Ideelt sett tviler forskere på det meste. En teori bevises ikke en gang for alle, den kan bare sannsynliggjøres. Dette vet enhver som har lest et minimum av vitenskapsteori. Samtidig sprer det seg en bekymring over at tilliten til vitenskap svekkes.

Men siden organisert skeptisisme er en så sentral vitenskapelig norm, kunne man jo si at folks skepsis er basert på en impuls som ikke uten videre er usunn. Det hender jo en sjelden gang at forskersamfunnet må kaste om på noe av det de inntil videre har tatt for gitt.

Det gjelder kanskje spesielt i samfunnsvitenskap og humaniora. Her befatter vi oss med mennesker, som er relativt uforutsigbare vesener. Det vi observerer av adferd og holdninger på ett tidspunkt, kan arte seg ganske annerledes i neste generasjon. Hvem ville for 50 år siden tippet at fotball skulle være den største idretten for jenter i dag? At kvinner skulle være i stort flertall på medisinstudiet? Eller at mange velgerne igjen skulle ønske seg autoritære ledere i vår del av verden?

Naturens «lover» endrer seg saktere. Men også naturvitenskapen er gjenstand for økende skepsis. Det kommer kanskje best til uttrykk i klimaforskningen. Internasjonalt finnes det tilsynelatende en enorm hær av aktører som har til hensikt å gjøre livet mest mulig ubehagelig for forskerne på dette feltet.

Vitenskapens utfordringer henger sammen med at mye forskning også er politisk, i hvert fall i den forstand at resultatene har politiske konsekvenser. Veien er dermed kort til å anta at forskerne promoterer sin egen agenda, og at de tolker resultatene i samsvar med denne. Selv om det finnes eksempler på at en slik kritikk har noe for seg, er vi her som regel hinsides sunn skepsis, og over i et landskap hvor konsekvensen blir at grunnlaget for opplyst samtale bryter sammen.

Slik skepsis fanges også opp i politiske miljøer. Rett nok er det i Norge ingen partier som tydelig benekter eksistensen av menneskeskapte klimaendringer. Man nøyer seg med å hevde at tiltak koster mer enn de smaker, eller at ensidige norske tiltak betyr lite i verdenssammenheng. Isolert sett er jo det siste for så vidt riktig.

Uansett regjeringens politisk farge er det politikkens natur at opposisjonen peker på svakheter ved de nåværende politiske ledelsen. Ofte handler det ikke bare om uenighet om politiske veivalg, men også om selve situasjonsbeskrivelsen. Hvor alvorlig er klimaproblemet? Øker kriminaliteten, og hvem står i så fall bak? Utdanner vi folk til arbeidsledighet? Har Norge verdens høyeste sykefravær? Har folk fått dårligere eller bedre råd? Dersom en debatt skal bli meningsfull, er et minimum av enighet om i det minste noen av disse premissene en forutsetning.

Spørsmålet om folks kjøpekraft har vært tema i flere debatter den senere tid, og spesielt en sending på NRK Debatten har fått en del oppmerksomhet. Senterpartiet, Rødt og Fremskrittspartiet fikk mye kritikk for å bruke folks «følelser» om sin egen økonomiske situasjon som grunnlag for å svartmale situasjonen. Mer eller mindre eksplisitt hevdet de at nøkterne fagøkonomers beregninger er verdiløse i møte med folks egne erfaringer. Rødt-leder Marit Sneve Martinussen sa for eksempel at hun ble kvalm av å høre høytlønte bankøkonomer forklare folk at det å ha dårlig råd bare var en følelse.

Det er all grunn til å se nærmere på forutsetningene for økonomiske modeller og beregninger, selv om det kan være krevende. Men som VGs Hans Petter Sjøli har påpekt, er Martinussens utsagn uttrykk for en dypt problematisk forskyvning i politisk debattkultur. Vi nærmer oss et punkt hvor vi ikke lenger er i stand til å enes om diskusjonens grunnleggende forutsetninger. Like problematisk er det når argumenter forsøkes avvist ved å vise til mot-debattanters posisjon («høytlønt bankøkonom») i stedet for til argumentet selv.

Det ligger i populismens natur at den tar utgangspunkt i folks egen erfaringsverden. Det er ikke problematisk i seg selv, tvert imot kan det være et nyttig korrektiv til det utenfra-blikket som kjennetegner både økonomisk modellering og offentlig planlegging. Ottar Brox var en mester i nettopp dette; å vise hvordan folks livsanskuelser og tilpasninger la seg på tvers av økonomiske og politiske modeller.

