Den oppdaterte nyhetsleser har fått med seg en litt pinlig sak som handler om at den tidligere statsministerens ektefelle, Sindre Finnes, har smykket seg med en tittel og en ring han ikke har rett til å bære.
Det handler om tittelen siviløkonom. Det pinlige er at han aldri fullførte utdanningen som gir rett til en slik tittel. Sindre Finnes har kalt seg siviløkonom i ulike sammenhenger, og har båret den fine siviløkonomringen ved ulike anledninger, som da han besøkte Det hvite hus og USAs president Barack Obama i 2016. Selv sier at han ikke har hatt nytte av tittelen, siden har jobbet på samme sted i sitt yrkesaktive liv.
En tittel her eller der, er det så nøye da?
Frem til 1985 hadde Norges Handelshøgskole (NHH) monopol på å gi den beskyttede tittelen siviløkonom [1]. Den gang sto tittelen høyt i kurs. Uteksaminerte studenter kunne velge og vrake i jobber, gjerne blant lederstillinger. I boka «Profesjonshistorie» [2] kan vi lese at «på denne tiden framstod siviløkonomiene som landets mest vellykkede profesjon noensinne, vurdert etter karrieremuligheter, lønnsnivå og samfunnsinnflytelse. De hadde erobret toppstillingene i næringslivet» (s. 502). Siviløkonomutdanningen ved NHH var sammen med sivilingeniørutdanningen ved NTH eliteutdanningene i Norge.
Siviløkonomtittelen var fra 1963 til 2006 lovbeskyttet, og lover og forskrifter ble forvaltet av lærerstedene i Norge som hadde fått lov til å tildele tittelen. I 2006 ble det åpnet opp for at siviløkonomtittelen kunne bli gitt som «tilleggsbetegnelse» ved norske lærersteder som hadde rett til å tildele mastergrad i økonomiske og administrative fag, uten at det måtte godkjennes av departementet. Dette representerte et frislipp hvor det ble opp til hver enkel institusjon å vurdere det faglige innholdet i graden. For å sikre en viss samordning mellom institusjonene, vedtok UHR-Økonomi og Administrasjon først i 2016 vilkår for bruk av sidetittelen, som senere ble oppdatert i 2018. Mens kravene til de tre første årene av utdanningen er relativt klare, åpner vilkårene opp for større tolkning når det gjelder de to siste årene av masterutdanningen.
Frislippet i 2006 førte til at det ble mange institusjoner som begynte å tilby sidetittelen. Dette førte også til en økt variasjon av spesialiseringer knyttet til tittelen [2]. Ved Høgskolen i Molde ble det for eksempel mulig å få denne tittelen om en tok en master i logistikk eller i samfunnsendring organisasjon og ledelse (SOL). I dag er det et bredt utvalg av profiler som fører til siviløkonomtittel. Eksempler er spesialisering i «international business and marketing» ved NTNU Ålesund, digital ledelse og forretningsutvikling ved Høgskolen i Innlandet, og innovasjon og entreprenørskap ved Universitetet i Sørøst-Norge. Siden det er institusjonene selv som har ansvar for å gi tittelen, bestemmer de selv organisering og vurderinger knyttet til faglig innhold. Det kan ha konsekvenser for åpenhet. Ved min egen avdeling har gjentatte etterlysninger om dokumentasjon knyttet til faglige vurderinger bak sidetittelen forblitt ubesvart.
Vi kan altså slå fast at den faglige bredden knyttet til siviløkonomtittelen har økt, samtidig som det har blitt flere institusjoner som kan tildele tittelen med varierende faglig innhold. Til tross for at tittelens innhold og betydning dermed har blitt mindre tydelig, indikerer interessen fra studentene at merkevaren «siviløkonom» fremdeles står ganske sterkt. Finnes’ blafring med tittelen kan muligens tyde på det samme. Kan det være slik at merkevaren «siviløkonom» lever et eget liv, som egentlig ikke handler så mye om kompetansen som faktisk fører til graden?
