Fra søknadsfristen til studiene går ut til studentene endelig møter på studiene, venter vi i spenning på å se hvem og hvor mange studenter som faktisk kommer.
Vi spekulerer i hvor studentene kommer fra, og hvilke studieretninger som får studentene de ønsker seg. Det snakkes om inntakskvalitet – eller til og med studentkvalitet.
Kvaliteten det siktes til, er hvor gode karakterer studentene har med seg fra tidligere utdanning. Karaktersnittene sier noe om hvor godt studentene har mestret utdanning tidligere, og ikke minst sier karakterene noe om hvor godt studentene presterer på eksamener. Inntakskvaliteten er viktig for de høyere utdanningsinstitusjonene fordi den gir en pekepinn på hvorvidt studentene evner å gjennomføre studieløpene de har siktet seg inn på. Fortid er den beste indikasjonen på fremtid – historien gjentar seg selv. Har du vært en flink elev, er sjansene gode for å bli en flink student.
Utdanningsinstitusjonene er betatt av gjennomføringsevne fordi gjennomstrømming (at studentene følger planlagt studieforløp og fullfører innen normert tid) er avgjørende i finansieringssystemet slik det er nå. Studenter som består eksamen og fullfører grader gir penger i kassa til høgskolene og universitetene.
Det lønner seg derfor å karre til seg de studentene som allerede har vist seg å kunne innfri krav som stilles til dem. En måte å sikre seg det på, er å sette opptakskrav, for eksempel krav om et visst karakternivå i utvalgte fag. Gjennom slike krav prøver utdanningsinstitusjonene å sikre seg at de studentene som blir tatt opp i studieprogrammene, allerede har de relevante ferdighetene som anses nødvendig for å kunne tilegne seg kunnskapene og ferdighetene som studieprogrammene byr på.
Tiltak for å sikre gjennomstrømming kan fremstå som økonomisk motiverte, og det er de nok til en viss grad også. Det kan virke som utdanningsinstitusjonene vil håndplukke de flinkeste studentene for å være sikre på å få god økonomisk uttelling. For studentene er det selvsagt også dårlig strategi å bruke tid og penger på studier som de ikke klarer å fullføre. Opptakskrav kan på denne måten bidra til at studenter slipper å bli tatt opp på studier de trolig ikke har forutsetninger for å fullføre.
Samtidig er det jo slik at gode karakterer ikke nødvendigvis er ensbetydende med faglig engasjement og lærelyst. Karakterer er ikke den hele og fulle sannheten om studentenes evner eller vilje til å lære. Gode karakterer kan like gjerne være et resultat av plikt, press og prestasjonsjag. For ikke å snakke om sammenhenger med sosioøkonomisk status og alle de fordelene og ulempene som hefter seg ved å ha fattigslige eller rikelige ressurser.
Utdanningssystemet kan på denne måten forsterke ulikheter som allerede finnes, ved at ressurssterke studenter seiler inn på utdanninger som gir ytterligere økning i sosial, kulturell og økonomisk kapital. Det er stor forskjell på hvordan studiehverdagen er for en student som har familie som hjelper til med regninger, inviterer til søndagsmiddag og støtter opp om faglig interesse, og hvordan studiehverdagen er for en student som har en eller flere jobber ved siden av studiene, og et lite støttende nettverk.
En kan jo fortsatt si at uavhengig av hvorfor karakterene har blitt gode, så er de et bevis på mestringsevne, og det er greit nok. Men dårlige karakterer trenger ikke bety mangel på lærelyst eller begrensede evner. Dårlige karakterer kan også handle om vurderingsordninger som er dårlig tilrettelagt, eller vansker med å sjonglere studier og alt annet som skjer i hverdagen. Karakterer trenger heller ikke være en særlig god pekepinn på hvorvidt studenten kommer til å mestre arbeidslivet.
Minste motstands vei for utdanningsinstitusjonene er å favorisere de studentene som allerede har knekt kodene og vist med sine gode karakterer at de klarer å prestere innenfor rammene som systemet definerer.
Det kan være vanskelig å få gode karakterer hvis du helst vil gjøre det meste på din egen måte. Selv fikk jeg varsel om at jeg stod i fare for å ikke bestå praksis fordi jeg stilte for mange spørsmål. Jeg holdt kjeft resten av praksisstudiet og fikk positive tilbakemeldinger om at jeg hadde vist god fremgang. Etter endt grunnutdanning tok jeg imidlertid opp igjen tråden med å stille spørsmål, og den kritiske sansen som ble brysom for praksisstedet den gangen, fikk komme til sin rett i forskerutdanningen.
Sykepleierutdanningen, som er den jeg kjenner best, og ikke minst sykepleierprofesjonen, trenger rebellene, kverulantene og de som henger seg opp i hver minste detalj. Jeg ønsker dette mangfoldet av personlige karaktertrekk velkomment, fordi virkeligheten som venter etter endt utdanning, er kompleks. Uten ulike perspektiver, klarer vi ikke se nyansene og mulighetene som finnes. Når det er sagt, så trenger vi de flinke pikene også. Det er ingen skam å være plettfri og pliktoppfyllende – selv om det kan virke slik så ofte som flinke piker snakkes ned.
Nytenkning har imidlertid dårlige kår hvis den fremste egenskapen til studentene er at de klarer å innordne seg systemet som vi serverer dem. Selv om det kan være utfordrende og til tider direkte plagsomt, tror jeg utdanningsinstitusjonene har godt av kritiske og kravstore studenter. Jobben vår som utdanningsinstitusjon må være å ivareta impulsen til å stille spørsmål, samtidig som vi må hjelpe studentene til å finne konstruktive former og retninger for kritiske innspill.
–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.