Kan Erna Solberg bli statsminister igjen?

Det er spørsmålet som mange har beskjeftiget seg med den siste uka. Med noen få unntak mener de politiske kommentatorene at det er vanskelig å se for seg at Erna skal flytte inn med sin ektemann i statsministerboligen om to år. Begrunnelsen er todelt. For det første mangler Erna den ansvarligheten og tilliten som kreves av statsministerrollen. For det andre utgjør Ernas ektemann en sikkerhetsrisiko med hans relativt avslappende forhold til sannhet og habilitet.

Høyres ledelse synes imidlertid å se dette annerledes. For stakkars Erna er jo helt uskyldig i denne saken. Hun kunne jo ikke noe for at ektemannen hadde ført henne bak lyset. Riktignok hadde han prestert noen mindre blemmer tidligere, som «sushigate» og et pinlig notat om å bytte ut politiske motstandere i diverse statlige styrer i forbindelse med valget i 2013. Slike bagateller har likevel ikke gitt henne noen grunn til å sjekke om ting egentlig var i orden der i gården. Tvert om, senere har hun prestert å sette likhetstegn ved sitt habilitetsansvar som statsminister med å mistro sin ektefelle. Og mistro er jo ikke noe man holder på med i lykkelige ekteskap, ikke sant?

I et forsøk på å komme seg ut av denne skandalen, og bort fra synsing om ansvar og andre slitsomme greier, har Høyre satset for fullt på syndebukk-strategien, eller den såkalte «Sindre-strategien». I et desperat forsøk på å redde partiets gullfugl har partiet lagt all skyld på ektemannen. Faktisk har alt det vanskelige kunne forklares med ham som person. Ikke bare at han holdt aksjehandlene skjult for landets statsminister, men han har også fått skylden for at Erna og Høyre ikke klarte å hoste opp en liste over aksjehandler før valget var vel overstått. For Sindre hadde jo forklart at det tok så fryktelig lang tid å få laget en sånn liste, og det var det visst ingen grunn til å tvile på. Også her var de ført bak lyset, kunne Henrik Asheim fortelle på politisk kvarter her om dagen. Strategien til Høyres ledelse har vært tydelig. Siden Erna er helt uskyldig er det helt unødvendig å be henne ta ansvar for det som har skjedd. Sindre Finnes på sin side har skaffet seg PR-rådgiver og advokat. Sistnevnte påpekte for øvrig at det ikke er ulovlig å handle aksjer, sånn i tilfelle noen hadde tvilt på det. Dessuten er Finnes’ manglende åpenhet overfor ektefellen en privatsak, må vite. Vips, så er det plutselig ingen som må stilles til ansvar.

Høyre spiller et problematisk spill. Ved å frikjenne sin partileder gjennom å legge all skyld på ektefellen, har de samtidig flyttet en grense hvor hva vi skal forvente og akseptere av våre politikere.

Konsekvensen av dette vil være at politikerne kan hevde at de ikke visste, eller handlet i god tro, når det kommer opp saker som er knyttet til habilitet. Dette innebærer at en politiker vil kunne anses å være habil så lenge hen kan hevde å være uvitende, uavhengig om det faktisk stemmer eller ikke. Ansvar blir lagt til side, og vi sitter igjen med spørsmålet om partiet og velgerne kan ha tillit til politikeren. Dette kan illustreres ved Ernas utsagn i et av hennes mange intervjuer den lange torsdagen: «Det er et tillitsspørsmål om de (de som stemmer på Høyre) tror på meg og da må de tro på mine valg».

Tillit er nøkkelen her, og det er et sammensatt og vanskelig begrep. I mitt fagfelt kan det for eksempel handle om at en bedrift skal kunne gjøre forretninger med en annen bedrift uten å hele tiden måtte kontrollere at denne opptrer i henhold til det som er avtalt eller forventet. Mellom personer har tillit blitt definert som «en generalisert forventning holdt av et individ om at en annen persons ord, løfte eller uttalelse kan stoles på» (Rotter, 1980). Fra dette kan vi ane at det ikke er helt enkelt å måle og vurdere tillit. Med politikere blir det enda mer krevende, for vi kjenner som regel ikke disse personlig. Om en politiker går bort fra valgløfter, så kan en kanskje tenke seg at tilliten svekkes. På den annen side er dette noe politikere stadig må gjøre for å komme frem til kompromiss i politiske forhandlinger. For mannen i gata vil det dessuten være krevende å følge med på hva som blir sagt og gjort for å kunne vurdere politikeres tillit. Mengden av informasjon blir rett og slett for vanskelig å forholde seg til. Da ender man fort opp med å basere tillit på hvordan en politiker fremstår i ulike media.

Det var dette Ernas intervju-maraton handlet om, en maraton som endte i kosekroken til Fredrik Solvang. Det ble fort tydelig at målet for Erna ikke var å stå til ansvar, som en skulle forvente av en tidligere statsminister, men å skaffe seg sympati og tillit blant sine egne. Det gjorde hun ved å vise sin menneskelighet da hun med en tåre i øyekroken snakker om ektemannens svik. Da de plagsomme spørsmålene omsider kom, svinge hun elegant over på den vante teflonmodusen som innebærer å omgå eller heve seg over tema som ikke taler til hennes og partiets fordel. Etter intervjuene var kommentatorkorpset mer delt. Flere var imponert over hvor støtt hun stod i stormen.

Saken har dermed utviklet seg til å handle om hvordan mennesket Erna fremstår, og i langt mindre grad hvordan hun har håndtert det ansvaret en statsminister og politiker faktisk har.

Hvorfor er dette alvorlig? Fordi det, i ytterste konsekvens, betyr at om en politiker er tilstrekkelig populær blant sine egne, kan en i prinsippet tillate seg det meste. Politiske motstandere vil imidlertid kunne være av en helt annen oppfatning av den aktuelle politikeren. Dette kan videre kunne føre til økt polarisering i befolkningen, med et tydeligere skille mellom dem som har tillit, og dem som ikke har det. Tankene går ubehagelig fort til utviklingen vi har sett over dammen.

Høyre vet at Erna har vært svært viktig for partiets suksess. Så lenge et tilstrekkelig antall velgere kjøper strategien som skal opprettholde hennes popularitet, så har de ingen interesse av å kreve at hun tar ansvar og forlater sin posisjon. Hva samfunnet ellers mener om saken synes irrelevant. Det er populariteten blant sine egne som teller, og de siste målingene viser at der har hun lite å frykte.

Kan hende det er smart å vedde på at Erna blir vår neste statsminister likevel?

–> Elin Mordal, Arve Hjelseth, Lise Lillebrygfjeld Halse og Mads Langnes skriver fast i Panorama.