I dag onsdag sendte vi ut brev til alle foresatte i Kristiansund kommune om jodtabletter. Disse er som kjent aktuelle å bruke ved en eventuell atomhendelse.

Årsaker til en hendelse kan være utslipp fra et av Europas kjernekraftverk, utslipp fra reaktordrevne fartøy langs norskekysten, en terroraksjon eller annet. Vi sendte ut dette skrivet i dag. Det føles rart og uvirkelig. Her er vi i mars 2022.

Mars 2020 fikk vi beskjed om å stenge alle skoler, det ble digital undervisning for alle elever i åtte uker grunnet frykten for koronapandemien. To år er gått. Og endelig nå i februar kunne vi senke skuldrene, ikke helt, men nok til at vi dro på byen, gav hverandre en klem og vi kikket ikke stygt på kunden i butikken som overskred en-meteren. Omikronvarianten var mildere viste det seg, og frykten for å få korona begynte å slippe taket.

To år er lenge for barn og ungdom, to år av og på med fysisk undervisning, fravær fra trening og sosialt samkvem og utallige kohortsammensetninger. Det gjør noe med en å være langvarig engstelig og i konstant beredskap. Noen har kanskje ikke vært så redde for å bli smittet selv, men for å bringe videre smitte til besteforeldre eller andre i familien i risikosone, noen har sett at familiemedlemmer har blitt alvorlig syke eller de har rett og slett hatt frykt for å være i isolasjon.

Denne tiden har vært tung. Disse to årene har vært en stor belastning for alle, men barn og unge har blitt frarøvet mye som man ikke tenker over. A miste den daglige kontakten med de vant rutinene i hverdagen er ikke helsefremmende. Barne- og ungdomstiden er en viktig tid, det er her vi lærer både av det som er rett og det som er feil, det er i denne tiden vi utvikler oss i samspill med andre. Dette samspillet har vært amputert i to hele år. Og vi voksne som jobber med barn og unge, ser flere som har falt utenfor fellesskapet, flere er blitt mer engstelige og mange strever mer med tunge tanker etter denne tiden.

Så begynner en gærning fra øst å skape enda mer engstelse. Plutselig virker pandemien så langt i det fjerne. For dette er så nært og oppleves enda farligere enn covid-19. Ungdommene våre ser «live» hva som skjer via SoMe, de ser barn og unge fra Ukraina, de ser bomber, eksplosjoner, flukt, redsel, gråt og død.

Alt direktesendt og i nåtid. Ukraina er ikke et land langt, langt borte. Det er cirka 140 mil unna Norge. Det er tur-retur Namsos-Kristiansand. «Norge er også et naboland til Russland», sa en elev til meg på fredag. Utsagnet i seg selv sier noe om tankene som ungdommene har.

«Hvis du var president for en dag» er en typisk overskrift for en oppgave på mellomtrinnet. Jeg tror ingen barn noen gang har skrevet at de ville startet en krig eller okkupert et land hvis de var president. Det gir ingen mening. Og hvordan da forklare det store HVORFOR.

Min datter skrev for ikke lenge siden en oppgave om «Jeppe på bjerget» som hun leste opp til meg. Jeg husker ikke ordrett hva hun skrev, men jeg erindrer at hun skrev at makt korrumperer. Jeppe ble en tyrann av en baron når han fikk makt, og ble enda mer tyrannisk når han drakk i sin rolle som baron. Presidenten i Russland ser også ut til å være en som makten har gjort noe med. Ved å lede gjennom frykt og kun ha et ekkokammer som sine nærmeste rådgivere, tas avgjørelser som går på bekostning av andre.  Britiske lord John Dalberg Acton uttrykte det på slutten av 1800-tallet: “Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.”  Og akkurat her tenker jeg diktatoren i øst er: å inneha absolutt makt korrumperer fullstendig.

Jeg jobber ved Kristiansunds største ungdomsskole og mange elever har i det siste ønsket å dele sine tanker rundt krigen. Et elevsitat fra en tiendeklassing, som har vært flyktning selv, gjorde inntrykk: «Jeg har ikke tenkt på at Putin har barn. Men selvsagt har han barn. Han har jo vært gift og har nok hatt flere titalls elskerinner. Da jeg leste i avisen at han har flere barn, ble jeg enda mer sikker på at Putin er gal, for hvordan kan en som er pappa selv, som er rik og som kan gi alt han vil i verden til oppvoksende generasjoner være i stand til å drive andre barn på flukt, drepe de eller deres foreldre? Og tenk på de russiske unge soldatene som er tvunget ut i en krig de ikke vil krige. Hvordan kan en som selv er far gjøre sånt?» Slik kan en femtenåring tenke om Putin. Tanker og følelser som aldri en forsker eller en debattant vil trekke frem, men som likevel er helt reelle tanker en ungdom kan ha rundt en av verdens mektigste menn.

Det er mye vi ikke forstår, og det er mye vi ikke kan forstå, og heller ikke kan forklare kortfattet og greit.  Men at barn og unge er engstelige, er noe vi skal ta på alvor.

Våren 2022 skulle bli tidenes vårslipp med samhold, frihet og glede. Munnbind skulle bli skrotet og engangstester skulle ligge der sånn i tilfelle forkjølelsessymtomene viser seg å være korona.  Men gleden over at pandemien slapp taket og vi ikke ble møtt med skrikende koronaoverskrifter daglig i alle landets aviser, ble kortvarig. Vi fikk knapt et par uker å venne oss til tanken om en normal hverdag, før en mørk sky fra øst kom hengende over oss. Det er skremmende og det oppleves skummelt. Sterke bilder og filmer vises gang etter gang på nyhetene, og det beste rådet man kan gi til engstelige barn og unge er at de må forsøke å skjerme seg selv mot all informasjonen og ta det inn i mindre doser.

De siste to årene har utallige skriv blitt sendt ut fra barnehager, skoler og universitet om testing, vaksine, kohorter og isolasjon. I dag kom enda et skriv i den digitale postkassen om jodtabletter og beredskap. Dette er et skriv som sendes ut årlig i mange kommuner. Men hvordan det blir oppfattet i akkurat disse dager, er likevel annerledes nettopp på grunn av Putins angrep på Ukraina.  Derfor er det viktig å lytte til og snakke med ungdommene. Det er greit å være sint, redd og lei seg. Men som Ingeborg Senneset så godt skrev: «Varmt hjerte, kaldt, kaldt hode.»

La oss håpe at vi aldri trenger å dele ut jodtabletter – la det bli rolig nå og la klumpen i magen slippe taket.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.