Brox var likevel en svært kyndig samfunnsforsker, som forholdt seg til verden. Han var kritisk til mye i norsk politikk, men han sa ikke som Øystein Stray Spetalen, at Norge er helt ødelagt. I motsetning til Spetalen, stakk han heller ikke av fra landet.

Spørsmålet om utviklingen i kjøpekraft har naturligvis å gjøre med rentenivå og pris- og lønnsutvikling. I forbindelse med lønnsoppgjørene spiller for eksempel Det tekniske beregningsutvalget en viktig rolle. Utvalgets funksjon er å legge til rette for at arbeidslivets parter har en best mulig og felles forståelse av situasjonen i norsk økonomi.

Hvis grunnlaget for en slik felles forståelse bryter sammen, øker også risikoen for kaos. Det er dette som er det potensielt problematiske ved å bestride at den gjennomsnittlige kjøpekraften i hvert fall ikke er blitt svekket de siste årene. Det betyr slett ikke at folks erfaringer ikke skal tas på alvor. En kritisk vurdering av SSBs tallmateriale kunne for eksempel bygget på omtrent følgende:

Undersøkelser tyder på at omtrent halvparten av de spurte føler på økt økonomisk utrygghet. Dette betyr imidlertid ikke at de har fått dårligere råd, og det betyr heller ikke at de påstår at de har fått dårligere råd. Nåværende kjøpekraft er basert på nåværende inntektsutvikling i forhold til nåværende prisutvikling for de viktigste utgiftspostene. Det finnes grupper som har fått svekket kjøpekraft. Jo mer av inntekten som brukes på mat og renter, jo større er risikoen for at det er blitt noe trangere de siste årene. Men å påstå at dette er en gjennomsnittlig erfaring, er rett og slett å snakke mot bedre vitende.

Å føle på økt økonomisk usikkerhet er imidlertid ikke nødvendigvis basert på den nåværende situasjonen. Det er mer et uttrykk for folks egne prognoser for hvordan det vil gå framover. Usikkerhet er i så fall både forståelig og rasjonelt begrunnet. Hva blir konsekvensene av KI for arbeidsmarked og lønnsutvikling? Hva blir de økonomiske følgene av energiknapphet og krig? Av klimakrisen? I tillegg er naturligvis mange fullt klar over at kjøpekraften antakelig er blitt svekket i store deler av Europa de siste årene. Det er ingen grunn til å ha overdreven tillit til at Norge vil forbli forskånet for dette.

Ønsker vi en mer opplysende debatt, bør alle i tillegg være mer restriktive med å kode budskapet på en måte som forsterker misforståelser snarere enn å avhjelpe dem. I en annen debatt skal en representant for Rødt ha sagt at dersom folk føler at de har fått dårligere råd, ja, da er det sånn.

Dette utsagnet er både sant og usant. Men det er basert på en mer eller mindre bevisst tilsløring av forholdet mellom folks vurdering av egen økonomi på den ene siden, og nøkterne fakta om kjøpekraftsutvikling på den andre siden. Saklig sett er jo utsagnet tautologisk: «Dersom folk føler at de har fått dårligere råd, er det et faktum at folk føler at de har fått dårligere råd.» Ingen bør gjøre seg til dommer over folks følelser, men de vedrører ikke den reelle utviklingen i kjøpekraft. Påstanden er sann, men triviell.

Det retoriske poenget med utsagnet er imidlertid å få det til å høres ut som om folk rent faktisk har fått dårligere råd dersom de føler at det er sånn. Det er noe annet. Det finnes folk som føler eller tror at det spøker i gamle hus også, men det er liten sjanse for at følelsen har basis i faktiske forhold.

Til sist må det understrekes at når denne kommentaren har gått spesielt hardt ut over Rødt, er det fordi jeg tok tak i akkurat denne debatten. Jeg tror ikke nødvendigvis andre partier ville komme bedre ut om jeg så på et bredere utvalg av debatter.

Hvis denne formen for politisk retorikk får fotfeste, er det et vesentlig bidrag til den pågående saneringen av politisk kultur.

–> Arve Hjelseth og Karl McAllister skriver fast i Panorama.