De siste årene kan det virke som om katastrofene har stått i kø. Pandemien nekter å slippe tak i oss, klimakrisen er et faktum og krigen tar ikke slutt. I nyhetsstrømmen slår den ene dårlige nyheten den andre i hjel. Det er en nedtrykkende opplevelse å være samfunnsengasjert når verden går under.

Selv vingler jeg mellom å lese nyheter til alle døgnets tider og å fantasere om komplett digital detox. Det føles som forgiftning å fylle hodet, tankene og følelsene med all verdens elendighet, og jeg spør meg selv: Når verden har passert bristepunktet – skal jeg løfte blikket eller vende det innover?

Samfunnsengasjementet sitter dypt. Det spenner seg fra hverdagen til eksistensen, fra de små handlingene til meningen med livet. Samfunnsengasjementet trekker opp linjene mellom valgene jeg gjør i mitt lille liv og den akk så kompliserte konteksten valgene skjer innenfor.

Be the change you wish to see in the world

Samfunnsengasjementet forteller meg at det er en sammenheng mellom hva jeg velger å kjøpe i dagligvarebutikken og verdens matforsyning. At det er en sammenheng mellom holdningene og handlingene på individnivå og hva som skjer i storsamfunnet. Be the change you wish to see in the world, er mantraet som viser verden veien inn i hverdagen.

På tross av massiv kunnskap om konsekvensene, fortsetter vi å legge nye kunstgressmatter. Vi fyller fjorder med kjemikalier og knust stein. Vi legger motorveien gjennom myrlandskap. Det gir ikke mening, men vi holder stø kurs mot undergangen. Menneskene biter ikke bare hånden som mater dem, vi tar livet av det som holder oss i live.

Misery loves company

Iblant er det overveldende. En dårlig nyhet kommer sjelden alene. Misery loves company. Fryktkultur går hånd i hånd med mediene som jager klikk som besatte. Hvordan hadde verden sett ut om vi ikke visste om alt det fæle som skjer overalt til enhver tid? Hvordan hadde mitt og ditt liv endret seg hvis verden rundt holdt seg borte fra hverdagen?

Be kind, for everyone you meet is fighting a hard battle

Det kan være fristende å vende blikket innover. Holde blikket stødig på det nære og kjære. Jeg forestiller meg det som å leve i nuet uten bekymringen om hvilken verden vi overlater til barna våre.

Tenk å kunne forankre seg fullstendig i de lille ting. Møte blikkene til de rundt oss uten vissheten om at de med all sannsynlighet kjemper kamper vi ikke kjenner til. Be kind, for everyone you meet is fighting a hard battle. Det er så sørgmodig kontrastfylt: hvordan hvert eneste liv betyr alt, samtidig som en hel verden, et helt univers, kanskje flere univers, eksisterer fullstendig uavhengig av dette ene livet.

Ignorance is bliss

Selvivaretakelse, kan det kalles. Å løsrive seg helt, late som om verden rundt ikke finnes, bare det lille og trygge hjemstedet. Ignorance is bliss. Fornekte og fortrenge at vi også her er forbundet med alle deler av verden gjennom folkene vi møter, samtalene vi fører og tingene vi kjøper.

Compassion fatigue

For profesjonelle hjelpere i helse- og omsorgsfeltet kalles det omsorgstretthet når omsorgen tar slutt. Compassion fatigue. Det er et talende begrep. Utmattet av medfølelse. Du har brydd deg så mye så lenge, at du har brukt deg opp. For de profesjonelle hjelperne handler det om at all lidelsen de møter gjennom sitt arbeid, sliter dem ut. Omsorgen tar slutt og hjelperne står igjen uten tro på at det de gjør nytter og er meningsfullt.

Kanskje er det slik for oss samfunnsengasjerte også. Når vi over tid har løftet blikket og tatt inn over oss alle tragediene verden har å by på, så kommer vi til et punkt, et vippepunkt, der håpet svinner og drivkreftene tar slutt.

Look for the helpers

For noen år siden så jeg et meme med teksten: “When I was a boy and I would see scary things in the news, my mother would say: Look for the helpers. You will always find people who are helping. To this day, especially in times of disaster, I remember my mother’s words, and I am always still realizing that there are still so many helpers; so many caring in the world”.

Sitatet er hentet fra en amerikansk tv-serie for barn fra slutten av 1960-tallet, og en artikkel i The Atlantic problematiserer at rådet om å se etter hjelperne har blitt omfavnet av oss voksne som tross alt heller burde være hjelpere. Likevel synes jeg blikket for hjelperne er et kjærkomment lys i mørke tider.

Jeg vet ikke hvor sjelefreden finnes, men jeg tror den er et sted hvor vi ser hva som er i ferd med å skje, og faktisk velger å gjøre noe med det. Et sted hvor vi kan leve i hverdagens små og evigstore øyeblikk, men fortsatt løfte blikket med god samvittighet over at vi gjør det vi kan, for å gjøre verden til et bedre sted.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.