Er det likegyldig hvem vi som akademisk institusjon samarbeider med?

Det er dette som er bildet: En spenstig glad laks hopper opp en brusende og stri norsk elv i vakker norsk natur. Frisk og ren natur som skaper sunn laks. A «healthier salmon is a tastier salmon» sier den dype og troverdige mannsstemmen i reklamen, som skal lokke rike utlendinger til å servere laks på sine sushi- og middagsbord. Jeg liker sushi og sashimi, og har lenge tenkt at det er sunt og bra.

For noen uker siden så vi bilder fra laksemerder utenfor kysten vår som viste et helt annet bilde. For de laksene der så alt annet en glade ut. Tusenvis av døde og besvimte laks i bunnen av laksemerder hos Lerøy, som ifølge NRK hadde ventet med å varsle Mattilsynet. Laksene hadde blitt kvalt som følge av sykdom på gjellene, og hadde i tillegg parasitter og hjertesykdommer, ble det sagt av en forsker på Dagsrevyen.

En direktør fra Sjømat Norge ble så intervjuet om problemet. Hans uttalelser kan vanskelig betraktes som noe annet en bortforklaringer, som at dødeligheten på 58 millioner fisk i året (2022) ikke var så veldig høyt. Dessuten var det ikke noe problem at vi spiser syk laks, kunne han fortelle. Det var visst bare et «psykologisk» problem som ikke var noe å bry seg om.

Det beste hadde nok vært at vi ikke visste noe om tingenes tilstand. Skal den nye oljen fortsette å vokse, kan vi ikke la oss stoppe av slike bagateller.

Nyhetssaken kom samtidig som jeg har pløyd meg gjennom boka «Den nye fisken» (Sætre & Østli, 2021) som en god kollega hadde anbefalt meg. Noe visste jeg fra før om de negative sidene ved næringen etter flere nedslående nyhetsoppslag opp gjennom årene. Men hvor galt kunne det være? Vi har jo tross alt byråkrater og politikere som setter strenge krav og lager reguleringer knyttet til matkvalitet, dyrevelferd og bærekraft. Dessuten er det jo en viktig næring. Fiskeoppdrett har blitt pekt på som den «nye oljen» og veldig viktig for arbeidsplassene langs vårt langstrakte land.

Bra er det også for dem som har investert i næringa, for de skal bygge landet. Vi har jo sansen for historiene om disse nyrike askeladdene på de nakne skjær som har bygd seg opp fra omtrent ingenting og skapt vellykkede bedrifter. Den mest kjente i dette selskapet er kanskje den selebre SalMar-arvingen Gustav Magnar Witzøe som økte formuen sin med nær 7 milliarder i 2022. Her skal det dog bemerkes at over 48 prosent av oppdrettsselskapenes overskudd går til utenlandske eiere. Ikke helt norsk altså, den laksen som lever rett utenfor stuedørene våre.

I boka berettes det om oppdrettsindustriens historie fra dens spede begynnelse til å bli Norges nest største eksportindustri. Det er ingen pen historie. Det er en historie som handler om miljøgifter i fiskefôr, fisketortur, døde lakseelver, giftutslipp, sverting av kritiske journalister og forskere, overfiske i u-land, massedød av laks og leppefisk, feilinformasjon, heftig lobbyvirksomhet og skattemotstand.

Det er en historie om en industri som påstår at de skal mette verden med norsk oppdrettsfisk. Kanskje litt krevende når det viser seg at laksen ifølge boka trenger 1,39 kg villfisk for å legge på seg en kilo. Villfisk som er fanget i farvann i andre deler av verden, og som kunne gått til føde til fattige mennesker som bor i nærheten. Da er det kanskje smartere at laksen spiser mer plantefôr, kanskje? Ifølge boka har laksen spist seg inn på soyaplantasjer i Brasil, landområder som kunne blitt brukt å produsere menneskemat.  Fremtiden i våre hender har regnet ut at laksen spiser fem måltider menneskemat for hvert måltid den gir oss.

Var det mette verden de sa?