Ideen om at akademiske grader kan handle om noe mer eller annet enn kunnskap er ikke ny. Den amerikanske økonomen og nobelprisvinneren A. Michael Spence publiserte en artikkel for femti år siden som foreslo at akademiske grader fungerer som signaler i arbeidsmarkedet [3]. Antakelsen her er at individer med en akademisk grad har bestemte egenskaper, som kan redusere usikkerheten i ansettelsesprosesser. Egenskapene kan for eksempel være knyttet til intelligens og kandidatens verdier. Satt på spissen kan en hevde at signalisering er den viktigste fordelen som en akademisk grad gir [4]. Så lenge det er et visst samsvar mellom graden og de forventede egenskapene, kan dette effektivisere ansettelsesprosesser.
Men hva skjer når denne sammenhengen blir mer uklar? I boka «The triumph of emptiness» [5] hevder Mats Alvesson at akademiske grader kan fungere som et «illusion trick», hvor høyere utdanning representerer «an arrangement of doubtful substance, but high on symbolic and signal value» (s. 100). I et slikt perspektiv kan en tenke at institusjonene anvender siviløkonomtittelen i markedsføringsøyemed, primært for å tiltrekke seg søkere til sine utdanninger. Om de uteksaminerte kandidatene faktisk har de egenskapene som arbeidsmarkedet forventer, blir av mindre betydning.
Alvessons kritikk handler på overordnet nivå om utdanningssystemets utvikling, hvor kravet til akademiske grader stadig har blitt redusert samtidig som gradenes signal- og symbolverdi har blitt opprettholdt. Han beskriver et «race to the bottom» i sektoren hvor faglige krav har minsket i betydning til fordel for volum, produktivitet og kundeorientering. Ved vår institusjon har vi for eksempel snakket åpent om «skalerbarhet» som digitale utdanninger tilbyr, som illustrerer dette poenget. Kravene til faglig nivå kommer ofte i konflikt med tall som sektoren synes å være opptatt av, som søkertall, studiepoengsproduksjon, gjennomføringsgrad og kundetilfredshet.
Hva signaliserer så tittelen siviløkonom? Herr Finnes tilhører en generasjon som trolig oppfatter at siviløkonomtittelen handler om å ha gjennomført en utdanning med høye opptakskrav, innen et bestemt fagområde (økonomiske fag), og som er knyttet til et fagmiljø ved institusjonen NHH. Tittelen signaliserer analytiske evner og en kapasitet til å kunne gjennomføre en krevende utdanning, og andre evner som gjør en spesielt skikket til lederjobber. Det er bestemte økonomiske, kulturelle og sosiale former for kapital knyttet til tittelen, som signalisere at en er en del av en gruppe i samfunnet som har noe til felles. For dem som deler en slik oppfatning av tittelen, har Finnes gitt feil signaler om sin kompetanse og sine egenskaper. Han har gitt seg ut for å være noe han ikke er, men som han så gjerne vil være.
Men hvis vi ser saken i lys av Alvessons analyse av utdanningssystemets utvikling, hvor samsvaret mellom tittel og innhold har blitt diffust, blir bildet muligens noe mer nyansert. I et slikt system vil det stadig bli uteksaminert siviløkonomer som ikke har de egenskapene en tradisjonelt har forventet fra en siviløkonom. I så måte er Finnes ikke alene.
Den viktige forskjellen mellom Finnes og andre som faktisk har oppnådd tittelen, er imidlertid at Finnes har bløffet på seg tittelen. Det handler dermed ikke om hva han har gitt seg ut for å være, men det faktum at han har valgt å gi seg ut for å være noe annet han er. Finnes-bløffen dreier seg derfor mest om hans moralske kompass. Siden den tidligere statsministeren har visst om dette, forteller dette også noe om hennes.
Spørsmålet er om velgerne bryr seg noe særlig om det.
Referanser
- Amdam, R.P., Utdanning, økonomi og ledelse : fremveksten av den økonomisk-administrative utdanningen 1936-1986. 1999, Faculty of Arts, University of Oslo Unipub: Oslo.
- Nilsen, Y., Profesjonshistorier, J. Messel and R. Slagstad, Editors. 2014, Pax: Oslo.
- Spence, M., Job Market Signaling. The Quarterly Journal of Economics, 1973. 87(3): p. 355-374.
- Caplan, B., The Case against Education : Why the Education System Is a Waste of Time and Money. 2019, Princeton University Press: Princeton, NJ.
- Alvesson, M., The triumph of emptiness : consumption, higher education, and work organization. 2013, Oxford University Press: Oxford.
–> Arve Hjelseth, Lise Lillebrygfjeld Halse og Mads Langnes skriver fast på fredager i Panorama.