Alle har et ønske om være en del av noe, oppleve tilhørighet, være sammen.

Store norske leksikon definerer russ slik: Russ er avgangselever i den videregående skole. Russefeiringen var opprinnelig en markering av fullført videregående skole og at elevene hadde kvalifisert seg for høyere utdanning. Feiringen foregår nå i perioden fra 1. til 17. mai, før de avsluttende eksamenen tar til.

Dette stemmer ikke helt. Den siste tiden er det kommet frem en rekke utsagn fra tredjeårselever fra videregående skoler og tidligere elever som i tre år har kjent på utenforskap og ensomhet fordi de ikke har vært en del av en russegruppe. Disse gruppene blir på flere steder dannet allerede i førsteklasse og varer gjennom hele skoleløpet på videregående skole.

Ikke alle er en del av ei gruppe. Noen blir aldri spurt, andre spør selv, men får nei, og det enkleste da er kanskje å droppe hele russetiden og ikke være russ. Det ligger en forsvarsmekanisme i det. Grupper gir status og vitner om popularitet. Er man ikke en del av dette, er det lett å føle seg utenfor. Når man hører at gruppene som dannes tidlig i skoleløpet sitter sammen under lunsjpausen gjennom hele videregående, og har fester i første- og andreklasse for «gruppa», forstår man at dette gjør vondt om man ikke er en del av dette.

Sterke kommersielle selskaper gjør business og tjener mye penger på at russegrupper opprettes innad i et kull og «gir tilbud til x antall medlemmer» med produkter for å skape gruppetilhørighet. Dette er tunge aktører som pusher ut e-poster, kontrakter og tilbud om hva din gruppe kan bestille. Disse selskapene har gjort sitt til at russetiden er blitt et treårig fenomen, hvor grupper allerede blir dannet tidlig på videregående og det blir bestemt allerede da hvem som er inne eller ute av gruppa, og elevene kjøper produkter som binder gruppa sammen med navn, logoer, låter osv.

Det er vanskelig, om ikke umulig, for en enkelt foresatt eller elev å gjøre noe med dette. «Det er bare sånn det er blitt.» Definisjonen på hvordan russetiden skal utspille seg er blitt overlatt til store aktører som tjener grovt med penger. Når gruppene går med russeklær med medlemsnavn på genserne, er det tydelig hvem som er inne i gruppa og hvem som ikke er det. Det er en eksponert ekskludering!

Dette er et nasjonalt fenomen og et nasjonalt problem. Det er alt for mange elever i Norge i dag som har og har hatt en vond tid på videregående. Utenforskap skaper ensomhet, som igjen går utover læringsutbyttet, trivselen og tilhørigheten til klassen og skolen. Dette kan skje til tross for russetid, men det kan da ikke være sånn at det er russetiden som er med på å skape denne ekskluderingen!

Enkelte skoler har forbud om å bruke russeklær som viser logo, gruppenavn eller navnene på medlemmene på klærne. Andre skoler har inkluderingskomiteer som sørger for at alle er en del av russekullet. Noe russegrupper går selv ut og sier de er ekskluderingsfrie, og at alle er velkomne inn i gruppa. Men utviklingen de siste årene taler likevel for at vi trenger nye rammer for russetiden, slik at det ikke er opp til den enkelte gruppe eller skole.

Bør man se til andre land hvor 13-årig skolegang feires etter eksamen? Hvilke gode grunner har vi for at festingen skal skje i forkant av den reelle avgangen og at festingen foregår mens viktige vurderingssituasjoner pågår? Skal russetiden få lov til å utarte seg over tre år? Eller burde man rett og slett hatt en stor markering med parader, konserter og party etter vitnemålsutdelingen, slik som det gjøres i Sverige og Danmark?

Paragraf 9a i opplæringsloven er klar: Alle elever har rett til å ha et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Det betyr faktisk at skolene MÅ ta opp denne problematikken med elevene og ta et standpunkt til hvordan de forholder seg til grupperinger av elever, ekskludering og forhold som påvirker elevenes psykososiale miljø på skolen.

Noen skoler mener at russefeiringen nærmest er en privatsak. Jeg mener helt klart at det ikke er det. Vi vet at forhold som foregår på fritiden, men som påvirker skolehverdagen, er noe som angår skolene.

Når vi da vet at grupperingene starter allerede i VG1, så er det klart at dette ikke er en privatsak. Alle elever har rett til å oppleve et godt skolemiljø! Er man ekskludert fra fellesskapet i tre år, har man ikke et trygt og godt skolemiljø.

Skolene har et spesielt ansvar for å skape vi-følelsen i klassene og på skolen, og de trenger foresatte med på laget. For mange elever blir de sosiale grupperingene enda tydeligere i russetiden. De ansatte på skolene, lærerne og ledelsen må se på de sosiale strukturene og bryte de, slik at det ikke blir et sosialt hierarki i klasse- og skolemiljøet der noen er inne og andre holdes utenfor.

Mange rektorer i Norges land ønsker at politikere skal komme på banen med tydelige retningslinjer for hvordan russetiden skal utspille seg. Mange føler seg maktesløse og forteller at de ikke rår med det som utspinner seg.  Enkelte ønsker ikke å se problematikken og mener selv at de på deres skole har et svært inkluderende miljø blant russen. Det kan så være at i mai måned så fester russen samlet og alle er velkomne. Men hva med de to et halvt årene forut for dette, opplever alle elever seg like inkludert da? Og hvor lett er det å dukke opp på en fest alene uten «gruppeklær» med logo og gruppenavn?

Det bør være en nasjonal dugnad og god, gammeldags fellesskapsånd som bør ligge i bunn når vi snakker om retningslinjene for hvordan feiringen av de som har fullført videregående skole skal ta form. Dette bør skje nå, for slik det er i dag, er det elever og foresatte som ikke har økonomi til å være med på dette kjøret. Det er også utenforskap.

På barne – og ungdomsskolene snakkes det mye om inkludering, og at det alltid er plass til én til. Da kan vi ikke slippe taket på videregående skole. Venner skal ikke ofres for at man selv er redd for å miste sin plass eller posisjon i gruppa. Det må være mulig å stå opp imot kommersielle aktører, grupperinger og ekskludering.

Det er OSS og det er VI som er russ SAMMEN på vår skole. Det må det være mulig å få til. Men da må vi tørre å ta tak i det.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.