Glasstaket er et uttrykk som viser til barrierer som hindrer kvinner i å nå toppstillinger. 40 år etter begrepet først dukket opp, går debatten fremdeles om hvorvidt glasstaket finnes eller ikke.

Da jeg var 18 år og tok kjøretimer fikk jeg høre av den mannlige kjørelæreren at jeg var flink til å kjøre bil «til å være jente». Der og da tok jeg det som en kompliment. I ettertid tenker jeg på episoden som et av mange eksempler på hvordan det ligger ulike forventninger til det å være jente og gutt, og ulike forestillinger knyttet til hva jenter og gutter kan være flinke til.

Kvinner kan

Bortsett fra denne episoden på glattkjøringsbanen og noen andre sporadiske fordommer knyttet til mitt kjønn, har jeg så vidt jeg vet, vært skånet fra diskriminering.

Hvis jeg skulle ta utgangspunkt i egne erfaringer, ville det derfor være vanskelig å tro at det være jente eller kvinne medfører særlige hindringer i livet. Jeg har nådd langt, vil jeg påstå, med god støtte fra kolleger og ledere av begge kjønn.

I arbeidslivet har jeg hele tiden hatt både kvinner og menn som kolleger og ledere. Siden jeg begynte å arbeide ved Høgskolen i Molde i 2008, har høgskolens toppledelse, både på faglig og administrativ side, hatt både kvinner og menn i posisjonene.

Det er ikke noe i mine erfaringer som tilsier at kvinner ikke kan nå langt og høyt i arbeidslivet og akademia. Betyr det at glasstaket ikke finnes?

Glasstaket

Jeg var knapt ett år gammel i 1978 da begrepet glasstaket ble brukt for å beskrive de kulturelle barrierene som hindrer kvinners karrieremål og karrieremuligheter.

Glasstaket er en metafor, et språkbilde, som brukes for å illustrere usynlige hindre som kvinner møter i karrierestigen mot toppstillinger. Akkurat hvilke hindre og barrierer det er snakk om, kan være uklart. Noen forskere opererer med strenge kriterier, mens andre har mer romslige definisjoner.

Siden begrepet dukket opp på slutten av 70-tallet, har mange brukt tid og spalteplass på å diskutere om glasstaket finnes, og debatten går fortsatt nå på 2000-tallet.

Mannen, myten og martyren

I diskusjonen om glasstaket finner du på den ene siden de som mener glasstaket er en myte. Blant disse er Tom Colbjørnsen, en professor fra Handelshøyskolen BI, som mener det er kvinnene selv som vegrer seg for å være toppsjefer fordi de undervurderer sin egen kompetanse. Hvorvidt det er kulturelle barrierer, altså glasstaket, som gjør at kvinner undervurderer kompetansen sin, sier han ikke noe om.

Anne Grethe Solberg, som er forsker og lederutvikler, tar til orde for glasstaket som begrep får for stor oppmerksomhet og bidrar til at kvinner blir så opptatte av de undertrykkende mekanismene at de vikler seg inn i en martyrrolle og mister evnen til å ta lederroller. En slags selvoppfyllende profeti, kan du si.

Kvinnen, kulturen og konkurransen

Leder av Komité for kjønnsbalanse i forskning, Curt Rice, er blant de som hevder at glasstaket finnes. Underliggende fordommer og strukturelle faktorer som påvirker menn og kvinner ulikt gjør at glasstaket er et faktum – noe som dokumenteres i en rekke forskningsstudier.

Siri Fjellheim, prorektor for forskning og innovasjon ved NMBU, viser til noen slike studier i et debattinnlegg fra 2021 hvor hun skriver om hvordan kvinner og menn forskjellsbehandles i kunnskapssektoren. «Kvinner får færre av de meritterende forskningsoppgavene, blir hardere bedømt, får mindre tid til forskning og kvalifiserer seg dermed saktere til opprykk», skriver Fjellheim.

