Kunnskapsoverføring, deriblant forskningsformidling, er en kjerneoppgave for høgskolene og universitetene. Ja, så viktig er det ansett å være, at det slås fast i første paragraf i universitets- og høyskoleloven, at høgskolene skal sørge for åpenhet, spredning og formidling av forskningsresultater.

Det skulle jo bare mangle, kan man si. All den tid og penger forskerne får av det offentlige til å fundere og reflektere, observere og analysere, ville det være hårreisende om ikke samfunnet og folka i det skulle få nyte godt av kunnskapsfrukten.

Likevel er det ikke akkurat kamp om å få komme i medienes søkelys, karre til seg spalteplass eller stå på torget og proklamere sine ferskeste forskningsresultater. Tvert imot, kan det iblant virke som. Forskerne er så opptatt, kanskje med forskningen sin, at de ikke har tid å avse til formidling som når ut til mannen i gata, damene på kafeene eller ungdommene på kjøpesentrene.

Hvorfor er det slik? Kan det være lite lukrativt å luske med lokalbefolkningen? Er forskerne for raffinerte til å fraternisere med folk og fruer? Er forskningen så kompleks og kjedelig at den ikke tåler dagslys, men må forvares trygt og utilgjengelig i tidsskrifter som ingen vanlig dødelige folk har hørt om? Eller er det kanskje selve formidlingen som vekker angst og avsky?

Innsats og insentiver

Forskning som foregår i offentlig regi, utføres i stor grad av forskere som sitter trygt i faste ansettelser med arbeidstiden fordelt på forskning og undervisning. Undervisning som fører til at studentene består eksamener og fullfører akademiske grader, sørger for mesteparten av inntekten fra statsbudsjettet til høgskolene og universitetene. Forskningsaktiviteten gir noe inntekt, kanskje mer hvis det er prosjekter som har vunnet i konkurransen om forskningsmidler utenfra. Formidling, i seg selv, utløser ingen betydelige inntekter så vidt jeg vet.

Kan det være at mange forskerne – selv om de anerkjenner plikten til å formidle – ikke helt ser poenget med den folkelige formidlingen når den ikke gir umiddelbar gevinst?

Penger i kassa er god motivasjon for mange, og det kan godt hende at et tellekantsystem med pengepremier for formidling hadde lokket flere forskere ut av kontorene sine og inn i offentlighetens lys. En konkretisering av hvordan ære og berømmelse for fabelaktig formidling virker positivt inn på karriereløp, kunne også vært hensiktsmessig.

Fagidioti på fremmedspråk

Vitenskapelige publikasjoner kan sjelden anklages for å være spesielt lett tilgjengelige for andre enn fagfolk i samme felt. Fagfeltene har sine egne måter å snakke på. Helst skal det skrives innen en definert nisje av verdensspråket engelsk. Forskerne kan selv streve med å oversette faglige begreper til sitt eget morsmål, så hvordan skal de da klare å oversette fagspråket til dagligtale.

Det kan være vanskelig å vite om man overdriver eller underdriver forskjellene mellom forskere og resten av folket. Når du er vant til å omgås folk med akademiske grader i fleng, og fenomenologi og spillteori er en del av kaffepraten, kan det være lett å glemme at validitet og statistisk signifikans ikke er av interesse for alle. Samtidig er jo ikke utdanning en garanti for hverken klokhet eller dannelse. Og om en ikke selv har tatt veien innom utdanningsinstitusjonene, så betyr ikke det at interessen for kunnskaper og innsikter er fraværende.

Kanskje hadde forskere og folket funnet ut at de har mye til felles – om bare forskerne klarte å snakke forståelig.

Angst og avsky

Forskere som også er undervisere, har strengt tatt muligheten til å øve seg på forståelig formidling hver gang de underviser. Det skulle kunne gi godt grunnlag for å bli fremragende formidlere av begripelige budskap – noe som studentene sannsynligvis ville sette stor pris på.

I tillegg går vitenskapelige publikasjoner gjennom omfattende og tidkrevende fagfellevurderinger som ofte innebærer kraftig kritikk av forskningen. Det skulle kunne gi godt grunnlag for å takle kommentariatet og kranglefantene som slår i bordet med alternative fakta eller påstander om falske nyheter.

Undervisende forskere har dermed gode muligheter til å jobbe seg gjennom eventuell angst og engstelighet de har knyttet til å måtte mene noe i andres påsyn.

Tid, igjen

Kanskje handler det bare om tid. Prioriteringer og tidsklemmer. Forskere møter mange forventinger til hva de skal prestere og levere, og dette med formidling kan lande langt nede på listen når andre målbare og presserende arbeidsoppgaver krever sitt.

For hva skal vike? De færreste forskere sitter og tvinner tomler og lurer på hva de skal bruke all denne ledige tiden til. Arbeidsoppgavene kommer raskere inn døren enn ubudne gjester, for ikke å snakke om all møtetiden! Utvalg, høringer, rapporter, samlinger, konferanser, grupper og komiteer.

Å kunne prioritere noe fremfor noe annet bygger på en vrang forestilling om at noe alltid er viktigere enn noe annet. Den virkelige tidsklemma oppstår når alt man skal rangere, fremstår som like viktig.

Hvem vet

Innerst inne tror jeg alle forskere har lyst til å fortelle om hva de har forsket på og funnet ut av. Jeg tror også forskere er opptatt av at kunnskapen de har, skal komme til nytte og ha verdi for flere enn dem selv.

Denne grunnleggende lysten til å dele må understøttes slik at flere flinke forskere får en plass ved bordet når politikk, samfunn og menneskeliv diskuteres. For å få til det, må vi bearbeide barrierene som hindrer forskerne i å strømme inn i spalter og skjermer. Hvem vet, kanskje er det et kurs i medietrening som skal til for å få en beskjeden forsker til å heve røsten om hva som er svarene på morgendagens utfordringer.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.