«Den nye fisken» er omfattende og grundig, og tar for seg mange ulike aspekter ved denne industrien. Dyrelidelsene som fiskeoppdrett fører med seg, gjør inntrykk. Men det som er særlig interessant er måten kritiske røster har blitt behandlet av industrien og dens støttespillere.

Forfatterne av boken kaller dette nettverket for «Sjømatkomplekset», inspirert av den første norske maktutredningen (Hernes, 1982). Ifølge dem har det utviklet seg en egen offentlighet knyttet til dette komplekset, et sosialt felt hvor normer og politikk har blitt til. I NRK-dokumentaren «Lakseeventyret» illustreres dette gjennom tett samarbeid mellom ulike aktører – «næring, politikk og forskning går hånd i hånd».

Aktører i dette feltet er ikke opptatt av en åpen diskusjon om utfordringer knyttet til fiskeoppdrett. Tvert om, kritiske røster blir behandlet som fiender som skal bekjempes. Fiskere som er bekymret for sine fiske- og rekefelt og aktører som jobber for å beskytte villaksen blir til «aktivister». Kritisk journalistikk blir til «massivt angrep» på næringen, hvor det stilles spørsmålstegn ved journalistenes redelighet. Forskere som ikke har gjort de «riktige» funnene blir sjikanert, marginalisert og i noen tilfeller presset ut fra jobbene sine. «Mørke motkrefter», er de blitt kalt, de som ikke er med på lovprisingen av de glade oppdrettslakser.

Denne uken var Høgskolen i Molde invitert til å feire ettårsdagen til «Salmon Center Molde», som er visningssenteret til SalMar i Molde. Ved åpningen av byens nye attraksjon ble Høgskolen i Molde takket for samarbeidet. I Høgskolens årsrapport fra 2022-2023 kan vi lese at HiMolde er blitt partner av visningssenteret, men at «vi må fremdeles finne frem til det riktige innholdet».

I et vedlagt dokument fortelles det at bakgrunnen for senteret er at «samfunnet har fortsatt for lite kunnskap om mulighetene havbruk kan gi, både som en karrierevei og som en miljømessig og bærekraftig leverandør av mat til en økende verdensbefolkning».

Har vi hørt det før?

Ifølge årsrapporten skal høgskolen «forsøke å engasjere fagmiljøet direkte» i Salmon Center Molde. Den eneste aktiviteten jeg har kjennskap til skjedde i høst. I forbindelse med Forskningsdagene var senteret lokaliteten for et arrangement som ifølge annonseringen var et samarbeid mellom Høgskolen i Molde og SalMar. Arrangementet omfattet et foredrag med tittelen «Energi til kroppen. Hvor mye fisk bør du spise og hvordan få i seg nok?». I tillegg til foredraget skulle det serveres smaksprøver av laks.

Da jeg så annonseringen stusset jeg, for det fremstod som et arrangement som hadde som formål å øke konsum av oppdrettslaks. Er det dette noe som vi som akademisk institusjon skal holde på med?

Det er uklart hvilke vurderinger som var blitt gjort før vi inngikk avtalen med SalMar. Da kan det kanskje være lettere å forstå hvorfor en aktør som SalMar skulle ønske å etablere et slikt samarbeid.

Generelt kan det være ulike motiver for at en ekstern aktør skulle ønske å samarbeide med akademia. Tilgang til kunnskap og rekruttering er viktige grunner. Forskningsprosjekt kan dessuten bidra til å finne løsninger på konkrete utfordringer som den eksterne aktøren har i sin virksomhet.

Et annet viktig motiv handler om legitimitet. Akademia har gjennom generasjoner har bygd opp et solid omdømme som uavhengig og troverdig. Ved å inngå samarbeid med akademia kan aktører styrke sitt omdømme og samtidig vise at de er en ansvarlig samfunnsaktør. Oppdrettsnæringen kan tenkes å ha et særlig stort behov for en slik legitimitet, sett i lys av de mange medieoppslag om dårlig fiskevelferd og miljøbelastning.  Et samarbeid med en akademisk institusjon som ikke stiller kritiske spørsmål, men i stedet bidrar til å promotere næringen og deres produkter, er i så måte kjærkomment.

