Steinar Kristoffersen har vært rektor ved HiMolde i seks år, og stiller til valg for å fortsette som det i ytterligere fire år. Foto: Arild Waagbø

Hva gjør rektor, egentlig?

Da spørsmålet om valgt vs. ansatt rektor var oppe til votering i styret for fire år siden, stemte jeg for dagens ordning med valgt rektor. Muligheten til å velge, og muligheten for å bli valgt, er verdifulle i seg selv og utvilsomt engasjerende. 

Av STEINAR KRISTOFFERSEN, professor/rektor

Det gir også den til enhver tid sittende rektor en god dytt i ryggen for å reflektere hva denne jobben egentlig går ut på.

Å være rektor er ikke en “tullejobb”.

Det er ikke en jobb der man kan møte opp og klippe snorer, og bli bejublet. Tvert imot. Det er en jobb der det stilles motstridende krav fra ansatte, avdelingsstyrene, utvalg og tillitsvalgte, departementene, fylket og kommunene, arbeidsgiverne og, ikke minst, studentene. Likevel vil alle ha resultater i tråd med sine egne forventninger, og helst i går.

Å være rektor er en jobb uten egen stab, budsjett- og personalansvar. Valgt rektor må bruke de ressursene som organisatorisk er lagt til direktøren for å få jobben gjort. Det er ikke det samme som å være i tospann med direktøren!

Rektor må ha tro på at det likevel er mulig å oppnå planlagte resultater innenfor de fristene som er lovet – selv når de som skal gjøre arbeidet mener det er lovet for mye. De har ofte rett. Kanskje blir det noen ganger lovet for mye. Dessverre er alternativet oftest at høgskolen også får veldig lite.

En liten høgskole får ingenting gratis.

Det betyr at rektor er et verv og et ansvar som man må være ekstremt motivert for. Rektor må ha et glødende engasjement for den strategien som er formulert i fellesskap, selv om den aldri vil kunne omfavnes av alle i en organisasjon av vår type. Heldigvis. Det ville bare gjøre oss forutsigbare og tannløse.

Da jeg ble valgt til rektor i 2017, hadde Høgskolen i Molde ingen eksplisitt strategi. Strategien var de generelle sektormålene som KD forlangte rapportering på fra alle institusjonene. Likevel var visjonen vår “Annerledes og bedre”.

I løpet av min rektorperiode har vi fått en egen strategi, som er konkretisert og justert gjennom to utviklingsavtaler med Kunnskapsdepartementet. Jeg mener at en egen og eksplisitt strategi er bedre enn ingen, selv når ikke alle er enige i alt. Da har vi i alle fall noe å diskutere, forbedre og realisere. Tiden er nå moden for en større revisjon. Denne prosessen vil jeg gjerne delta i som rektor, og tilrettelegge på best mulig måte.

Rektors jobb må bygge på kunnskap om sektoren. Rektor må vite forskjellen på fagskole, høyskole og universitet.

Jeg var medlem av et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg som foreslo nye regler for akkreditering til universitet. Det er selvfølgelig for tidlig å si hva som trengs ihht. de nye forskriftene som eventuelt blir vedtatt neste år, men det ligger an til en oppmyking og harmonisering med internasjonale krav.

Dagens forskrifter krever fire brede PhD-programmer med til sammen 60 kandidater og minst ti uteksaminert per år i snitt de siste tre år. Alle som er knyttet til programmet skal selv ha doktorgrad og 50% må være professorer.

Vi kan få en ny forskrift som sier at antallet programmer ikke er vesentlig, men at PhD-utdanningen er dekkende for hele institusjonens virksomhet. Volumkravet til breddeuniversitetene er som før, men for vitenskapelige høgskoler foreslås det å kreve minst 15 doktorgradsstudenter på programmet med minst fem uteksaminerte kandidater per år over en treårsperiode.

Per i dag ligger HiMolde tett på for sitt logistikkprogram, målet er også der fem disputaser per år. Avdeling HS har et doktorgradsprogram sammen med HVO som ligger godt an.

