Som ofte rapportert i denne spalten, får vi litt bedre tid om vinteren enn om sommeren. Ikke misforstå, det er nok av interessant idrett å fordrive tida med.

Hopp, skøyter, skiskyting, alpint og langrenn, for å nevne noen få, men fotballen har jo en slags pause i Norge, noe som gir oss — stadig flyvende i de høye sfærer — mer tid til annet tidsfordriv.

Forleden leste jeg en artikkel i Khrono (se Her vil det koste 150 000 for de dyre utdanningene) som presenterte Universitetet i Stavangers (UiS) prismodell for de etter hvert så forhatte skolepengene som nåværende regjering tydeligvis ønsker å innføre.

For de som kanskje ikke er helt oppdatert i saken, forsøkte Solberg-regjeringen å innføre det samme i 2014, men måtte trekke forslaget. Nåværende «sosialdemokratiske» regjering har bestemt seg for å ta opp saken igjen, og ønsker å innføre skolepenger for studerende i Norge med bostedsadresse utenfor EU, EØS og Sveits. En kan saktens diskutere hva som er det sosialdemokratiske poenget med å skattlegge de «fattige» og dermed subsidiere de «rike» studerende fra de ovenfornevnte områdene, men det er ikke hovedpoenget i denne artikkelen.

Poenget er knyttet til hvordan, og hvilke konsekvenser prisene som refereres i Khrono-artikkelen har framkommet. Det blir nemlig nokså dyrt. Et års mastergradsstudier vil nemlig koste en student fra Japan eller USA mellom 125 000 og 150 000 kroner, mens et årsstudium eller et år på en bachelor blir noe billigere, 80 000 kroner.

Problemet med disse prisene er forså vidt ikke størrelsene, som åpenbart er høye nok, men den metodikken som i følge Khrono-artikkelen ligger til grunn. Her har nemlig Khrono vært svært instruktive, og seksjonssjef Bjarte Hoem ved UIS uttaler:

«Disse satsene dekker bare marginalkostnaden og ikke hva det faktisk koster å ha en infrastruktur og ansatte som forsker.»

 I tillegg har Khrono vært så sympatiske å gjengi rogalendingenes definisjon av marginalkostnad i denne sammenhengen (sitat)

«…. marginalkostnadene, dvs. ekstrakostnader ved å ta opp en ekstra student på et studium med god kapasitet (ledig undervisningskapasitet).»

Ingenting i veien med denne, det faktum at en forutsetter ledig undervisningskapasitet er oppklarende, men gjør prisforklaringen helt umulig. For hva kan det faktisk koste å legge inn en ekstra student på et studium? La oss for enkelhets skyld ta et årsstudium som et eksempel. Ifølge UiS snakker vi om 80 000 kroner. Jeg finner faktisk dette helt umulig å akseptere.

Med forutsetningen om ledig undervisningskapasitet, bør jo ikke den administrative oppgaven knyttet til opptak innebære særlig mye ekstraarbeid. Det å sjekke om en amerikansk student har studiekompetanse må det gå an å avklare raskt og billig. Hva med eventuelt ekstraarbeid knyttet til undervisning? Her burde det være lite å anføre. Et fornuftig organisert studieopplegg uten deleksamener, hjemmeoppgaver og innlagte essays burde innebære kun en ekstra eksamen å rette. Selve jobben med å forelese endres jo heller ikke med en student fra eller til.

Kort oppsummert: dette burde faktisk ikke koste noe særlig. Vitenskapelig og administrativt ansatte i akademia er jo som kjent også ansatt for å gjøre disse tingene innenfor den lønna man får. Derfor må det være en voldsom kortslutning her, et eller annet sted. UiS sine marginalkostands-estimater hører rett og slett ikke hjemme i virkeligheten. Her har noen regnet fryktelig feil. Ettersom institusjonen har meget sterke faglige ressurser på det økonomi-faglige området[1], framstår dette som dobbelt merkelig.