Et visningssenter som Salmon Center Molde bidrar også til å styrke oppdrettsnæringens omdømme gjennom formidling av positiv kunnskap om akvakulturnæringen.

Men det handler ikke bare om omdømme. En visningstillatelse er svært økonomisk attraktivt, siden disse er tilknyttet vederlagsfrie tillatelser til oppdrett. I dag er det gitt 31 visningstillatelse som har en samlet kapasitet på 22 220 tonn maksimal tillatt biomasse (MTB). Ifølge den nylig publiserte NOU 2023:23 kunne dette gitt auksjonsinntekter til fellesskapet på ca. 3,4 milliarder kroner.

Det påpekes også at kapasiteten tilhørende visningssentrene også kunne ha inngått i grunnlaget for grunnrenteskatt i fremtiden. Dette betyr at fellesskapet betaler en god del for at vi skal få tilgang til disse visningssentrene.

Hvordan påvirker så samarbeid med eksterne vårt omdømme? Det vil avhenge av hvem vi samarbeider med, og hva samarbeidet handler om. Har den eksterne aktøren dårlig omdømme, kan dette potensielt påvirke vårt omdømme negativt.

Men om samarbeidet bidrar til å finne forskningsbaserte løsninger som kan løse aktørens utfordringer til gode for samfunnet, vil det kunne virke positivt. Når det gjelder fiskeoppdrett, vil for eksempel et forskningsprosjekt som har som formål å bedre fiskehelse eller redusere miljøgifter kunne bidra positivt til omdømme for alle involverte. Det forutsetter imidlertid at næringen faktisk er interessert i å følge de anbefalinger som kommer ut av forskningen.

Høgskolen i Moldes samarbeid med SalMar handler ikke om det. Dette er et samarbeid som er forankret på strategisk nivå, med lite konkret innhold. Ifølge årsrapporten vår er fagmiljøene ikke påkoplet prosjektet, selv fire år etter inngåelse av intensjonsavtalen.  Slik samarbeidet fremstår bidrar det heller ikke til å styrke Høgskolen i Moldes omdømme, i alle fall ikke blant dem som har fått med seg utfordringene knyttet til denne sektoren.

Det nærliggende spørsmålet blir dermed om vi i stedet fremstår som et nyttig middel for å styrke omdømmet til SalMar og deres visningssenter. Samarbeidet med Høgskolen i Molde var trolig ikke en ulempe den gang søknaden om visningssenter i Molde ble sendt inn.

Vi som akademisk institusjon skal fremstå med høy grad av integritet. Det skal ikke være tvil om at vår forskning og undervisning er uavhengig. Samtidig har vi et ansvar for å bidra til samfunnsdebatten gjennom kritisk refleksjon. Som så mye annet er temaet fiskeoppdrett ikke svart-hvitt.

I Sjømatskomplekset som beskrives i «Den nye fisken» kan det likevel synes som en sorterer samfunnsaktører, som oss akademikere, i to leire. Det fins de greie folka som er medspillere, og så fins de mørke motkreftene som skal bekjempes. Akademias samarbeid med denne næringen vil kunne tolkes inn et slikt landskap, og må derfor vurderes ekstra nøye.

Så tilbake til bursdagsselskapet til visningssenteret. Det var få gjester, men interessant å se hvordan næringen fremstiller seg selv på denne arenaen. I tillegg til å spise marsipankake, fikk jeg anledning til å se de fine lokalene og utstillingen, samt pratet med entusiastiske folk som kunne fortelle om senterets aktivitet det siste året.

Utstillingen var flott og moderne og gir den besøkende et innblikk i alt som er fint og bra med oppdrettsnæringen. En ganske annen fremstilling enn det jeg hadde lest om i «Den nye fisken» og de siste ukers mediaoppslag.

Og snart er det klart for pepperkakebaking på visningssenteret.

–> Elin Mordal, Arve Hjelseth, Lise Lillebrygfjeld Halse og Mads Langnes skriver fast på fredager i Panorama.