Tallenes tale

I 2017 kom det en rapport fra Institutt for samfunnsforskning som handlet om hvordan kjønnsbalansen varierer i ulike sektorer i Norge. Rapporten tok for seg forskjeller i kjønnsfordeling i lederstillinger innen næringsliv, akademia, offentlig sektor og organisasjonsliv. Rapportens sammendrag poengterer at:

I lederstillinger generelt er kjønnene likt representert i offentlig sektor og i organisasjonslivet, med hhv. 51 og 50 prosent kvinnelige ledere. Kvinner er noe svakere representert i karrierestillinger i akademia og svakest i lederstillinger i næringslivet, med hhv. 38 og 27 prosent.

Toppstillinger i næringslivet og akademia er mest skjevfordelt, med hhv. 27 og 28 prosent kvinner. Deretter følger offentlig sektor, med 34 prosent kvinner. Kvinner og menn er så godt som likt fordelt i toppstillinger i organisasjonslivet, hvor 48 prosent er kvinner.

Mari Teigen, som var en av forfatterne av rapporten fra 2017, skriver i en kronikk to år senere at det fortsatt er flest menn på toppen, og hun stiller spørsmål ved hva som gjør at dette mønsteret er så stabilt.

Likestillingsparadokset

Noe av det Teigen berører i kronikken er likestillingsparadokset: «Forholdet mellom en voldsom likestillingsutvikling på arbeidsmarkedet generelt og en stabil mannsdominans i sentrale topplederstillinger.» Der manglende kvinnelige kandidater ble brukt som en forklaring på fåtallet kvinnelige ledere tidligere, faller denne forklaringen bort nå som en for eksempel i akademia har kjønnsbalanse helt opp til førsteamanuensisnivå uten at kvinneandelen blant professorer er tilsvarende.

Noe av grunnen til at færre kvinner blir professorer, kan være at ansettelsesprosesser ikke tar hensyn til at svangerskap og foreldrepermisjon kan gi konsekvenser for forskningsproduksjon.

Mitt første barn kom til verden mens jeg var doktorgradsstipendiat, i tiden mellom datainnsamling og publikasjoner. Mitt andre barn kom til verden halvannet år etter disputas. Mens jeg sitter og skriver dette, blir dataene fra doktorgradsarbeidet mitt stadig eldre. Data som jeg svært gjerne skulle ha publisert forskningsresultater fra. Jeg er ikke i tvil om at svangerskapene og foreldrepermisjonene har betydelige konsekvenser for min karriereutvikling: muligheten for et professorat har trolig blitt forsinket med mange år.

Tilfeldigheter

Jeg kan lett se for meg en rekke tilfeldigheter som har ført meg dit jeg er i dag, og på individnivå er det lett å forklare kvinners posisjoner i arbeidslivet ut fra tilfeldigheter.

Det passet tilfeldigvis best at det var mor som ble hjemme da barnet var sykt. Det passet tilfeldigvis best at det var mor som gikk ned i redusert stillingsprosent mens barna var små. Det er tilfeldigvis ikke så mange kvinnelige kandidater. Kvinner søker tilfeldigvis ikke karriere og toppstillinger slik som menn gjør. Dessuten er kvinner tilfeldigvis ikke de best kvalifiserte kandidatene.

Men hvor mange tilfeldigheter kan det være før det er snakk om samfunnsmessige strukturer? Altså, glasstaket.

Der kom den, ja!

Hvis du har sett NRKs humorserie Parterapi, husker du kanskje Ellen – feministen som ser kvinneundertrykkelse og kvinneforakt i alt som sies og gjøres. Noen ganger, kanskje ganske ofte, kjenner jeg meg godt igjen i Ellen-karakteren. Jeg ler i hvert fall gjenkjennende når hun med armene i kors over brystet sier: «Der kom den, ja!».

Neste gang debatten om glasstakets eksistens kommer opp igjen, og en eller annen mann eller kvinne peker på en eller annen kvinnelig leder som bevis for at glasstaket er en myte, eller påstår at det er de enkelte kvinnene selv som skygger unna toppstillinger, skal jeg gjøre som Ellen og si: «Der kom den, ja!».

Og så skal jeg legge forskningen på bordet.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Maren Sæbø og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.