Det er her utviklingsarbeidet mot universitetsstatus eventuelt må starte: Er vi en klassisk smal institusjon, dvs. en vitenskapelig høyskole der PhD-programmene utfyller hverandre (som jeg vil argumentere for), eller et breddeuniversitet? I det nye forslaget ligger det også en forventning om en strategisk avklaring av institusjonens unike profil, og det gir oss handlingsrom. For eksempel åpner utvalgets forslag for at det kan være et betydelig større og mer spesialisert kompetansespenn blant de som underviser på PhD-programmene.

Derfor er det antageligvis veldig tett på at vi kan oppfylle (de nye) kravene om det går slik vi håper – uten å bruke ekstremt mye ressurser på flere rekrutteringsstillinger/stipendiater. På den annen side, så må vi sørge for å gi studentene på alle avdelingene mulighet til å disputere med utgangspunkt i sine fag (f.eks. økonomi og sport management) og veiledning fra de ansatte der. Det mener jeg er realistisk for oss å kunne få til.

Fagskoleutdanning er gjennom fagskoleloven definert som “høyere yrkesfaglig utdanning som ligger på nivå over videregående opplæring”. Den skal gi praktisk og umiddelbar kompetanse som kan tas i bruk for å løse oppgaver i arbeidslivet, slik at samfunnet har tilgang på kvalifisert arbeidskraft.

Fagskoleutdanning skal bygge på erfaring fra ett eller flere yrkesfelt, men er ikke forskningsbasert.

Høyskoler og universiteter skaper og formidler ny kunnskap. Fagskolene har et annet oppdrag. Vi er eiet av staten og i styringsdialog med Kunnskapsdepartementet. Fylkeskommunene har ansvaret for at det tilbys akkreditert fagskoleutdanning i samsvar med behovet for kompetanse lokalt, regionalt og nasjonalt. Vi kan ikke endre disse premissene kun ved å «delta i diskusjonene», siden de er bestemt av fagskoleloven.

Universitets- og høyskoleloven gir oss i oppgave å utbre forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater. Våre ansatte med førstekompetanse får i utgangspunktet slik det er i dag 45% forskningstid som de selv bestemmer over. Høyskolelærer kan etter søknad til sin avdeling får det samme. Fagskoleansatte har helt andre arbeidsplaner, avtaler og oppgaver.

Skal vi engasjere oss for å endre denne delen av UH-loven eller fagskoleloven? Hvem blant våre ansatte skal i så fall si seg villige til å renonsere på sin forskningstid? Mine svar er nei og ingen.

Jeg forstår veldig godt at man etter en tid med samme ledelse kan ønske seg endring og omstilling, og nye tanker om hvordan høyskolen skal orientere seg i fremtiden. Det er ikke overraskende at rektor oppfattes som mindre synlig og tilstedeværende enn noen ønsker. Alle har et begrenset antall arbeidstimer til rådighet.

Dessverre tror jeg at det er et tomt løfte å si at man som rektor vil møte alle i kantina eller på kontoret, hver og en personlig og i det daglige. De ansatte ved høyskolen har minst like travle dager som rektor.

Derimot har de siste ukene overbevist meg om at vi må gjøre noe med organisasjonen, og sørge for at hele ledergruppa, som på faglig side består av dekanene, studiesjefen, leder enhet for utadvendt virksomhet, forskningsadministrator og etter behov, kontorsjefene, fungerer enda bedre som et kollektiv, deler på oppgavene, møter de ansatte oftere i utvalg, avdelingsstyrer og på hver enkeltes kontor, slik at vi i større grad enn hittil kan bygge en mer transparent organisasjon der vi er mer fortrolige med hverandre, der vi har respekt for også de vi er uenige med og aksepterer at de har andre synspunkter, og at kommunikasjonen skjer mer sømløst begge veier.

Vi trenger kort og godt høyskolens egen tillitsreform på tvers av avdelingene, studiestedene og med eierskap hos faglige så vel som administrasjonen, og dessuten stipendiater og studenter.

Jeg stiller som kandidat til en ny periode som rektor fordi jeg mener at vi i fellesskap kan få alt dette til.