Det slo ned som en veritabel mediabombe i kongeriket. Kjell Inge Røkke, en av Norges rikeste menn, flytter til Sveits.

NRK var raskt på pletten med intervjuer – se Kjell Inge Røkke melder flytting til Sveits. Her kontaktet NRK en rekke aktører. Alt fra ordfører i hjemkommunen Asker via «skatteprofessorer» og «skatteadvokater» til rikspolitikere.

Selv om holdningene og forklaringene i noen grad spriker, stort sett kausalt knyttet til intervjuobjektenes politiske farge[1], synes alle å være enige om en ting:

Dette er ugunstig for nasjonen og et stort tap for Norge.

Personlig har jeg helt motsatte holdninger. Jeg er nok aldeles alene blant fotballidiotene på toppen av Haugen om å ha slike holdninger, men drister meg allikevel til å forsøke å fortelle hvorfor:

Hvorfor jeg gnir meg i hendene og plystrer falsk i pur glede over denne nyheten.

Tilbake i 2015 publiserte jeg en artikkel i Panorama med tittelen Is it necessary to be stupid to get rich? Budskapet i artikkelen er uhyre enkelt – JA! Ja, en må være dum for å bli rik. Det er viktig å presisere at dette ikke gjelder å være rik, men å bli rik. Det er som kjent stor forskjell på å bli rik første gangen, og på å forvalte og konsolidere en allerede eksisterende formue. Det krever svært ulike egenskaper.

Hvordan kom jeg så fra til JA-svaret ovenfor? Dette dreier seg om risiko. For å bli ordentlig rik må en nemlig ta risiko, uakseptabelt høy risiko. Det går som kjent ikke an å «forsikre» seg fram til signifikant rikdom. I så fall ville vel alle ha vært rike, og slik er jo definitivt ikke virkeligheten.

Dette er selvsagt ikke fullt så enkelt. Rikdom er nemlig en relativ størrelse. Det å være rik i Moldova er antagelig svært forskjellig fra å være rik i Norge. Antagelig vil en Moldovianer hevde at alle nordmenn er rike. Men, la oss ikke henfalle til uvesentligheter og faglig diskusjon[2]. På samme måte som det å kjøre bil i 200 km/t på svingete dårlige veier uten sikkerhetsbelte er dumt, er det å investere surt ervervede sparepenger i luftslottprosjekter som kan gi ordentlig rikdom, ja, rett og slett dumt.

Dermed blir resonnementet svært så enkelt. Om det må dumskap til for å bli rik, betyr jo det at de som har blitt rike (og ikke har vært det før) må være dumme. I så fall burde det jo være svært så gunstig for Norge og Kjell Inge Røkke at denne «transaksjonen» skjer – Røkkes flytting til Sveits. Røkke kan i pur glede kose seg over utsikten til Matterhorn, eller gni seg i hendene over spart skatt, mens vi, Norges befolkning, har blitt en smartere nasjon.

Selv om vi har et visst finansielt tap, vil åpenbart en heving av landets samlede klokskap være å foretrekke på lengre sikt.

Et lands reelle rikdom defineres jo som kjent av de samlede menneskelige ressursene i landet, ikke antall kilo gull i nasjonalbankens hvelv. Det er vel dette som kalles en Pareto-forbedring på finere økonomspråk, eller en vinn/vinn sitasjon på mer folkelig mål.

Vi bør med andre ord gjøre som jeg gjør: Kose oss over Kjell Inge Røkkes utferdstrang. Her bør sjampanjekorkene sprettes i både by og grend!

Noen av leserne som har en viss fotballinteresse vil kanskje allikevel være litt spørrende. Hva med MFK? Røkke har jo i en årrekke sponset laget og mange vil nok med rette mene at om det ikke hadde vært for Røkkes bidrag ville fotballklubben i vårt hjerte neppe vært i nærheten av de sportslige resultatene vi har fått oppleve det siste tiåret – seriemesterskap og spill i alle europeiske turneringer.

Jeg tror jeg kan berolige. Røkke har jo uttalt at fra sin kommende hyggelige base i Sveits skal søkelyset på filantropi intensiveres. Da bør det vel heller blir mer enn mindre på MFK.

Heia Molde!

[1] Kjell Inge har jo gjort noe så umusikalsk (blant rike) som å støtte Arbeiderpartiet. Det er som kjent, mildt sagt, uvanlig.

[2] Den mer vitenskapelig orienterte leser henvises til artikkelen referert ovenfor.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.