Jeg skal ikke legge skjul på at eksemplet med årsstudium ikke var valgt tilfeldig. Både bachelor-, og ikke minst masterutdanninger, vil ofte ha større arbeider — oppgaver, avhandlinger og lignende, som avslutter gradene. Slik arbeider vil ofte kreve veiledning som åpenbart kan innebære signifikante marginalkostnader. Men dette er selvsagt et spørsmål om organisering, det er eksempelvis ikke krav om bacheloroppgaver i forskrifter til bachelorgraden. Uansett, marginalkostnader i den størrelsesorden det her er snakk om (mer enn 100 000) vil aldri være korrekt.

Her er den eneste forklaringen at det, på tross av gjentatte forsikringer om det motsatte, slett ikke er marginalkostnader som er brukt for å framskaffe priser. Jeg har mye mer tro på at gjennomsnittskostnader ligger til grunn. Det tjener kanskje ikke et universitets ry og omdømme å blande så vidt forskjellige begrep i en slik sak. Men, pytt sann, alle kan gjøre feil, også universiteter.

I gamle dager hadde HiMolde et slagord jeg likte veldig godt:

«Høgskolen i Molde – annerledes og bedre»

Det er med ikke liten beklagelse jeg må innrømme at jeg sov i timen da dagens ledelse valgte å endre dette. Jeg har fått inntrykk av at det ble oppfattet som useriøst, eller kanskje politisk ukorrekt. Det er med et visst vemod jeg husker tilbake i tid der uttrykk som «det finnes ikke problemer, kun muligheter» og «det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse» var høyt skattede klisjeer på institusjonen.

Om vi skulle angrepet skolepengeproblematikken med den tids verktøy, er jeg sikker på at vi ville gjort følgende:

Det foreslåtte systemet for innføring av skolepenger innebærer at institusjonen ikke skal beholde pengene. I praksis trekker antagelig departement et beløp fra budsjettet som skolepengene skal kompensere for, men prinsippet er altså at skolepenger ikke skal være institusjonell inntekt[2]. Allikevel er det tydeligvis lagt opp til at institusjonen er prissetter her. Vi kan altså sjøl fastsette våre priser. Med det mer politisk ukorrekte historiske bakteppet på institusjonen, vil jeg tippe at ideen om fortegnet på skolepenger ville ha måttet komme.

Dersom vi har fri lokal prisfastsettelse, burde vi vel ikke begrense oss til bare positive priser? Negative priser, eller negative skolepenger, eller det det i praksis vil bety — å betale studenter for å komme hit, har nemlig svært interessante implikasjoner. Dersom staten mener alvor med et slikt system, må det jo være symmetrisk, alt annet er jo det reneste galimatias. Dermed burde en fornuftig institusjon, en annerledes og bedre institusjon, innse at her ligger det muligheter snarere enn begrensninger. La oss la staten betale for vår markedsføring og betale studenter utenfor EU, EØS og Sveits for å studere her. Jeg er helt sikker på at vi skal greie å rekruttere de beste Harvard-, Stanford- og MIT studenter til Molde om vi tilbyr de ikke bare gratis, men betalt utdanning.

Hva skal vi betale? Det er enkelt, vi gjør som MFK og betaler de beste det de vil ha.

Enkelte lesere lurer kanskje på hva dagens slagord er. For å være helt ærlig, jeg husker ikke. Men jeg kan forsikre om at det er aldeles politisk korrekt og helt sikker inneholder ordet bærekraft minst en gang.

Heia Molde!

[1] Et eksempel her er vår gode kollega økonomiprofessor Ola Kvaløy som vi kjenner som svært så stødig i begrepsforståelsen.

[2] En kan saktens diskutere om en slik mekanisme er fornuftig mht. incentivvirkninger, men vi overlater den problemstillingen til en eventuell framtidig artikkel om emnet dersom det skulle bli nødvendig. Det foreslåtte systemet er som kjent fortsatt ikke formelt vedtatt – høringer gjenstår grunnet nødvendige lovendringer.