, ordnet jeg meg først, satte meg på verandaen og ventet. Mannen dusjet og kom ut blid og fornøyd med kamuflasjefarget TURBUKSE!

Akkurat da var det vanskelig å holde munn …

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Maren Sæbø og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.