Pannestekt laks. Foto: Choo Yut Shing (CC BY 2.0 DEED)

Vekst og avmakt

Sist helg slapp NRK en godt illustrert artikkel hvor de avslørte 44 000 inngrep i norsk natur de siste fem årene. Omtrent samtidig ble serien «Oppsynsmannen» med Bård Tufte Johansen gjort tilgjengelig på NRK.

Lise Lillebrygfjeld Halse er professor ved Høgskolen i Molde.

I serien besøker Tufte Johansen flere steder i Norge hvor naturen er satt under press, fra en av Europas største vindparker i naturskjønne omgivelser på Kvaløya til nærmere 90 000 rømt oppdrettstorsk i Volda.  Vi får se en hel øy som er sprengt bort for å lage et oppdrettsanlegg, og svære hyttefelt som bygger ned fjell- og myrlandskap i stort tempo. Biolog Thygesen forteller at det kun er 1,7 prosent urskogsnær skog i Norge, resten er skog som drives industrielt. Så forteller ordføreren i Skien stolt om et svært datasenter som Google skal bygge på 2000 mål skogsareal.

Vi begynner å kjenne mange historier om naturinngrep, selv om omfanget nå fremstår mye større enn mange av oss kunne ane. En av journalistene bak førstnevnte artikkel kunne fortelle at det hver time forsvinner natur tilsvarende en fotballbane i Norge. Vi står som observatører samtidig som vi er delaktige i det som skjer.

I NRK-serien møter vi blant annet den smilende laksemilliardæren Kjell Lorentsen som står bak ovennevnte øysprenging på Helgelandskysten. Da temaet pensles inn på spørsmål om naturinngrep, viser han til en ordfører som har sagt at mennesket er den arten som er truet i Distrikts-Norge i dag. Dessuten er inngrepet bittelite om en bare går et stykke unna. Men ikke alle av innbyggere er enige i at øysprenging er det som skal til for å leve i et av de vakreste kyststrekningene i Norge. En lokal innbygger på Meløy forteller om en følelse av tristhet og avmakt da hun viste frem nok en øy som var planlagt sprengt for å lage enda et oppdrettsanlegg.

Den samme avmakten opplevde jeg da en kollega og jeg nylig tok turen til Batnfjordsøra for å overvære et arrangement hvor Simen Sætre, en av forfatterne til «Den nye fisken», skulle holde foredrag. Sætre startet foredraget med et bilde av en sushi med rød laks på toppen. Da han spurte om noen av tilhørerne spiste slikt, var responsen ikke overveldende. Så snakket han om og leste nøkternt opp fra boka si, som jeg har omtalt i et tidligere innlegg. Foredraget var oppdatert med noen ferske nyhetssaker, og bilder av oppdrettslaks med sprengt hjerte og store vintersår.

Etterpå ble det åpnet for spørsmål fra salen. Mange av spørsmålene handlet om oppdrettsanlegg i Batnfjorden. Det er den siste fjordarmen uten oppdrettsanlegg i kommunen. Til tross for tverrpolitisk motstand i Gjemnes kommunestyre, og at Fiskeridirektoratet fraråder oppdrett på disse lokalitetene, besluttet statsforvalteren likevel å gi tillatelser til å etablere matfiskanlegg på sørsiden av Batnfjorden. Ikke langt unna finnes det ifølge Fiskeridirektoretat et viktig gytefelt for torsk og rekefelt.

Avmakten som kunne føles i rommet i Batnfjordsøra handler om opplevelsen av å si tydelig nei til naturinngrep i eget nærmiljø, i fjorden utenfor sine egne stuedører, uten at det nytter. Det handlet om mangel på strategiske ressurser for å kunne kjempe i mot interessene som synes å bety så mye mer enn de lokales stemmer.

Avmakt er det motsatte av makt. Hvem er det så som utøver makt? Det er den norske stat som gir tillatelser til oppdrett. Uten slike tillatelser, ingen oppdrett.  En må anta at det er der makten ligger i dette tilfellet. Statsforvalteren viser i sine vedtak til regjeringens havbruksstrategi hvor det er satt som mål «å øke veksten i havbruksnæringene innenfor bærekraftige rammer». Hva en mener med «bærekraftige rammer» er trolig noe som ikke er klart definert. Poenget her er at våre myndigheter mener at vekst i denne næringen viktig. Da må det gis flere tillatelser til fiskeoppdrett, mens andre hensyn må vike. For å oppnå vekst innen oppdrett er vi villige til å ofre fiskehelse, akseptere utslipp av fiskeavføring og fôr, og rømte, sedate oppdrettsfisk som forplanter seg med villfisk. Det er økonomisk vekst som har høyest prioritet. Vekst er vår hellige gral. Da kan vi glatt ofre noen øyer og økosystem her og der.

Fins makten i vår forestilling om og avhengighet av vekst?

Eksemplene i serien Oppsynsmannen handler om spenningsfeltet mellom vekst og naturinngrep. Vi ødelegger vakre og viktige fjellområder for å bygge vindmølleparker for å generere strøm til våre økende behov, være det seg datasentre eller brede motorveier til nye hyttefelt på fjellet, som igjen krever at vi bygger ned enda mer natur. Økosystem og rødlistede arter må vike for fremskrittet. Det synes ikke å være noen grense for veksten.

Som innbygger i dette landet nyter vi alle godt av denne veksten, men den gjør oss også medskyldige i natur- og klimakrisen som vi inne i. Vi er alle en del av et system hvor evigvarende økonomisk vekst anses som nødvendig. For å få til denne veksten kreves det stadig tilgang av ressurser i form av natur og menneskelig arbeid. Ifølge Jason Hickel, en økonomisk antropolog og kjent forsker på bærekraftsområdet, skapes økonomisk vekst av ressurser som ikke kompenseres fullt ut. Nedbygging av natur er innebygd i det kapitalistiske systemet (Hickel 2021).

Samtidig som vi er en del av og aksepterer dette systemet med evigvarende vekst, opplever mange av oss følelsen av avmakt når en ser hvor lite uberørt natur vi har igjen, og hvor fort denne bygges ned. Denne motsetningen oppleves vanskelig og uløselig. Vår avmakt handler om at vi ser det som umulig å endre et system som krever at vi reduserer artsmangfold og ødelegger natur.

Dette var noe jeg tenkte jeg på mens vi suste i Teslaen over Fursetfjellet og videre til de store anleggsområdene ved Hjelset hvor det snart skal komme ny motorvei. Kanskje sparer vi noen minutter på kjøreturen mellom Molde og Hjelset.

–> Elin Mordal, Arve Hjelseth, Lise Lillebrygfjeld Halse og Mads Langnes skriver fast på fredager i Panorama.