Forleden dag gikk herrefinalen i Champions League (CL) av stabelen i Paris. Både kampen og resultatet skal jeg klokelig forbigå i stillhet. At fotballkamper ofte ender med feil vinner er som det pleier å være, det er ikke mer å si om den saken.

I tillegg til VM, er CL og CL-finalen toppen på fotballens etter hvert stadig mindre tiltalende kransekake. Her samles ikke bare alle dem som følger fotballen uke inn og uke ut, hjemme, på stadion og på puber. På global basis samler de største kampene i slike turneringer millioner på millioner av seere som sjelden eller aldri bryr seg med fotball ellers. Omtrent slik mange som ellers ikke har noe påfallende nært forhold til Strauss-familiens musikk, gjerne lytter til nyttårskonserten i Wien.

Derfor skapes andre forventninger til arrangementene når det er CL-finale på plakaten. Det stilles særlige krav til størrelse og fasiliteter på stadion, her tror man ikke publikum tar til takke med å stå på hard betong. Også de som er vant til komfort på andre underholdningsarrangementer, skal friksjonsfritt og med velbehag kunne nyte fotballen som serveres. Ikke minst skal de kunne nyte arrangementet som helhet, tenker UEFA.

I en CL-finale suppleres dermed de fotballinteresserte, som ser mye fotball, med begivenhetstilskuere, som er der primært fordi det er et høydepunkt i fotballens kalender. Arrangøren vil gjerne tilby noe som også de sistnevnte kan fenges av og huske i ettertid. Fotballen i seg selv er ikke nok, tenker de åpenbart.

Det var dette som skjedde i forkant av lørdagens CL-finale. UEFA er inspirert av den ultimate sammensmeltningen av sport og populærkultur, nemlig Super Bowl, som det visstnok kalles. Den innleide var den kubansk-amerikanske artisten Camila Cabello, leser jeg nå. Jeg har naturligvis aldri hørt om henne, men hun sang sikkert utmerket. Melodiene (det var visstnok en medley) merket jeg meg ikke. Dels fordi likegyldig musikk ikke er det du ønsker å bruke energi på i forkant av en viktig kamp, dels fordi lyden selv i TV-sendingen ble forringet av at en stor andel av tilskuerne sang helt andre sanger. De truet med å overdøve showet selv på TV, og gjorde det helt sikkert for dem som var til stede på arenaen. Da underholdningsnummeret var slutt, var responsen – så vidt jeg kunne bedømme fra TV-skjermen – nesten unison piping. Publikum hadde jo ikke bedt om dette tøvet.

Artisten beklaget seg over dette på Twitter etterpå, i en tweet som senere ble slettet. Hun var skuffet over at supporterne hadde sunget sine egne klubbhymner så høyt at de delvis overdøvet henne, og understreket at hun og teamet hennes hadde gjort en stor innsats for å sette publikummene i den rette stemningen.

Utakknemlige fotballfans, altså. Sannsynligvis ville publikum under de fleste andre omstendigheter jublet over framføringen, men her reagerte de først med ignorans, siden med massiv piping.

Det kan godt tenkes at Cabello var blitt fortalt at hun ville få sjansen til å spille for et publikum som var feststemt allerede i utgangspunktet, yre av forventning før kampen, og som derfor vill respondere entusiastisk. Men det viser bare at UEFA – eller de UEFA rådfører seg med i slike sammenhenger – ikke har den ringeste peiling på hva en fotballkamp er. Det som i nesten alle sammenhenger er rett stemning, er nesten alltid feil stemning i fotball. Med et begrep konstruert for anledningen, og som neppe vil bli en integrert del av det norske språket i nær fremtid, kan vi si at målet i så fall var å superbowlifisere fotballen. Forsøket mislyktes heldigvis langt på vei.

Rett før kampen er fotballfolk opptatt med sitt. Grunnstemningen er anspent, nervøs forventning. De fleste steder har det i flere tiår blitt spilt musikk mens lagene har varmet opp, men ingen har brydd seg. Det har vært bakgrunnsstøy, uten evne til å hverken å løfte eller å irritere sinnet. For de mer selvbevisste supporternes del var hovedpoenget at det ikke måtte spilles for høyt. Det var de selv som skulle skape stemningen, ikke arrangøren. Alle har – stilltiende eller mer eksplisitt – vært enige om at underholdning både før kampen og i pausen har vært irrelevant, noe ingen har brydd seg om. Det har kun fungert som kulisser for de viktige tingene: Å kjenne på angsten, kanskje samtale med dem rundt deg, eller imøtese syngingen av den hellige klubbhymnen.

Supportere har altså i årevis levd godt med likegyldige kamparrangementer, for det har bare unntaksvis forstyrret deres egne praksiser. Litt irriterende, men ikke veldig plagsomt. Men når arrangøren nærmest tvinger oppmerksomheten i retning av et helt irrelevant underholdningsinnslag, bryter UEFA denne kontrakten. Da reagerte supporterne med ignorans og piping. At det kanskje var en lite hyggelig opplevelse for artisten skjønner jeg godt, men publikums reaksjon var som den måtte være om det skal være noe håp for fotballkulturen.

Da FA Premier League ble etablert i England i 1992, forsøkte Sky Sport å formidle narrativet om en flunkende ny form for fotball – a brand new ball game. Målet var å fjerne assosiasjonene til 70- og 80-årenes hooliganisme, slik at fotballen kunne tiltrekke seg et mer kjøpesterkt og underholdningslystig publikum.

Det lyktes for så vidt. Men mye av det som ble forsøkt ble gitt opp etter kort tid, og det er ikke sant at engelske fotballtilskuere i dag spiser rekesmørbrød og bryr seg lite om kampen. I den første utgaven av Monday Night Football – en kamp mellom Manchester City og Queens Park Rangers i 1992 – hadde Sky planlagt et heidundrende åpningsshow, bestående av cheer-leadere, fyrverkeri og en rekke mer eller mindre absurde underholdningsinnslag. Også den gang var de amerikanske idrettene målestokken.

I en miniserie om etableringen av Premier Leauge (den finnes hos NRK her), vises i første episode et klipp fra oppladningen til denne kampen. Der kan man tydelig høre, etter at underholdningsshowet er slutt og kampen straks skal begynne, at deler av publikum synger taktfast: What the fucking hell was that? Den amerikansk-inspirerte før kampen-underholdningen ble kortvarig, selv i Premier Leauge.

Vi som liker fotball skal derfor si oss godt fornøyd med at publikum pep mot Camila Cabello. Hun fortjente det nok ikke, men det gjorde UEFA. Hvis fotballfolket fortsetter å sabotere slike innslag så godt de kan, er det mulig å bli kvitt det. Det lyktes jo delvis i Premier League.

På den annen side er det knapt noen tvil om at krefter i den internasjonale fotballen ønsker å kvitte seg med denne delen av fotballfolket, og erstatte den med passive og mer medgjørlige tilskuere. Om bare alle var som i de store amerikanske idrettene, der folk koser seg med popcorn, kikker på kampen innimellom, men gleder seg like mye til den utenomsportslige underholdningen, da ville fotballen glidd mer sømløst inn som et sentralt element i vår tids populærkultur. Fra et eliteperspektiv er det jo et passivt, godfjottet og ukritisk publikum man ønsker.

Men så lenge det finnes motstand, finnes det håp. Motstanden kan uttrykkes i én enkelt setning: Slutt å innbille dere at fotball er som et hvilket som helst underholdningsprodukt.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.